Vi skriver november 1989, og i et opphisset og begeistret Europa er historien i ferd med å omkalfatre geografien. Berlinmuren er falt, og den nyåpnede grensen holder allerede på å forsvinne under menneskemengden som haster vestover i bølger som ser ut som om de aldri vil ta slutt. Aviser og TV udødeliggjorde disse jubelscenene med symbolske bilder som i dag er risset inn i vår kollektive hukommelse om dette fin de siècle. Takket være en mediedekning som var situasjonen voksen, var planetens oppmerksomhet i flere uker rettet mot disse lykkelige flokkene som var i ferd med å oppdage en «ny verden» som hadde vært forbudt for dem i 28 lange år. På denne tiden var det noen bisarre individualister, langt færre i antall og fullstendig ubemerkede, som bestemte seg for å gå mot denne strømmen for å utforske en annen ny verden – en verden som til da hadde vært nærmest hermetisk lukket og som endelig åpnet portene på vidt gap.
Øst-Tyskland, et land som bare hadde latt noen få av sine dufter slippe ut til oss, og som var objektet for så mange fantasibilder, utleverte seg til det nysgjerrige og uforskammede blikket til en gjeng parisiske geografer og kartografer som hadde lagt ut på en ferd i motsatt retning. Vi steg inn i dette «nye europeiske territoriet» nesten på samme måte som oppdagerne som på 1600- og 1700-tallet penetrerte de jomfruelig ukartlagte «grå områdene», i fjerne og ukjente himmelstrøk. De eneste dokumentene vi hadde å orientere oss etter var gamle østtyske topografiske kart, som var så fullstendig forfalskede at det var nærmest umulig å gjenkjenne noe på kartet som lignet på det vi så i terrenget. I et belte på ti til tjue kilometer langs grensen hadde kartet blitt tømt for viktige geografiske elementer, veier og landsbyer, all infrastruktur som kunne ha gjort oss i stand til å peile retningen til en viss grad. Hensikten med denne hvite «flengen», dette hvite ingenmannslandet som strakk seg fra en side til den andre, var å gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, for mennesker å bevege seg rundt innenfor denne sensitive regionen. Men den avmerket også ganske brutalt «imperiets grenser», som om en unnvikende hånd i verste fall hadde forsøkt å indikere enden på all sivilisasjon (og begynnelsen på terra incognita), eller i beste fall yttergrensen mot ufarbare territorier. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
