Mot den rådende verdensorden

I forbindelse med et toppmøte i Vladivostok 2. juni i år, der utenriksministrene fra Kina, Russland og India deltok, signerte Beijing og Moskva en avtale som setter sluttstrek for deres grensekonflikt. India bekreftet på sin side landets investeringer i russisk olje – en milliard dollar til prosjektet Sakhalin I.

De tre landene opponerer mot praktiseringen av «doble standarder» i internasjonal politikk, en formulering som er myntet på Bush-administrasjonen. I august trakk det kinesiske oljeselskapet CNOOC tilbake sitt bud på det amerikanske oljeselskapet Unocal, etter kraftig press fra den amerikanske kongressen: Den frie kapitalflyt måtte vike plass for «sikkerhetshensyn».
Samme måned avviste Iran forslagene fra tre europeiske land (Frankrike, Tyskland og Storbritannia), med USA i ryggen, som innebar en definitiv nedleggelse av Irans prosjekt for anriking av uran, selv om ikke-spredningsavtalen anerkjenner Irans rett til å benytte denne teknologien. I Teheran, der minnet om utenlandske intervensjoner (Russland på 1800-tallet og CIA i 1953) fortsatt gløder, hever man suverenitetens fane.
Dette er bare tre begivenheter blant mange andre: for eksempel de kinesiske statsledernes hyppige reiser til Afrika og Latin-Amerika; handelsspenninger mellom USA, Europa og Kina i forbindelse med tekstil-, fly- og landbrukssektoren; Sør-Koreas anerkjennelse av Nord-Koreas rett til å ha en sivil atomindustri, i strid med Washingtons ønske, for å nevne noe.
Samlet sett tegner disse ulike begivenhetene konturene av en global geopolitikk som er betydelig mer kompleks enn man ofte tror, og som ikke lar seg redusere til en voldsom, nyliberal globaliseringsbølge som flommer over verden. Overalt møter den motstand via nasjonalisme, samfunnskulturer og historisk forankrede ambisjoner. Stadig flere nekter å underlegge seg den rådende verdensorden.
Vi ser ikke fremveksten av noen «over-imperialisme» som kan sette en stopper for stridigheter og konkurranse. Overfor et USA som ikke nøler med å beskytte sine interesser, som i Unocal-saken, reagerer man fra Beijing til Sao Paolo og fra Seoul til New Delhi med en økonomisk og politisk patriotisme, en fast vilje til å forsvare sin uavhengighet.
Allerede i september 2003 sørget 20 land fra Sør – med India, Brasil og Sør-Afrika i spissen – for at WTOs ministermøte i Cancún led nederlag, da de ikke fikk gjennomslag for sine krav (se artikkel av Hugo Ruiz-Diaz, s. 6-7) I Frankrike er den massive opposisjonen mot at PepsiCo eventuelt overtar konsernet Danone, et uttrykk for den samme logikken.
«Historiens slutt» innebar ifølge Francis Fukuyama ikke bare en triumf for globaliseringen, men også for den nyliberale modellen som USA inkarnerer. Men i mer enn et tiår har USA vært ute av stand til å vinne «hjerter og sinn». I 1789 fikk ideene fra den franske revolusjonen gjenklang i Europa og langt utover kontinentets grenser, og den russiske revolusjonen i 1917 utgjorde i lang tid både en ideologisk og en militær utfordring for Vesten. Men USA har nådd toppen når det gjelder militærmakt - men samtidig et bunnivå hva popularitet angår. Washingtons anseelse i utlandet har aldri vært så lav. «Selv Kina gjør det bedre», ifølge en overskrift i International Herald Tribune 24. juni 2005.
Det er riktignok ingen store land som i løpet av det nærmeste tiåret kan håpe på å konkurrere med USA, slik Sovjetunionen gjorde i andre halvdel av 1900-tallet. USA er en militærmakt uten sidestykke, men har samtidig kjørt seg fast i Irak, der den må hanskes med en motstandsbevegelse bestående av noen tusen stridende som nagler 148 000 amerikanske soldater fast til området.
Skandalene i forbindelse med Guantanamo, Abu Ghraib og bruddene på grunnleggende rettigheter undergraver dessuten USAs – og iblant Europas (denne duoen som vi kaller Vesten) – pretensjon om å definere universelle verdier på egenhånd (menneskerettigheter, demokrati, friheter, osv.); å proklamere Det godes kamp mot Det onde; å bestemme hvilke regimer som er akseptable og hvilke som ikke er det, hvem som skal utsettes for sanksjoner, og hvem som ikke skal det.
Overalt avvises deres forsøk på å tvinge igjennom, spesielt via media, et forvrengt syn på verden, rett og moral. Suksessen til arabiske satellittkanaler som Al-Jazeera, og lanseringen av Telesur i Sør-Amerika vitner om denne motviljen mot å underkaste seg. Den kommer til uttrykk på alle felt, både politiske, økonomiske og kulturelle. Denne motviljen kan riktignok enkelte ganger komme i form av religiøs eller nasjonal ekstremisme, som bidrar til å nøre opp under ideen om et «sammenstøt mellom sivilisasjoner».
På 1700-tallet tvang Europa igjennom sitt hegemoni overfor andre stormakter. Denne overlegne posisjonen, som dagens historiografi viser, var et resultat av spesielle konjunkturer - spesielt fordelen som var knyttet til besittelsen av Nord-Amerika og handelsøkonomien.¹ Dette resulterte i en militær overmakt som gjorde Europa i stand til å underlegge hele verden sitt koloniherredømme. Europa forsøkte å legitimere denne dominansen med sine påstått overlegne verdier og sin klassiske tenkning, spesielt gresk filosofi.² Man så med forakt på andre kulturer, som ble betraktet som «barbariske» eller «underlegne». I dag ser det ut til at USA, og iblant Europa, tar opp igjen disse fordommene fra en annen tid. De burde imidlertid ha i mente at de «mer fremskredne» og «høyere utviklede» koloniimperiene falt sammen til slutt. (…)