«Urban opprydning»

Ved avkjørselen til Sankt Alfons-kirken, på den asfalterte veien i Tafara, en av Harares mange townships, sitter Kudakwashe Sithole og venter på lastebilen som skal ta ham 15 mil derfra, til fødebyen hans Kadoma i den vestlige Mashonaland-provinsen. Det er tidlig i juli, og i tre uker har Sithole sovet i veikanten, med alle eiendelene sine ved siden av seg. Han søker ly under de fargesprakende teppene kirken har delt ut til familier som ble kastet ut av hjemmene sine under operasjon Murambatsvina, som ble satt i gang i april i år. Murambatsvina betyr «å kaste ut søppelet» på shona – eller «gjenopprette orden», ifølge den offisielle oversettelsen.

I likhet med tusener av andre innbyggere i Tafara og i nabobyen Mabvuku, ble Kudakwashe Sithole tvunget av politiet til å egenhendig ødelegge den treroms betongboligen han og familien hadde bodd i i 15 år. Hvis han hadde nektet, ville han ha havnet i fengsel, som 40 000 av sine landsmenn, og ilagt en bot på 600 000 zimbabwiske dollar¹ for hvert rom. Huseieren, en arbeidsledig postfunksjonær, bodde i hovedhuset på den lille jordlappen Sithole-familiens bolig befant seg på. Han ble maktesløst vitne til rivingen av treromsboligen som var bygd uten tillatelse fra kommunale myndigheter. Slike små boliger er svært vanlige her. Ofte bygger foreldre dem til sine voksne barn, eller de leies ut til nyankomne som ikke har råd til å kjøpe seg en egen tomt – like mye på grunn av vanskeligheter med å få innvilget byggetillatelse som på grunn av lav inntekt.
Disse husødeleggelsene skjer i en situasjon med skrikende boligmangel: i år 2000 sto 670 000 familier – 20 prosent av dem fra middelklassen – på venteliste for å få tomt til å bygge hus på. Siden har masseutvandringen fra landsbygda etter regjeringens kampanje for omfordeling av jord, ført til eksplosjon av boligetterspørselen i byene.² I denne situasjonen, som også preges av vedvarende politisk krise, igangsetter altså regjeringen en operasjon som driver hundretusener av mennesker ut på landsbygda, der problemene er store etter sterk tørke og kaotiske tilstander som følge av beslagleggingen av jord.
Alle kirkesamfunn har trådt til for å bøte på en krise som regjeringen nekter å innse rekkevidden av. Kirkene avlastes av FN-organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner som arbeider diskret, i og med at myndighetene misliker deres tilstedeværelse. FN har sendt eksperter til Zimbabwe for å registrere de av ofrene som er Aids-syke og under behandling. Men tusenvis av syke lar være å melde seg, de er spredt rundt omkring, fordrevet til landsbygda eller lever i skjul for å unnslippe deportasjon til transittleirene som mangler alt. Zimbabwe er hardt rammet av Aids-epidemien – mellom 24 og 35 prosent av landets 11 millioner innbyggere skal være HIV-positive. Zimbabwe er også det landet i verden der forventet levealder har gått mest ned: På mindre enn 10 år er levealderen redusert med 20 år!³ Zimbabwe er i dag rangert som land nr. 147 på FNs liste over menneskelig utvikling i verden.
I de forstadsområdene der bulldoserne gjennomførte de første husødeleggelsene, deriblant Hatfield, Chitungwiza, White Cliff og Mbare, er veikantene fylt opp av søppel, som oftest sementrester ettersom bygningene var bygd i betong og ikke gjenbruksmateriale, som så ofte i Afrika. Det store loppemarkedet i Mbare, Mupedznahamo, besto i slutten av juni ikke av annet enn murbrokker og metallrester. «Som etter et bombeangrep,» utbrøt kardinal Wilfrid Napier da han besøkte stedet som leder for en delegasjon fra det sørafrikanske kirkerådet. Andre steder har hele bydeler forsvunnet, med småbutikker og pakkhus. På satellittbildene som er distribuert av FNs nyhetstjeneste IRIN (Integrated Regional Information Network), ser det ut som om en tsunami har feid over områdene.
På tross av stadig sterkere reaksjoner fra organisasjoner, opposisjonen, kirkesamfunnene og selvfølgelig «det internasjonale samfunn», ble operasjon Murambatsvina raskt utvidet, ved hjelp av hæren, til alle storbyområder i landet, spesielt landets nest største by Bulawayo. Ifølge FN, som har sendt en egen etterforsker til Zimbabwe, Anna K. Tibaijuka, er 2,4 millioner mennesker «i ulik grad» indirekte berørt av tvangsutkastelsene.⁴ Unicef har rapportert om at 220 000 barn er tatt ut av skolen fordi familiene deres ikke lenger har noe sted å bo, og har også registrert en rekke tilfeller av sykdom blant barn som er blitt utsatt for sterk nattekulde under den afrikanske vinteren. Harare-regionen ligger på en vakker høyde på 1600 meter, der temperaturen kan komme ned mot null grader.
Men makthaverne viser ingen tegn til anger: Dette er legitime tiltak for «urban opprydning». Vedlikehold av byene ser for øvrig ut til å være en besettelse for regjeringen, som på dette punktet ser ut til å ville måle seg med den gamle koloniadministrasjonen. Operasjonen skal attpåtil være et «prisverdig initiativ» for å «bekjempe nød og elendighet», kriminalitet og svartebørsmarkedet, ifølge visepresident Joyce Mujuru.⁵
Etter å ha anklaget Storbritannia for å ha presset FNs tanzanianske spesialrapportør, annonserte den zimbabwiske regjeringen et omfattende program for boligbygging, kalt Garikai («Føl dere bra») for å vise godvilje, men fremfor alt for å dempe de internasjonale reaksjonene. Regjeringen har sagt seg villig til å bevilge en sum tilsvarende 300 millioner amerikanske dollar. Men Harare disponerer ikke disse midlene, og håper på internasjonale bidrag.
Men hvorfor velger et regime som allerede er svekket av internasjonal isolasjon⁶ – vel å merke med unntak av Sør-Afrika og Kina – og som desperat trenger utenlandske investeringer og friske penger for å betale utestående gjeld, å sette i gang en operasjon som Murambatsvina? Ifølge intellektuelle i kretsen rundt Mugabes parti ZANU-PF (Zimbabwe African National Union-Patriotic Front), er den alvorlige valutamangelen årsaken til denne politikken. Regjeringen er overbevist om at svartebørsmarkedet for amerikanske dollar – som opererer med en kurs som er rundt en og en halv ganger høyere enn den offisielle – benytter seg av hemmelige overføringer fra utflyttede zimbabwere i nabolandene⁷ og ulovlige transaksjoner. Regjeringen har derfor hevet vekslingskursen for zimbabwere i utlendighet og satt i verk en storstilt jakt på valuta, både i den formelle sektoren (hoteller, bedrifter, osv.) og den uformelle sektoren, som i regjeringens øyne er roten til alt ondt. Makthaverne har ikke glemt at opprørsbevegelsene i Liberia og Sierra Leone ble finansiert av smuglervirksomhet, spesielt av diamanter.
Det er imidlertid først og fremst de nylige begivenhetene i Ukraina og Georgia som forklarer hvorfor Murambatsvina-operasjonen ble så omfattende. Gatedemonstrasjonene i disse landene klarte å vippe sterke makthavere av pinnen, og ble hjulpet frem av sympati og støtte fra Vesten. Men husødeleggelsene i Zimbabwe ble satt i gang etter parlamentsvalget 31. mars i år, som ZANU-PF vant (78 seter mot 48 for opposisjonspartiet Movement for Democratic Change – MDC⁸). Valget ble riktignok fordømt, i likhet med de foregående, av «det internasjonale samfunn», selv om afrikanske observatører – de eneste som var til stede – vurderte det som «fritt og rettferdig».
Makthaverne har etter valget inntatt offerrollen og hevder mer enn noensinne at Vesten stigmatiserer Zimbabwe fordi landets regjering har angrepet arven fra kolonitida ved å frata en håndfull hvite farmere jordområdene de okkuperte med makt for hundre år siden. «Kan man virkelig hevde at Egypt eller Uganda er mer demokratiske enn Zimbabwe?» gjentar man til stadighet i regjeringspartiets kretser.
Harare hadde likevel forhåpninger om en begynnende normalisering av forholdet til Den europeiske union etter årets parlamentsvalg, for å bryte den «angloamerikanske omringingen» av Zimbabwe. Den «konstruktive» holdningen fra enkelte søreuropeiske land, som er positive til å gjenopprette et minimum av dialog med Harare, bar også bud om en slik normalisering. Men selv om EU har pekt på fremskritt i organiseringen av årets valg sammenlignet med det svært omstridte parlamentsvalget i 2000 og presidentvalget i 2002, har Unionen likevel opprettholdt sanksjonene mot landet.⁹
Siden invasjonen i Irak i 2003 har den zimbabwiske regjeringen fryktet et militært angrep, noe som kan forklare de nylige innkjøpene av militært utstyr fra Kina, deriblant tolv kampfly og 700 kjøretøy for troppetransport – for totalt 240 millioner amerikanske dollar. I januar 2005 omtalte USAs utenriksminister Condoleezza Rice Zimbabwe som en «tyranniets forpost», sammen med Cuba, Iran, Hviterussland, Burma og Nord-Korea. 22. juli 2005 ba Storbritannias utenriksminister Jack Straw FNs sikkerhetsråd om å ta fatt i Zimbabwe-spørsmålet. Men Kina har motsatt seg enhver forhastet avgjørelse.
Den «moderate» fløyen i ZANU-PF betaler prisen for at den vestlige fordømmelsen opprettholdes. Med sentralbanksjef Gideon Gono i spissen, fremmer denne fløyen tilnærming til Vesten og normalisering av forholdet til de internasjonale finansinstitusjonene, gjennom «godt styresett» og liberaliseringspolitikk. På den andre siden har «de harde» i partiet – deriblant ektemannen til visepresident Joyce Mujuru, general Solomon Mujuru, og sikkerhetsminister Didymus Mutasa (som også var ansvarlig for jordreformen) ivret for en forkjøpskrig mot potensielle opprørere: storbybefolkningen, spesielt de fattige, som i massiv grad stemte på opposisjonen under valget.
Opposisjonspartiet MDC mistet på landsbasis 16 seter i forhold til valget i 2000, men i Harare vant partiet alle tilgjengelige seter, bortsett fra ett, som med nød og neppe gikk til ZANU. I Bulawayo, en av opposisjonens bastioner, fikk MDC full pott, i tillegg til i Mutare, Gwero og Masvingo. ZANU vant hovedsakelig stemmer på landsbygda, spesielt i områder dominert av folkegruppen shona. Dette illustrerer den doble kløften mellom by og land og mellom folkegrupper. MDC bød på sterkere motstand i rurale strøk dominert av folkegruppen ndebele, som opprinnelig kommer fra Bulawayo.
Regjeringens plan med Murambatsvina-operasjonen var å jage potensielle støttespillere for opposisjonen ut av byene, spesielt blant de fattige i forstedene, under påskudd av at deres boliger ikke var godkjent av myndighetene. Ifølge folkevalgte fra MDC i Harare og Bulawayo ønsket makthaverne også å favorisere ZANU-PFs sympatisører ved utdelingen av nye tomter i forbindelse med gjenoppbyggingsprogrammet, og på den måten skape seg en ny velgerbasis.
Opposisjonen, som regjeringen fortsatt ikke anerkjenner og avviser enhver dialog med utenfor parlamentet, er på sin side preget av forvirring og økende uenigheter. «Hvor lenge kan vi fortsette å jobbe for valgseier når vi vet at makthaverne ikke spiller rent spill,» sier lederen for MDC, Morgan Tsvangirai til Le Monde diplomatique. Han ser for seg å satse mer på sivil ulydighet (sit-ins, streiker) for å oppnå de reformer som er nødvendige for å gjennomføre rettferdige valg (grunnlov, valglov, pressefrihet). Men trusler og trakassering har fått mange aktivister til å miste motet, og MDC har ikke gjennomført noen form for samordnet aksjon mot Murambatsvina.
MDC, som ble grunnlagt i 1999, har heller ikke klart å fremme noe alternative fremgangsmåter til den nødvendige, men brutale omfordelingen av jord som makthaverne har organisert. Det sier Brian Raftopoulos, en av de intellektuelle som står opposisjonen nært.
Frem til 1997 forløp sameksistensen med det hvite mindretallet, som eide størstedelen av rikdommene i landet, relativt bra. De hvites økonomiske interesser som var nedarvet fra kolonitiden, ble spart og sågar beskyttet, av regjeringen. Men i 1999 trådte elementer som henvendte seg til det hvite mindretallet, inn i politikken, og dette ble sett på som et avtalebrudd. Mot slutten av 90-tallet ble den sterke folkelige misnøyen som følge av en stadig dypere økonomisk krise,¹⁰ gradvis kanalisert inn mot en kampanje for «tilbaketakelse» av jorda.
I 2000 opplevde regjeringspartiet for første gang at dets makt virkelig ble utfordret, da en folkeavstemning endte med avvisning av den nye grunnloven. ZANU-PF endret da taktikk og gikk til frontalangrep mot en lang rekke «fiender og forrædere» mot den patriotiske ånd som Mugabes parti representerte: Det gjaldt den gamle kolonimakten, den hvite befolkningen, MDC, frivillige organisasjoner, landbruksarbeidere og storbybefolkningen som lot seg rekruttere til opposisjonen.
Denne offensiven endret det politiske landskapet i Zimbabwe og brakte «rasespørsmålet» opp til overflaten, etter at det var blitt «frosset» av Lancaster-avtalen med Storbritannia i 1980.¹¹ Byggingen av en «regnbuenasjon», lik den som er under utvikling i Sør-Afrika, har aldri vært gjenstand for en dyptgående kampanje i Zimbabwe. Her har forsoningen fremfor alt skjedd gjennom en overenskomst med den hvite kapitalen heller enn mellom befolkningsgrupper, understreker Ibbo Mandaza, sjefredaktør i Daily Mirror i Harare.
Utfallet av jordreformen er svært omstridt: 80 prosent av farmene er «omfordelt», men fattigdommen har økt betraktelig, ifølge Verdensbankens representant i Harare. Det svarte borgerskapet kapret den beste jorda, og hadde allerede skaffet seg kontroll over 20 prosent av de kommersielle farmene som var overtatt av staten i de foregående årene. I den kaotiske omfordelingsprosessen ble 150 000 familier tildelt små farmer – de fleste av dem i de minst fruktbare områdene. Den avgjørende økonomiske støtten fra staten til bygging av nødvendig infrastruktur, er uteblitt.
Enda mer paradoksalt er det at interessene til de 350 000 tidligere landbruksarbeiderne er fullstendig ignorert. De utgjør det største landbruksproletariatet i det sørlige Afrika, og representerer 20 prosent av befolkningen, hvis man regner med deres familier.¹² I 2003 hadde bare 100 000 av dem funnet seg nytt arbeid. Etter at å ha blitt jaget fra farmene som deres familier har bodd og arbeidet på i generasjoner, har mange begitt seg inn til byene – for deretter å bli kastet ut under regjeringens «opprenskningsaksjon».
Fordrivingen av denne erfarne arbeidskraften, samt oppstykkingen av jorda, har vært katastrofal for landbruket i Zimbabwe. Tobakksproduksjonen, som lenge har vært landets viktigste inntektskilde, er kraftig redusert. På grunn av den sterke tørken i år, vil mangelen på korn nå rekordhøye 1,2 millioner tonn. Produksjonen dekker bare en tredjedel av landets behov.
I denne situasjonen har Mugabes regime kun Sør-Afrikas redningsbøye til disposisjon. Pretoria har hittil ikke hatt noen stor suksess som megler i den zimbabwiske konflikten (se egen sak), men kan nå ta i bruk et effektivt virkemiddel: livsnødvendige økonomiske bidrag i bytte mot dyptgående politiske og økonomiske reformer.

oversatt av G.E.

Fotnoter:

1 En amerikansk dollar er verdt 17 000 zimbabwiske dollar. Det finnes tre vekslingskurser: en for regjeringens innkjøp av utstyr og goder (845 zimbabwiske dollar for en amerikansk dollar), en offisiell kurs for importører (denne kursen var i juli 12 000 zimbabwiske dollar for en amerikansk dollar), og en tredje kurs for zimbabwere bosatt i utlandet, som regel noe høyere enn kursen for importører. < BR > 2 Se Colette Braeckman, «Bataille pour la terre au Zimbabwe» (Kamp om jorda i Zimbabwe), Le Monde diplomatique, fransk utgave, mai 2002.
3 Le Monde, 22. juli 2005.
4 Rapport til generalsekretær Kofi Annan ,overlevert 21. juli 2005.
5 The Herald, Harare, 26. juli 2005.
6 Robert Mugabe og 76 av hans nærmeste medarbeidere er underlagt sanksjoner som forbyr dem å reise til EU, USA og Australia, der deres eventuelle konti også er sperret. USA har i tillegg innført sanksjoner mot 24 kommersielle farmer og to selskaper i Zimbabwe som eies av medlemmer av regjeringspartiet, hæren eller av pensjonerte generaler.
7 Legale overføringer fra zimbabwere i utlandet utgjorde 54 millioner amerikanske dollar i 2004.
8 I tillegg til disse 78 setene, kommer 30 tilleggsseter til parlamentsmedlemmer som utpekes av presidenten, i tråd med fullmaktene han har ifølge grunnloven som ble vedtatt i forbindelse med Lancaster-avtalen som ble inngått like før uavhengigheten og som gikk ut på å sikre en minsterepresentasjon til det hvite mindretallet. Det nye grunnlovsforslaget til ZANU-PF, som ble avvist av befolkningen i en folkeavstemning i 2000, innebar avvikling av denne klausulen.
9 Siden 1999 har den internasjonale bistanden til Zimbabwe vært stanset på grunn av manglende demokrati i landet.
10 I 1991 inngikk regjeringen en avtale med IMF om strukturtilpasningsprogram, i håp om at det skulle føre til en økning i utenlandske investeringer, inkludert i gruvesektoren (gull, platina, kull, osv.). Denne politikken fikk både umiddelbare og langsiktige negative konsekvenser: økt rentenivå og inflasjon, børsfall på 65 prosent, avindustrialisering–nedgang på 40 prosent innen fabrikkproduksjon, massive oppsigelser og raskt fall i kjøpekraften.
11 Landreformen ble vedtatt under fredsforhandlingene i Lancaster House i London i 1980. Etter ti år skulle de hvite gi fra seg jorda, mot kompensasjon.
12 Henri Bernstein, Reclaiming the Land, Zed Books, London, 2005.
(…)