Bevaring av offentlige fellesgoder

På UNESCOs 33. generalkonferanse i oktober skal medlemslandene behandle utkastet til en konvensjon for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk. Målsetningen med denne konvensjonen er å gi bindende kraft til UNESCOs universelle erklæring om kulturelt mangfold, som ble enstemmig vedtatt på organisasjonens generalkonferanse like etter 11. september 2001.

Erklæringen beskrev kulturelt mangfold som en del av «menneskehetens felles arv», og satte «perspektivet om en åpnere, mer kreativ og demokratisk verden» opp mot «fundamentalistiske stengsler».¹ Erklæringens etiske paradigme om «mangfold gjennom dialog» representerte en motsats til Samuel Huntingtons tese om «sivilisasjonens sammenstøt» som noe uunngåelig.
Da erklæringen ble vedtatt i 2001 lovpriste alle statene, uten unntak, de store prinsippene om mangfold og pluralisme som et redskap for å «menneskeliggjøre globaliseringen». Samstemmigheten var ikke like stor på generalkonferansen to år senere, da man skulle avgjøre om UNESCO skulle lage et utkast til konvensjon. En håndfull stater stemte avholdende, deriblant USA. De hadde ikke glemt hvordan det amerikanske diplomatiet – som var glødende motstander av prinsippet om beskyttelse av «det kulturelle unntak» (senere avløst av begrepet «kulturelt mangfold») – led to store nederlag på dette området ti år tidligere:
I 1993 måtte USA først gi tapt for EU i siste fase av Uruguay-runden i GATT (Generalavtalen om tolltariffer og handel), opphavet til Verdens handelsorganisasjon (WTO). Deretter vant Canada slaget i forhandlingene om NAFTA-avtalen (Den nordamerikanske frihandelsavtalen), som trådte i kraft i 1994. Begge disse avtalene endte med å gi «åndsverk» en særegen status, og støttet dermed opp om behovet for en offentlig kulturpolitikk, spesielt på det audiovisuelle området.
Canada og Frankrike har spilt en sentral rolle i utmeislingen av doktrinen om «kulturelt unntak», og var de viktigste pådriverne for arbeidet med et utkast til konvensjon. Frankrike mobiliserte landene i Den internasjonale frankofoniorganisasjonen (OIF). Canada etablerte Internasjonalt nettverk for kulturpolitikk (INCP/RIPC) og samlet rundt 60 kulturministere til uformelle samtaler om tiltak for å styrke mangfoldet i samarbeid med et stort antall foreninger og sosiale organisasjoner.
Ottawa har også, sammen med regjeringen i Quebec, siden 2001 gitt økonomisk støtte til en internasjonal koalisjon av yrkesorganisasjoner innen kulturfeltet, som arbeider for kulturelt mangfold gjennom et nettverk av nasjonale grupper.
Konvensjonsprosjektet dekker et område som rommer mye mer enn kulturindustrien og det audiovisuelle feltet. Det omfatter «den store mengden av former som kulturer i sosiale grupper og samfunn uttrykkes gjennom». Det kan like gjerne handle om språkpolitikk som verdsetting av urbefolkningers kunnskapssystem. I opinionen er det likevel først og fremst eksemplene fra media som illustrerer hvordan den nyliberale globaliseringen truer det kulturelle mangfoldet.
I forbindelse med bilaterale handelsavtaler har for eksempel det amerikanske utenriksdepartementet og de store filmstudioenes talerør Motion Picture Association (MPA) lagt sterkt press på regjeringer i land som Chile, Sør-Korea, Marokko og de tidligere kommunistiske landene for å få dem til å gi avkall på retten til å føre en offentlig kinopolitikk, mot kompensasjon på andre områder.
Det måtte tre regjeringskonferanser til, den siste i juni i år, for å hale i land teksten som i oktober legges frem på UNESCOs generalkonferanse. I arbeidet med konvensjonsutkastet har man forsøkt å megle mellom to posisjoner. Flertallet, inkludert EU, har gått inn for en folkerettlig stadfesting av at kulturelle goder og tjenester skal beskyttes spesielt, fordi de er «bærere av identitet, verdier og mening».
Den andre leiren, anført av USA, Australia og Japan, har vært tilbøyelige til å betrakte denne teksten som nok et uttrykk for «proteksjonisme» innen en sektor som bør underlegges frihandelsreglene på lik linje med alle andre tjenester. Noen stater har inntatt ulike mellomposisjoner, blant annet har enkelte uttrykt bekymring for at prinsippet om kulturelt mangfold kan få en smitteeffekt som vil føre til nasjonal oppløsning. Slik sett er konvensjonsteksten i seg selv et produkt av interkulturell kommunikasjon.
Resultatet ligger nå på bordet: et generelt regelverk som beskriver statenes rettigheter og plikter. Artikkel fem sier at: «Partene stadfester (…) sin suverene rett til å utarbeide og gjennomføre sin kulturpolitikk og iverksette tiltak for å beskytte og fremme et mangfold av kulturuttrykk, samt å styrke det internasjonale samarbeidet for å innfri målsetningene i denne konvensjonen.» Krumtappen i konvensjonens juridiske grunnlag er prinsippet om suverenitet: En stat kan ta tilbake retten til å gjøre kulturpolitiske vedtak, selv om den har gitt avkall på denne retten tidligere.
For at Konvensjonen skal ha en normativ karakter i eventuelle tvistemålssaker, er avklaringen av dens forhold til andre internasjonale traktater, avgjørende. Det var dette som sto på spill i forhandlingene om konvensjonens artikkel 20. Den bekrefter at konvensjonens forhold til de andre internasjonale traktatene skal baseres på prinsippet om «gjensidig støtte, komplementaritet og likeverdighet». Når partene «tolker og gjennomfører de andre traktatene de er en del av, eller når de inngår nye internasjonale forpliktelser, skal partene ta med i betraktning relevante forordninger i denne konvensjonen.»
I artikkel 21 gjøres samspill og koordinering med «andre internasjonale instanser» til ett av premissene for gjennomføringen av artikkel 20. Disse «andre instansene» er instanser som også spiller en avgjørende for det kulturelle mangfoldets skjebne. Det gjelder fremfor alt WTO, og spesielt GATS-avtalen (Generalavtalen om handel med tjenester), der liberalisering av audiovisuelle og kulturelle tjenester står for tur. Dette vil stå på dagsorden på WTOs ministerkonferanse i Hong Kong i desember.
En annen avgjørende instans er Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO), som berøres av økende beslaglegging av offentlige fellesgoder, for eksempel gjennom privat eierskap til kunnskap. Konvensjonens akilleshæl er imidlertid oppfølgingen av den, spørsmålet om sanksjoner i tilfelle overtredelser og svake tvisteløsningsmekanismer.
Prinsippet om suverenitet er ledsaget av flere andre styrende prinsipper i konvensjonen: menneskerettighetene, likeverd og respekt for alle kulturer, solidaritet og samarbeid internasjonalt, at utviklingspolitikkens økonomiske og kulturelle aspekter skal være forenlige, bærekraftig utvikling, lik tilgang, åpenhet og likevekt. For å gjennomføre prinsippet om lik tilgang, samt solidaritet og samarbeid internasjonalt, anbefaler artikkel 14 til 19 en «særbehandling for utviklingsland» og etablering av et Internasjonalt fond for kulturelt mangfold, som skal finansieres av frivillige bidrag fra statlig og privat sektor.
Det kan likevel være nyttig å se nærmere på erfaringene fra beslektede prosjekter. Ikke minst Verdenstoppmøtet om informasjonssamfunnet (WSIS), som arrangeres av en annen FN-organisasjon, Den internasjonale teleunionen (ITU). Førte fase av WSIS fant sted i Genève i desember 2003, og andre fase skal arrangeres i Tunis i november 2005. Det har vist seg å være vanskelig å skaffe offentlige ressurser fra de store industrilandene til et «digitalt solidaritetsfond» som kan brukes til å rette opp den globale ulikheten når det tilgang til informasjonsteknologi. Veldedige stiftelser med utspring i informasjonsindustriens multinasjonale selskaper har derimot all interesse av å steppe inn.
Å bygge opp en offentlig kulturpolitikk kan vanskelig la seg gjøre uten at man tar med i betraktning spørsmålet om medier og kommunikasjon. Men konvensjonen, og mer fundamentalt, UNESCOs handlingsfilosofi når det gjelder kulturelt mangfold, har en tendens til ikke bare å skille kulturpolitikk og mediepolitikk fra hverandre, men også å se bort fra det siste.
I den siste versjonen av konvensjonsutkastet brukes begrepet «mediemangfold» to ganger. Først i punkt 12 i innledningen, der man understreker at «tanke-, ytrings- og informasjonsfrihet, samt mediemangfold, bidrar til at kulturelle uttrykk får utfolde seg i samfunnet.» Deretter dukker det opp i artikkel 6, nederst på listen over tiltak som bør iverksettes (punkt h): «tiltak som sikter mot å fremme mediemangfold, også ved hjelp av allmennkringkasting».
Hva som menes med «mediemangfold», får vi ikke vite noe om. Man leter forgjeves etter ord som «mediekonsentrasjon», begrepet er for plagsomt. Er man redd for å skremme vekk USA, som finansierer opp til 20 prosent av UNESCOs budsjett? Sikkert. Det er ikke lenge siden USA tilsluttet seg UNESCO igjen (2003) etter å ha vært utmeldt siden 1984. USA trakk seg ut i protest mot kravene fra Bevegelsen av alliansefrie land om en Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon (NWOIC). Svakhetene på mediepolitikk henger også helt sikkert sammen med hvordan arbeidsoppgavene i dette store, byråkratiske maskineriet blir splittet opp. Men det er ikke alt.
UNESCO skapte sin egen legende på dette feltet på 70-tallet, da mediepolitisk debatt var en sentral del av den kulturpolitiske refleksjonen. Den sosioøkonomiske tilnærmingen til kulturindustrien gjorde at fenomener som økonomisk konsentrasjon som følge av internasjonaliseringen, ble behandlet som fundamentale spørsmål.²
Temaer som «kulturdialog» og «harmonisk utvikling gjennom mangfold og gjensidig respekt» preget arbeidene til Den internasjonale kommisjonen for studier av kommunikasjonsspørsmål, som ble nedsatt i 1977 av daværende generaldirektør i UNESCO, senegaleseren Mahtar M'Bow. Den bredt sammensatte kommisjonen var ledet av den irske nobelprisvinneren Sean MacBride, og inkluderte personligheter som Hubert Beuve-Méry, grunnlegger av dagsavisen Le Monde, og forfatteren Gabriel García Márquez.
MacBride-rapporten var det første dokumentet fra en internasjonal institusjon som omhandlet ulikheter i den kulturelle og informasjonsmessige utvekslingen. Det ble vedtatt på UNESCOs generalkonferanse i 1980 og utgitt med den symbolske tittelen Mange stemmer. En verden. Rapporten viste hvorfor det var nødvendig å behandle tilgangen til kommunikasjonsmidler som et uttrykk for nye sosiale rettigheter.³
Hvis den nye konvensjonen blir vedtatt, vil den tvinge seg frem som en referanse private og offentlige aktører er nødt til å forholde seg til. Derfor er det nødvendig for nye aktører å gjøre den til sin: ikke bare for å sørge for at den iverksettes, men også for å utvide den, som artikkel 11 inviterer til. Både i prosessen med å få aksept for selve ideen om et juridisk redskap og under utarbeidelsen av konvensjonsutkastet har disse aktørene en rekke steder i verden vært i forkant av beslutningstakerne, og oppfordret dem til å ta stilling.
Det er viktige lærdommer å trekke fra den intense mobiliseringen, både nasjonalt og internasjonalt - og av nettverk innenfor den sosiale bevegelsen, deriblant nettverket av grupper med utspring i kulturfeltets yrkesorganisasjoner. De har knyttet debatten om konvensjonen opp mot debattene som blant annet har funnet sted på Verdenstoppmøtet om informasjonssamfunnet, og har fått problemstillingene om kulturelt mangfold og mediemangfold til å smelte sammen i et krav om «kommunikasjonsrettigheter»: Mangfold når det gjelder kilder til informasjon, medieeierskap og måter å få tilgang til mediene på, samt støtte til allmennkringkasting og frie og uavhengige medier.
Kulturbransjens nettverk, som består av rundt 30 nasjonale kollektiv som er bygd opp de siste fire årene, har vist at man kan arbeide med kultur og samtidig være engasjerte samfunnsborgere, og ikke begrense seg til et forsvar av korporativistiske interesser.
Disse organisasjonene hadde en generalforsamling i Madrid i mai 2005, rett før konvensjonsutkastet skulle ferdigstilles. I slutterklæringen oppfordret de UNESCOs medlemsland til å «stå imot presset om å utvanne innholdet i konvensjonen» og ikke å gi etter for «de som forsøker å få vedtaket utsatt til UNESCOs generalkonferanse i 2007 eller enda lengre, noe som vil begrense konvensjonens betydning betraktelig.» Ballen er nå spilt over til UNESCOs medlemsstater.

1 UNESCOs generaldirektør Koichiro Matsuura, «La diversité culturelle du monde» (Verdens kulturelle mangfold), i UNESCO, Déclaration universelle sur la diversité culturelle (Universell erklæring om kulturelt mangfold), Paris, 2002, serien «Diversité culturelle», nr. 1, s. 3. < BR > 2 Om dette emnet, se UNESCO, Les Industries culturelles. Un enjeu pour la culture, Paris, 1982; Les Industries culturelles, division de développement culturel, UNESCO, Paris, 1980.
3 MacBride (rapport), Voix multiples, un seul monde, UNESCO/La Documentation française, Paris, 1980.