Don Quijote i Tanger

Det var en gang en fullmoden historiker som het Benengeli, Ben for sine venner og for denne fortellingens behov.

En morgen da tiden var gått fra forstanden, spaserte Ben ut til Kapp Spartel. Der så han ut over havet og konstaterte at vinden endret tingenes farge. Fjellet var blitt eldre. Det lignet en oppgitt dromedar. Husene var sammensunket. Bare tiden forble uberørt av vinden og av menneskenes luner. Også himmelen virket annerledes, selv om skyene fikk hard medfart av kraftige vinddrag fra øst. Hva ville Tanger vært uten østavinden som vasker gater og blikk, og som renser luften for mygg og andre innsekter fra sør som fremkaller migrene og skaper uorden i tilværelsen?
Ben sto rett overfor Spanias kyst, som kunne skimtes klart og tydelig i det milde sollyset. Han sto nøyaktig der, på Afrikas nordlige ytterpunkt, hvor Middelhavet og Atlanteren møtes. Rett frem ligger Spania. Spanjolene har nettopp våknet. De har alle gått ut av husene sine for å se den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha passere. Herr Miguel de Cervantes er tilbake. Reisen hans har vart i netter og århundrer. Han har vandret gjennom uendelige områder, utkjempet slag, reddet barn, forsvart kvinner, gått seg vill og kommet på rett vei igjen, sporet opp gamle ridderhistorier og nært seg på ord, mengder av ord, tonnevis av stavelser og tusener av sider skrevet av navnløse fremmede, tusener av bøker reddet fra bokbålene.
Han er fortsatt like tynn, like smekker og like storsinnet som den dagen han satte seg fore å skape rettferdighet menneskene imellom. Den dagen var han blitt stukket av en flue fra India. Det ble sagt at den var rød, mens noen fremholdt at den hadde vært grønn og ikke minst giftig. Han hadde reist seg opp, iført seg habitten til en ridder fra en landsby ingen lenger husker navnet på, og bestemt seg for å rette opp all urettferdighet i verden. Sikker på seg selv, med faste skritt, oppriktig blikk og uten så mye som et øre i lommene, listet han opp noen av de grusomheter han hadde sverget på å bekjempe. Hvilken bedrift! Han trengte mer enn ett liv for å fullføre dette edle oppdrag. Han trengte en frodig fantasi, et fruktbart storsinn og en praktfull tålmodighet for å gjennomføre sin plan. Gud hadde gitt ham uendelig og evig liv. Denne guddommelige omhu var ham vel unt ettersom han skulle rette opp det Gud, og iblant Djevelen, fikk menneskene til å gjøre.
Han hadde slukt så mange bøker at han hadde fått fordøyelsesbesvær. Han spekket sine erklæringer med dikt og fortellinger som duftet av eventyr og galskap. Man måtte løpe etter ham for å følge hans talemåter, fange nyansene i hans utsagn. Av bokomslag hadde han lagd seg et sverd. Et symbolsk våpen. Et skinn av bevæpning.
Ben ventet. Han visste at Herr Cervantes endelig skulle sette sin fot på Tangers jord denne sensommeren. Hvorfor skulle han komme hit, til en by med avdanket sjarm, en by som dyrket billige myter og legender, en by for ubesluttsomme turister? Fordi Tanger en gang hadde vært en by der alle nasjoner plantet en påle, noen et tre, mens andre hadde åpnet et konsulat for skumle spioner og alkoholiserte forfattere. Fordi Tanger en gang hadde vært en storslagen by som bød på forestillinger i et teater plassert mellom latskapens mur og fisketorget, et grandiost teater med en overdådig fasade, et teater som ble omgjort til kinosal der man viste herkules- og skrekkfilmer på et lerret som ikke hadde vært hvitt på lange tider, en beksvart sal der elskende par elsket i mørket mens de gløttet på indiske musikaler … El Teatro Cervantes!
Etter press fra noen av byens innbyggere som fortvilte over dette monumentets bedrøvelige tilstand, hadde Ben gått med på å skrive et brev til Herr Miguel de Cervantes for å be ham komme og med egne øyne konstatere teatersalens forfall, i håp om at hans besøk ville få de ansvarlige til å sette den i stand. Denne gang var det ikke en urett begått mot et barn eller en dame som skulle rettes opp, men en urett mot et sted, et monument, en bygning som var kunstferdig reist, men forsømt, glemt og krenket.
Ben syntes det var pinlig å forstyrre Den vandrende ridder for å be ham besøke et falleferdig teater… Uteliggere gjorde sitt fornødne der. Stanken strakte seg til boulevard Pasteur, via El Minzah, et annet mytisk sted som også ble forsømt etter at eierne solgte det til en iraker som hadde beriket seg under diktaturet til en viss Saddam Hussein! En skam. Rottene hadde slått seg ned i teateret. Hver kveld satte de opp en dyrenes komedie, der menneskene ble fremstilt som skitne og nedrige farsemakere. Rottene hadde inngått en avtale med de omstreifende løshundene, som antakelig var angrepet av rabies. De fikk mat mot at de hindret inntrengere i å nærme seg denne kulturens høyborg – bakteriekulturens, vel å merke.
Men Herr Cervantes skulle ikke få vite noe om dette. Han skulle ankomme Tanger sammen med sin venn Sancho Panza, som siden sist hadde tatt seg arbeid i et sirkus drevet av kompaniet De blå stjerner. Der fungerte han som «gjenoppretter av urett», begått av dyr som tilhørte en ganske utbredt rase med en fysiognomi et sted mellom ape og menneske. Sancho hadde mye å gjøre, for urettene ble stadig flere og fortsatte å herje over landet.
Ben hadde virkelig lagt seg i selen. Han hadde forberedt reisen og fremfor alt velkomstseremonien for hedersgjesten som han stundom kalte Miguel de Cervantes, stundom Don Quijote. Ben hadde i flere år arbeidet med å oversette de to bindene av Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha. Han var i besittelse av utgaven fra 1605 som han fant spesielt velutrustet. Men Bens problem var at han var historiker og ikke romanforfatter, og enda mindre poet. Han omfavnet imidlertid teksten med en slik fryd at familien var bekymret for ham. Når han stengte seg inne på arbeidsværelset sitt, omgitt av ordbøker og leksika med det mål for øye å skape en oversettelse som var tro mot teksten, kunne man ofte høre kraftige latterbrøl der innefra. Mouzah, Bens kone, styrtet mot arbeidsværelset hans, banket på døra og spurte om det gikk bra og om han ville ha et glass vann eller en kopp kamillete å roe seg på. Han svarte ikke, men forsøkte å holde latteren tilbake.
Ben leste sidene om og om igjen, stanset opp, smakte på hver setning. Han lo så tårene trillet, og dette forsinket oversettelsesarbeidet. Han drømte seg bort og glemte å spise. Likevel var han ikke sulten og hadde ikke følelsen av å ha hoppet over et måltid. Når hans kone ble urolig, sa han til henne: «Du vet, jeg er som vår kommende gjest, jeg foretrekker å nære meg på utsøkte minner!»
Mouzah var overbevist om at hun var en del av de delikatesser Ben fortærte mens han gned seg i hendene. Men i likhet med en del andre historikere, likte Ben å vri og vrenge på historiske sannheter og fant opp hendelser og minner som kunne ha vært. Han ropte på sin kone og leste disse setningene, skrevet av Cervantes, for henne: «Den ærbare hustru er som et krystallspeil, klart og skinnende, som det minste pust kan blekne og formørke. Man skal behandle henne som en relikvie: forgude henne, men ikke røre ved henne. Man skal verne om henne og beundre henne som man verner om og beundrer en vakker hage fylt av roser og blomster av alle slag…»
Ben skrev. Cervantes ventet på rolig sjø for å gå om bord. Han sto på kaien i havnen i Tarifa. Et skilt skrøt av den raske overfarten: «Bare 30 minutter skiller Europa og Afrika.»
I mellomtiden oppsøkte Bens kone regionens wali, overguvernøren, for å overbevise ham om å holde en mottakelse til ære for Herr Cervantes.
– Herr hva?
– Miguel de Cervantes, forfatteren av Don Quijote av la Mancha.
– Skal dette være en spøk? Don Quijote finnes ikke, det er et fantasifoster, et bilde på at vi slåss mot vindmøller.
– Det er ikke Don Quijote som kommer, men den vandrende ridder som har skrevet om ham.
– Og han skal vandre rundt i våre skitne gater, med alle gateselgerne som selger varene sin i smug fordi handelsmennene ikke betaler skatt, fordi representantene i kommunestyret bare tenker på seg selv og gir blaffen i byens hygiene og innbyggernes ve og vel?
– Nei, Herr Cervantes kommer for å se hvordan det står til med teateret som bærer hans navn. Byen og dens problemer vil være som visket bort under hans besøk. Han kommer ikke til å se dem. I havnen stiger han opp på hesten som Rosenbladlosjen har gjort i stand til ham. Og han begir seg straks til teaterets inngangsparti. Der kan De gjøre deres entré. De vil bli bedt om å lese en side fra Don Quijote på arabisk for Herr Cervantes. Deretter trekker de dem diskret tilbake.
– Hva? Finnes det et teater i Tanger uten at jeg vet om det?
– Det fantes et teater, et praktfullt sted som ble reist av spanjolene da de okkuperte Nord-Marokko. Det er for øvrig det eneste kulturelle byggverket de etterlot seg i denne byen. Vi har jo sykehuset og det polytekniske instituttet ved Marché aux boeufs, men dette er noe helt annet.
– Lese på arabisk? Jeg foretrekker å lese på fransk. Jeg liker ikke latterligheter. Og bortsett fra denne prøvelsen, er det noe mer jeg kan gjøre for Dem?
– Holde en vakker mottakelse for den store forfatteren Miguel de Cervantes i guvernørpalasset i La Vieille Montagne.
– Men dette må jo være en spøk? Da jeg gikk på skolen leste vi noen sider fra Don Quijote, det kan jeg huske, og De vil ha meg til å tro at denne herremannen som levde for tre eller fire århundrer siden vil avlegge oss et besøk i dag? Mens vi er i gang, hvorfor ikke invitere Garcia Lorca, Picasso, Dali og en rekke andre forgangne menn?
– Herr Miguel de Cervantes ankommer så snart østavinden har løyet.
– Han kommer vel på et flygende teppe.
– Faktisk tenkte vi på det, hans verk har et visst slektskap med Tusen og én natt, men folkene på meteorologisk fikk oss fra det. Altfor risikabelt for en så skrøpelig mann som Herr Cervantes. Så i stedet valgte vi hurtigbåten, De vet, den som krysser Gibraltarstredet på 30 minutter.
– Hva skal jeg ha på meg?
– Hvit djellaba, rød fes og gule baboucher.
– Jeg gir beskjed til kulturdepartementet!
– Nei, gjør for all del ikke det. Herr Cervantes avskyr forpliktelser og høflighetsfraser.
Walien satte seg i bilen og ba sjåføren sette ham av i boulevard Pasteur, rett før Café de Paris. Han gikk alene nedover Anoual-gaten og frem til Teatro Cervantes. Stanken av urin viste vei. Da han sto foran teaterets fasade, som måtte ha vært svært vakker en gang i tiden, holdt han seg for nesen og bøyde seg inn for å se hva som hadde hopet seg opp i inngangspartiet. Det var alt mulig. En død katt, to kreperte rotter, flere titalls sekker med søppel, en gammel jernstol, et møllspist kostyme tilhørende en historisk figur…
Han ble fylt av vemmelse og vemod. Her måtte det gjøres rent så fort som mulig. Walien betalte noen papirløse afrikanere, kandidater til illegal ferd over Gibraltarstredet, for å vaske teateret i løpet av natten. Fra bilen sin overvåket han selv operasjonen; leste Don Quijote mens han holdt øye med hva afrikanerne gjorde. Om morgenen var alt rent igjen.
Tre dager senere hadde vinden løyet. Havet var rolig. Trærne talte greiner, og fuglene reparerte redene sine. Himmelen var blå, havet skinte som et speil som har fanget himmelen. Ben og Mouzah var klare. Walien også, han ankom historikerens hus med en militærkikkert i hånden. De gikk alle tre ut på terrassen for å skue utover horisonten. Herr Miguel de Cervantes var på vei.
Han kom ikke alene. I følget var Sancho Panza, den vakre Zorha og hennes far, Hadj Mourad, åpenbart forbitret fordi datteren var blitt omvendt til kristendommen, Lalla Marien (som i dag staves Marième), opphavskvinnen til dette drama, og to tvillingbrødre som var besynderlig lik henne.
Syv salutter annonserte Herr Cervantes' ankomst. Trafikken var stanset. Et hornorkester stilte seg i spissen for konvoien. Cervantes gikk til fots, hevet blikket for å beskue kvinnene på balkongene. Ben og Mouzah skulle ta imot ham ved inngangen til teateret. Foran en fortumlet forsamling åpnet walien Andre bok av Don Quijote på side 450 og leste:
«Ønskes velkommen til vår by ham som jeg med æresord kan forsikre er det vandrende ridderskaps speil, fyrtårn, ledestjerne og anfører! Velkommen til ridder Don Quijote av la Mancha; ikke den falske, den oppdiktede, den apokryfe, som nylig er beskrevet i en løgnaktig fortelling, men den eneste, den virkelige, den rettmessige: han som er beskrevet for oss av den berømte historiker Sidi Ahmed Benengeli, som er til stede her i dag!»
«Den som velger det riktige tre, vil beskyttes av en god skygge. Jeg har vært så heldig å finne det riktige treet, beruselsens og fantasiens tre, treet hvis frukter gir mot og tapperhet, treet som nærer vår ånd med drømmer og skjønnhet. Jeg har overlatt historien til glemselens lover. Jeg er bare en bok, et vidstrakt verk som tiden har formet, som livet har skrevet. Jeg vet at bøkene er vår frihet, selv om noen hevder at de kun er løgner. Bøkene lar oss reise en borg eller et storslått palass, med vegger i massivt gull, skyteskår av diamanter, dører omkranset av svibler… Og mye mer. Så selv om jeg har vandret heden, har døden langt ifra seiret. Adjø mine venner!»
Så dro han sin vei på samme måte som han hadde kommet. Han forsvant i havet i det øyeblikk østavinden reiste seg for å hilse ham.