Håpet som brast i Brasil

«Verken Brasil eller brasilianerne fortjener dette,» erklærte en nedslått Luis Inacio «Lula» da Silva nylig. Den brasilianske presidenten snakket om korrupsjonsskandalen som har rystet landet de siste fire månedene, og som impliserer ministere og ledere fra hans parti PT (Arbeiderpartiet).

De store mediene har frydefullt avdekket skandalen, og politiske anklager fra de impliserte personene har bare helt bensin på bålet. Saken begynner å ligne en tv-føljetong.¹ Den politiske arenaen er endevendt, som om en kraftig orkan hadde feid over den.
Det ser ut til å være brakt på det rene at kretsen rundt Lula, og da spesielt José Dirceu, presidentens stabssjef (som har fungert som en slags statsminister), har bygd opp et omfattende bestikkelsessystem for å kjøpe stemmer av parlamentsmedlemmer fra PTs støttepartier.² Hver måned ble det utbetalt oppunder 80 000 kroner til hver enkelt av de korrupte parlamentsmedlemmene. Pengene ble tatt fra en «svart kasse», som ble fylt opp av offentlige midler. I tillegg skal det ha eksistert et sinnrikt system for ulovlig underslag av penger for å finansiere Lulas presidentkampanje.
Foreløpig finnes det imidlertid ingen beviser for at presidenten selv har vært innblandet. Det ser heller ikke ut til at de kompromitterte PT-lederne har beriket seg personlig. Det var, hvis man kan si det slik, snakk om en «aktiv» (og ikke passivt mottakende) korrupsjon, der man handlet i tråd med det man anså som partiets interesser.
Siden januar 2003 har PT regjert med støtte fra forskjellige alliansepartnere. Men selv med denne støtten har partiet ikke hatt flertall i Kongressen, og har vært nødt til å søke støtte eller nøytralitet fra de store konservative partiene: Det sosialdemokratiske partiet (PSDB), Samlingspartiet for den demokratiske brasilianske bevegelsen (PMDB) og Den liberale front (PFL). I Brasil er parlamentarikerne tradisjonelt ikke bundet av partitilhørigheten, og kan lett skifte leir. De er dermed sterkt mottakelige for alle former for korrupsjon. Som i mange andre land er dette – dessverre! – en konstant praksis i politikken, uansett hvem som sitter med makten. Forskjellen denne gangen, var at befolkningen i Brasil hadde store forhåpninger til at PT og Lula ville sette en definitiv stopper for den forhatte skikken.
Var ikke etikk en av PTs fanesaker? Har ikke partiet til stadighet gjentatt at «deltakende demokrati», innført i PT-styrte kommuner og delstater, er den beste garantien mot korrupsjon? Har ikke PT oppfunnet og eksportert ideen om «deltakende budsjettering» som en modell for kollektiv kontroll over styringen av offentlige midler? Og er ikke Lula et bilde på rettskaffenheten selv – han som vokste opp i fattigdom, men klarte å bane seg frem med viljestyrke og intelligens, i et samfunn preget av nådeløs ulikhet?
Skuffelsen mange føler i dag henger sammen med de enorme forhåpningene til Lula da han vant valget oktober 2002. Dette skulle være starten på et nytt kapittel – nå skulle massene av fattige i Brasil endelig få oppleve sosial rettferdighet.³
For noen kommer imidlertid ikke skandalen som noen overraskelse. I lang tid har venstrefløyen i PT og de mektige sosiale bevegelsene i Brasil (deriblant De jordløses bevegelse, MST) advart mot høyredreining. De har kritisert regjeringen for å være motvillige til å gjennomføre helt nødvendige sosiale reformer, samtidig som den har anstrengt seg for å føre en økonomisk politikk i tråd med anbefalingene fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – og dermed fjernet seg fra de løftene som ble gitt til fattige velgere i 2002. Paradoksalt nok har PT endt opp med å bestikke parlamentarikere fra høyre for å få dem til å stemme for høyrevridde lover…
Selvfølgelig benytter de konservative kreftene, som i mange tiår har veltet seg i korrupsjon, anledningen til å komme med skadefro moralprekener. I Washington felles det heller ikke så mange tårer over Lulas bedrøvelige situasjon. Hans nyskapende sør-til-sør-diplomati har vært et irritasjonsmoment for USA. Det samme gjelder Brasils foregangsrolle i Latin-Amerika, etterfulgt av den nye aksen Venezuela-Cuba, samt Argentina, Uruguay og Panama som beveger seg stadig lengre mot venstre.
Den brasilianske presidenten talte til nasjonen 12. august der han ba folket om «unnskyldning». Han sa at han følte seg «sveket av en uakseptabel praksis som [han] ikke ante eksisterte». Det neste presidentvalget finner sted i oktober 2006. Vil Lula innen den tid ha klart å gjenreise tilliten hos de lavere klassene – hos folk som har opphøyd ham til et ikon, men som nå føler at drømmene deres er blitt lagt i grus?

1 Det finnes en svært detaljert oversikt over skandalen i det frie nettleksikonet Wikipédia (artikkelen finnes foreløpig bare på fransk) http://fr.wikipedia.org/wiki/Scandale_des_mensualit%C3%A9s < BR > 2 Det liberale parti (PL), Brasils kommunistiske parti (PCdoB), Det sosialistiske folkepartiet (PPS), Det demokratiske arbeiderpartiet (PDT), Det brasilianske arbeiderpartiet (PTB), Det brasilianske sosialistpartiet (PSB), De grønne og «Fremskrittspartiet» (PP).
3 Se «Viva Brasil!», Le Monde diplomatique, fransk utgave, januar 2003.