Riggs Bank – «ambassadenes favoritt»

Mens general Augusto Pinochet satt med makten i Chile fra 1973 til 1990, sikret han seg en behagelig «pensjon», anbrakt i utenlandske banker. Men eksdiktatorens planer for alderdommen er foreløpig lagt i grus av amerikanske, chilenske og spanske etterforskere. De omfattende avsløringene deres har skapt berettiget oppsikt.

16. mars 2005 fremla det amerikanske senatets etterforskningskomité, som ledes av demokraten Carl Levin og republikaneren Norm Coleman, sin siste rapport om Pinochets hvitvasking av penger.¹ Rapporten avdekker intet mindre enn et «hemmelig nettverk av kontoer» bestående av 125 kontoer i forskjellige banker i USA og i utlandet, alle tilhørende den chilenske ekspresidenten og medlemmer av hans familie.
Amerikanske Riggs Bank administrerte nesten en fjerdedel av Pinochets kontoer. Denne middels store banken, som er kjent som «ambassadenes favoritt» i Washington, reklamerte inntil nylig for at den var «den viktigste banken i den viktigste byen i verden». Riggs skrøt av å ha «bestyrt kontoene til en rekke amerikanske presidenter» i løpet av sine 169 år.
Takket være den ærverdige institusjonens kunnskap og innsats, ble det reist et innviklet og illegalt finanssystem for eksdiktatoren. Flere andre anerkjente banker var også innblandet, deriblant amerikanske Citigroup og Bank of America, britiske HSBC, spanske Banco Santander, samt Banco de Chile. Senatsrapporten utelukker ikke at det finnes flere kontoer andre steder. Etterforskerne har fortsatt ikke klart å slå fast nøyaktig hvor store summer som ble samlet opp gjennom årene, men anslår noe i nærheten av 13 millioner dollar. I forbindelse med offentliggjøringen av rapporten påpekte Senator Carl Levin at «ny informasjon viser at nettverket av kontoer som Pinochet hadde i amerikanske banker, var langt mer omfattende, pågikk mye lenger og involverte langt flere banker enn det som har vært kjent hittil.»²
Etterforskningskomiteens forrige rapport, som ble lagt frem i juli 2004, opererte kun med 4-8 millioner dollar fordelt på 9 kontoer i Riggs Bank i perioden 1994-2002.³ Det var likevel allerede da ingen tvil om at Pinochets forskjellige inntekter – som general, president og deretter senator på livstid – ikke kunne rettferdiggjøre slike summer. Men, som Levin påpekte da denne første rapporten ble lagt frem, unnlot banken å underrette politi og rettsvesen om disse innskuddene,⁴ selv om loven pålegger dem det. Dette var for øvrig langt mer enn en ren forglemmelse fra bankens side; Riggs hadde aktivt tatt del i den korrupte bestyringen av de tvilsomme pengesummene. Anklagene mot banken var knusende. Under flere kontroller hadde banken nektet å avsløre identiteten til kontoinnehaveren, og oppga at det dreide seg om en «en pensjonist med en vellykket yrkeskarriere bak seg».
Fra oktober 1998 til mars 2000 satt Pinochet varetektsfengslet i London etter anmodning fra det spanske rettsvesenet som ville stille ham for retten for «folkemord, tortur og forsvinninger». En domstol hadde gitt ordre om å fryse Pinochets bankkontoer, men Riggs Bank hjalp ham i all stillhet med å overføre verdiene sine fra London til USA, opplyser senatsrapporten. Overføringene fant sted i 1999 og det dreide seg om 1,6 millioner dollar. Da britisk presse begynte å omtale eksdiktatorens hemmelige finanser, endret banken umiddelbart navnene på Pinochets og hans kones kontoer, i håp om å viske ut sporene etter dem.
Den første rapporten fra Senatets etterforskningskomité avdekket også at Riggs hadde opprettet to bekvemmelighetsselskaper, Ashburton Company Ltd. og Ashburton Trusty Althrop Investment Co. Ltd., ene og alene for å hjelpe Pinochet med å skjule sine rikdommer. Høytstående funksjonærer i banken hadde velvillig fungert som stråmenn for eksdiktatoren. Selskapene hadde verken kontorer eller ansatte, men eide derimot flere bankkonti i det velkjente skatteparadiset Bahamas.
Den andre senatsrapporten (mars 2005) gir nærmere opplysninger om dette kontonettverket. Riggs Bank viste større samarbeidsvilje i denne omgangen, men hadde strengt tatt ikke noe valg: Banken har vært omringet av etterforskere, både fra Senatet, finansdepartementet og Securities and Exhange Commission (SEC), Børsens etterforskningsorgan. Samarbeidsviljen var imidlertid ikke ubegrenset. Banken fortsatte å stenge flere av Pinochets kontoer og overføre pengene til andre finansinstitusjoner uten å underrette myndighetene om de mistenkelige summene. Følgelig klarte ikke amerikanske kontrollører å spore disse bevegelsene, ifølge Carl Levin.⁵
Senatets etterforskningskomité kunne likevel slå fast at Pinochet hadde benyttet så mye som ti falske identiteter og falske diplomatiske pass for å åpne kontoer. Komiteen har også beslaglagt korrespondanse mellom Pinochet og Riggs Bank som viser at eksdiktatoren og bankens toppledere, deriblant administrerende direktør Joe L. Allbritton, hadde utviklet et nært vennskapsforhold (se egen sak).
Etter hvert som nettet begynte å snøre seg sammen rundt bankens ledere, foretrakk de å inngå forlik fremfor å risikere en oppsiktsvekkende rettssak som ville ødelagt bankens rykte fullstendig. Da statsadvokaten i Columbia-distriktet, Kenneth Wainstein, offentliggjorde avtalen i januar 2005, ordla han seg like strengt som senator Carl Levin: «På tross av flere advarsler fra kontrollinstansene, pleiet Riggs sitt forhold til kunder som innebar en stor risiko for hvitvasking av penger, og bidro til å hindre at disse finanstransaksjonene ble gransket. Dette langvarige og systematiske embetsmisbruket var mer enn bare blind skjødesløshet. Det var et kriminelt brudd på banklovgivningen som beskytter vårt finanssystem fra å bli utnyttet av terrorister, narkotikasmuglere og andre forbrytere.»⁶
Ledelsen i Riggs Bank aksepterte altså å erklære seg skyldig, og forliket innebar at banken skulle underlegges fem års prøvetid og betale en bot på 16 millioner dollar. Avtalen viste seg å være svært fordelaktig for Riggs. For det første erklærte banken seg kun skyldig i ett av anklagepunktene, nemlig at den ikke hadde informert myndighetene innen rimelig tid om de mistenkelige transaksjonene. Dette innebar at banken ble klassifisert som skyldig i simpel embetsforsømmelse, og kunne dermed redde ansikt – til tross for at den hadde deltatt aktivt i de økonomiske forbrytelsene til noen av sine kunder.
Prøvetiden på fem år ble også raskt opphevet. Ifølge en klausul i avtalen ville nemlig dette tiltaket falle bort dersom banken ble kjøpt opp. Riggs Bank ble beleilig nok solgt til banken PNC Financial Services: et salg som ble forhandlet frem i juli 2004 og effektuert 13. mai 2005. Ifølge salgsprotokollen aksepterte PNC å betale 779 millioner dollar for Riggs⁷ Fair Finance Watch (FFW), som arbeider mot hvitvasking av penger, kritiserte denne plutselige «likvideringen» av Riggs Bank.⁸ Forliket hadde to store fordeler for Riggs: Det stanset den åpne etterforskningen av bankens antatte hvitvasking av penger, og fremfor alt ble banken og dens filialer vernet mot nye anklager i forbindelse med sin internasjonale aktivitet, enten det dreide seg om ambassader eller private kunder.
Hva boten på 16 millioner dollar angår, kan man ikke la være å påpeke at banken renvasket seg med skitne penger. Et kroneksempel på forbryteren som bruker tjuvgodset til å kjøpe seg rent rulleblad. General Pinochet håpet på sin side å bruke pengene han hadde forvart hos Riggs til å betale utestående skatter og bøter i Chile på fem millioner dollar.⁹ Men advokaten hans har ennå ikke overbevist chilenske myndigheter om å åpne tilgangen til Pinochets formue, eiendommer inkludert. Det var dommer Sergio Muñoz som i november 2004 ga ordre om å fryse eksdiktatorens aktiva.
Bare tre uker etter forliket mellom Riggs Bank og det amerikanske rettsvesenet, ble det kjent at banken også hadde inngått en avtale med spanske rettsmyndigheter:¹⁰ Banken hadde betalt 9 millioner dollar som en innrømmelse av å ha overført 1,6 millioner dollar ulovlig fra London til USA mens Pinochet satt fengslet i London. Til gjengjeld forpliktet Spania seg til ikke å bringe banken og dens ledelse inn for retten.
Erstatningssummen skal overføres til Salvador Allende-stiftelsen. Det var denne stiftelsen som i første omgang anmeldte Pinochet for folkemord – årsaken til at han ble arrestert i London. En million dollar av erstatningssummen fra Riggs vil gå til å dekke rettslige utgifter, og åtte millioner skal utbetales til ofre for diktaturet i Chile.¹¹
Samme dag som avtalen med det spanske rettsvesenet ble kjent, lekket det ut at et titalls personer i bankens toppledelse hadde gitt seg selv gylne fallskjermer verdt over 15 millioner dollar – altså mer enn erstatningssummen til titusener av chilenske ofre.¹²
Pinochet er ikke den eneste diktatoren som har hatt gleden av å samarbeide med Riggs Bank. Diktatoren Teodoro Obiang Nguema, som styrer den vestafrikanske republikken Ekvatorial-Guinea med jernhånd, oppbevarer inntil 700 millioner dollar i banken. Den afrikanske despoten er dermed bankens største kunde.
Etter at Ekvatorial-Guinea ble uavhengig i 1968, har landet vært styrt av eneveldige herskere: først Macías Nguema, og deretter hans nevø, Obiang Nguema, som i 1979 styrtet sin onkel i et militærkupp. På slutten av 70-tallet var Ekvatorial-Guinea et av verdens fattigste land. Det forhindret på ingen måte Obiang Nguema og hans familie i å legge beslag på de beste gårdsbrukene, og kreve inn avgifter på så godt som alt landet fortsatt klarte å produsere. Diktatoren behandlet den lutfattige staten – i dag befolket av litt over 500 000 mennesker – som sin personlige eiendom.
På begynnelsen av 90-tallet skulle oljeletingen som amerikanske selskaper hadde utført utenfor Ekvatorial-Guinea, bære frukter. I løpet av noen få år ble landet den tredje største oljeprodusenten sør for Sahara, etter Angola og Nigeria og før Gabon og Kongo. Men oljen forvandlet verken regimet eller befolkningens situasjon. På papiret er Ekvatorial-Guinea i dag et av de rikeste landene i Afrika. I virkeligheten er det ett av de fattigste.
I 1992 produserte selskapet Walter International Inc. de første oljefatene i Ekvatorial-Guinea. Amerikanske selskaper (ExxonMobil, Amerada Hess, Marathon Oil¹³) har fremdeles monopol på oljeproduksjonen i landet. Ifølge journalisten Peter Maass fremstår Ekvatorial-Guinea «noen ganger som en parodi på et oljekleptokrati».¹⁴
Selv om oljeinntektene har vokst kolossalt (3 millioner dollar i 1993, 210 millioner i 2000, 700 millioner i 2003),¹⁵ lever 65 prosent av befolkningen på under to dollar om dagen. Oljepengene strømmer inn, men folk mangler likevel innlagt vann og strøm. Det er ikke nasjonens rikdom som blir større, men makthavernes plyndring. I likhet med resten av produksjonen i landet, blir oljesektoren massivt svindlet for penger av diktatoren og hans familie, godt hjulpet av amerikanske selskaper… og Riggs Bank.
I 1995 åpnet Riggs en konto for Ekvatorial-Guineas ambassade i Washington. Det skulle bli den første av svært mange kontoer. Rapporten fra det amerikanske Senatets etterforskningskomité viser at banken i perioden 1995-2004 bestyrte «mer enn 60 kontoer for regjeringen i Ekvatorial-Guinea, regjeringsmedlemmer og deres familier (…) og lukket øynene for tegn som tydet på at banken håndterte utbytte fra utenlandsk korrupsjon.»¹⁶
Pinochets 13 millioner dollar blir nesten for småpenger å regne sammenlignet med Obiang Nguemas 700 millioner. Beløpet har kunnet bli så stort fordi nasjonale inntekter og diktatorens personlige finanser blandes sammen. Utenlandske selskaper kan ikke etablere seg i Ekvatorial-Guinea uten å åpne sin kapital for lokale partnere, som nødvendigvis kommer fra regjeringsklanen. Denne uoffisielle, men utbredte, praksisen ble formalisert av et presidentdekret i 2004. I oljesektoren er selskapene nå pålagt å åpne så mye som 35 prosent av sin kapital.
Amerikanske oljeselskaper betaler oljepenger til den ekvatorialguyanske staten direkte inn på kontoene i Riggs Bank i Washington. Og selv om det dreier seg om en offisiell konto som står i statens navn, er det presidenten eller et av hans familiemedlemmer som disponerer den. Senatsrapporten klarte å spore noen av disse kapitalforflytningene, som kunne vært tatt ut av en lærebok i korrupsjon: «Mer enn 35 millioner dollar er innbetalt av oljeselskaper og overført til to selskaper som er registrert i skatteparadiser, via en konto som president Obiang, hans sønn gruveindustriministeren og hans nevø finansministeren disponerer.»
Rapporten påpeker også at Riggs Bank «i en treårsperiode, fra 2000 til 2003, tillot kontantinnbetalinger på nesten 13 millioner dollar til kontoer som var kontrollert av Ekvatorial-Guineas president og hans kone.» Banken innvilget også presidentparet «lån til kjøp av et fly, samt luksuseiendommer i USA.»
Da den første senatsrapporten ble lagt frem i juli 2004, understreket senator Levin hvor lite samarbeidsvillig Riggs hadde vært. Han fortalte for eksempel at en av bankens toppledere nektet å svare på spørsmål da han ble avhørt. Simon Kareri, som var ansvarlig for de ekvatorialguyanske kontoene i Riggs, hadde imidlertid mye å svare for. Ifølge senatsrapporten har Kareri ved minst to anledninger tatt imot en leveranse ved ambassaden i Washington bestående av kofferter «med tre millioner dollar i kontanter som skulle settes inn på den ekvatorialguyanske presidentens kontoer».
Riggs stilte seg til disposisjon for Obiang Nguema på et tidspunkt da diktatoren ble frosset ut av det internasjonale samfunn. Organisasjoner som Amnesty International fordømte systematisk bruk av tortur i landet, og Geopolitical Drug Watch betegnet Ekvatorial-Guinea som «et av knutepunktene for kokainsmugling mellom Latin-Amerika og Europa». Alle vestlige land, med unntak av Frankrike, valgte å stenge sine ambassader i landet.
Ironisk nok er Riggs blitt tvunget til å bryte med diktatoren samtidig som vestlige utenrikstjenester har begynt å kurtisere ham som aldri før. Etter attentatene 11. september 2001 har USA ønsket å gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midtøsten og øke sin import av olje fra Vest-Afrika. Dermed har Guineabukta blitt et område «av vital interesse» i amerikansk geopolitikk. Fra å være skydd som pesten, er Ekvatorial-Guinea blitt tatt inn i varmen igjen på grunn av sine lovende oljereserver.
I 2002 møtte George W. Bush ved flere anledninger afrikanske statsledere i Washington, deriblant Obiang Nguema, for å diskutere militær og energipolitisk sikkerhet. Samme år ble USAs ambassade i Ekvatorial-Guineas hovedstad Malabo gjenåpnet etter å ha vært stengt i åtte år. Det ene vestlige landet etter det andre har fulgt i Washingtons fotspor.
Etter å ha truet med å rettsforfølge internasjonal presse for «tendensiøse kommentarer»,¹⁷ avviklet Obiang Nguema alle sine kontoer i Riggs. Andre banker stilte seg umiddelbart til disposisjon for diktatoren, deriblant spanske Banco Santander og britiske HSBC, to navn som begge dukket opp i forbindelse med avsløringene av Pinochets tvilsomme kontonettverk.
På mange måter er Obiang Nguema og Pinochet «utilsiktede ofre» for angrepene 11. september og den påfølgende «krigen mot terror». Deres formuer hadde fått vokse seg store i ro og fred, helt til Senatets etterforskningskomité bestemte seg for å granske finansieringen av terrornettverk.
Saudi-Arabia havnet raskt i søkelyset, via veldedighetsorganisasjoner og personer som prinsesse Haifa Al-Faisal, som er gift med prins Bandar, Saudi-Arabias tidligere ambassadør i USA.¹⁸ Etterforskningen ledet naturligvis til diplomatbanken Riggs, og i forbindelse med granskningen av de 150 saudiarabiske kontoene der, ble etterforskerne oppmerksomme på tvilsomme kapitalbevegelser knyttet til andre kunder. 14. mai 2004 ble den ærverdige banken idømt en bot på 25 millioner dollar for å ha brutt loven på en «bevisst og systematisk» måte,¹⁹ som de føderale kontrollørene uttrykte det.
Senatsrapportene som har kommet i kjølvannet av dette, har imidlertid bare avdekket toppen av isfjellet. Man kunne for eksempel ha gjennomført lignende undersøkelser av kontoene til Togos avdøde president, Gnassingbe Eyadéma, samt en rekke kontoer med utspring i Mosambik og Benin.
Man burde også gå Riggs-ledelsens egne finanser nærmere etter i sømmene, skal vi tro amerikansk presse. Siden begynnelsen av 80-tallet har Riggs' administrerende direktør, Joe L. Allbritton, vært hovedaksjonær i banken. Han er en tidligere forretningsmann fra Houston og nær venn av Bush-familien. I 1997 kjøpte Riggs Bank det lille investeringsselskapet som ble grunnlagt av Jonathan Bush, George W. Bushs onkel. Prislapp: 5,5 millioner dollar. Som en del av bankens toppledelse, ga Jonathan sjenerøse bidrag til nevøens presidentkampanje. Allbritton er på sin side blant de fremste bidragsyterne til Bush seniors stiftelse.
oversatt av G.E. (…)