Tre fotografer

Moderna Museet i Stockholm åpner 29.september en utstilling med tre viktige og særpregede sosialdokumentaristiske fotografer. De arbeidet med portretter av outsidere, freaks og mennesker fra subkulturer og i ytterkanten av normalt definerte normer. Resultatet er personlige, lidenskapelige, sterke og nære portretter i svart-hvitt.

«Kameraet er et oppdagelsesinstrument. Vi fotograferer ikke bare hva vi vet, men også hva vi ikke vet.» Denne uttalelsen kommer fra Lisette Model (1901-1983), født i Wien i en velstående familie med jødisk far og katolsk mor. I barndommen ble hun seksuelt misbrukt av sin far. Da faren døde flyttet moren, Lisette og søsteren Olga til Frankrike. I et Europa på randen av krig begynte Modell å ta portrettbilder av mennesker rundt seg. Hun var ikke interessert i konvensjonell skjønnhet, men søkte mennesker som hadde kvaliteter av å være løgnaktige, falske, grådige, gjerrige, kaldhjertete eller onde. Deres vitalitet og ofte groteske fremsyninger ga Models portretter liv og styrke. I trettiårene var Models dokumentaristiske fotografi og komposisjon en ny måte å fotografere på. Hun fotograferte på kort avstand fra subjektet, fra et lavt ståsted, og resultatet er uvante og konfronterende bilder – fotografiene får ekstra kraft, menneskene i motivet kommer mot betrakteren. Hennes første portrettserie fra den franske rivieraen er rå portretter av rike, borgelige livsnytere. Ett av bildene, «The Gambler», viser en solbrent, selvtilfreds gambler som sitter i en solstol, hvilende men alert, før kveldens virkelige arbeid begynner. Bildet er tatt på så kort avstand at han kunne ha sparket kameraet ut av hånden hennes om han ville.
I 1937 dro Model til New York og ble der resten av livet. Hun fortsatte det fotografiske prosjektet sitt og ble et naturlig bindeledd mellom europeisk og amerikansk fotokultur. Byen New York og menneskene der var essensielle både for fotografiene til Model og, senere, Diane Arbus. På en ukonvensjonell måte, nesten som en samler, brukte Model sin blanding av intelligent observasjon og intuisjon for å søke etter fotografiske subjekter og motiver i ulike sosiale miljøer. Hun fikk raskt suksess, og arbeidet for aviser og magasiner i tillegg til at hun hadde flere utstillinger.
I New York fotograferte hun Wall Street-kapitalister nedenfra og opp. De kjepphøye meglerne virket fremmedgjorte og degraderte i de undervinklete og lite flatterende bildene. En fotografiserie av passerende føtter, «Running Legs», er tatt omtrent på gatenivå, og inntrykket man får er at de er tatt fra synsvinkelen til en som blir tråkket ned i en panikkfyllt gate.
Model og den samtidige fotografen Wegee vanket på utestedet Sammy’s på Bowery Street på Manhattan. Hun fant ofte motiver på utesteder og nattklubber, og portretterte artister og jazzmusikere. I fotografiet «Café Metropole» beveger Model seg tett inntil scenen foran sangerinnen, og uten lyd blir bildet av den gapende kvinnen med oppsperrete øyne og et dramatisk kast på håret ekstatisk og ekstremt. Sangerinnen er frosset i dette uttrykket i sin egen verden.
Pyntede eldre overklassekvinner var ofte motiver i fotografiene til Model og Arbus. Et eksempel er Models «Kvinna med flor, San Francisco». Kvinnens smykker, pels, klær og veske plasserer henne blant de bemidlede, men allikevel virker hun utilpass. Den overpyntede, tynne kvinnen vrir ansiktet i en skjev grimase, og de feminine, skjøre blondene tyter overdådig frem fra det spede brystet. Blomsternålen og blomstene på hatten vitner mer om død enn liv.
Fra 1951 til sin død underviste Model på the New School for Social Research, hvor hun ble kjent som en eminent lærer. Hennes mest berømte elev, som også var hennes venninne, var Diane Arbus.
Christer Strømholm (1918-2002) er en av svensk fotografihistories mest kjente personligheter. Selv skisserte han et apolitisk og eksistensialistisk program for sin fotografiske praksis. Strømholm bodde i Paris på førti- og femtitallet, og der knyttet han kontakter til kunstnere og intellektuelle med en eksistensialistisk virkelighetsoppfatning. Han fant sine motiv blant menneskene, blikkene og gestene i byens gater. Han likte å fremheve menneskers annerledeshet, og bildene var analyserende, rå og ærlige.
Portrettserien av de transseksuelle på Place Blanche fra slutten av 50- og tidlig på 60-tallet gjør ham til en av de første som så omfattende dokumenterer outsidergrupper og subkulturer. Strømholm portetterer livene, relasjonene og hverdagene deres uten å degradere dem. Fotografiene har sanne, stolte, såre og absurde kvaliteter i sin realisme, og spiller på tidens diskusjoner og filosofier om kjønn. De tematiserer menneskers seksualitet både i forhold til seg selv og sitt kjønn og overfor andre. Fotografiet «Gina og Nana» viser dette ved deres direkte, flørtene blikk mot fotografen, mens den ene lett kjærtegner den andres bryst. Fotografiet er vakkert, selvsikkert og lekende sensuelt.
Et fotografi fra Los Angeles av tre generasjoner menn har en sær stemning over seg: Både blikket til den eldre mannen og den unge mannens potente fremtoning virker truende for den uskyldige lille gutten med sheriffhatt. Strømholms komposisjon i et annet bilde fra Los Angeles, et familieportrett, fremstiller foreldrene som et tohodet troll som tar strupetak på gutten sin. Solbrillene gjør foreldrenes øyne til mørke, ugjennomtrengelige hull, og morens smykkehjerte lyser falskt og sterkt.
Tema som kropp, seksualitet, blikk, berøring og menneskelige relasjoner finnes i mange av Strømholms fotografier. I «Pojken med nättingstrømpen» står en liten gutt og stirrer opp på et par kvinnelegger. De fremmedartede plaggene kvinner bruker, som nettingstrømper, bh, korsett og silketruser, er gjerne en gutts første blikk inn i det andre kjønnets verden i en gryende seksualitet. Plaggene rammer inn og fremhever kvinners annerledeshet – de kroppsdelene menn begjærer.

(…)