Regnskapsføringens plutselige aura

De siste årene har et økende antall spesialister uten bakgrunn fra regnskapsføring, begynt å interessere seg for denne disiplinen. Den tyske økonomen Werner Sombart understreket i 1916 hvor viktig dette feltet er – «en uunngåelig betingelse for kapitalismens eksistens»¹ – men regnskapsføring har lenge blitt fremstilt som en teknikk blottet for interesse, forbeholdt noen tilbakeholdne og avmålte bokholdere.

Enron-skandalen forandret alt dette: Plutselig ble økonomene klar over hvor store skade regnskapsføringen kunne påføre det kapitalistiske systemets fundament;² dagspressen begynte å interessere seg for innføringen av nye internasjonale regnskapsstandarder; og vi har til og med sett en statsleder, Jacques Chirac, gripe til pennen for å advare EU mot å akseptere enkelte av disse standardene.³ Underlig nok har regnskapsdisiplinens plutselige aura nærmest brakt «tragediens» hovedrolleinnehavere til taushet: revisorene lar ofte økonomer og journalister tale for seg.
Skjematisk kan det rådende credo, også innenfor regnskapslauget, oppsummeres slik: Regnskapsførerne «syndet» i Enron-saken, men de nye standardene fra International Accounting Standard Board (IASB⁴) er utarbeidet for å løse problemene denne skandalen avdekket. Den nye regnskapsvisdommens tempel, slik det presenteres av IASB, fremstår både som vakkert og lokkende når dets yppersteprester kommer med sine veltalende prekener: Hvem vil i utgangspunktet motsette seg nødvendigheten av «gode» prinsipper, vurdering til «virkelig verdi» og en «bedre økonomisk informasjon» tilpasset den moderne verden? Men de vakre ordene fungerer kun som skalkeskjul.
Snakket om at vi trer inn i en ny regnskapsæra takket være innføringen av regnskapsprinsipper, er i seg selv en manipulasjon: Det er for eksempel problematisk å hevde at regnskapsføringen i USA før Enron-skandalen var prinsippløs. USA har spilt rollen som drivkraft og foregangsland for utviklingen av begrepsrammer innenfor regnskapsføring. Her har grunnleggende prinsipper spilt en viktig rolle, deriblant prinsippet om «historisk kost» (potensiell gevinst inntektsføres aldri – man må avvente selve salget), og «forsiktighetsprinsippet» (urealisert tap skal resultatføres). Problemet i USA er ikke mangel på prinsipper, men at de ikke anvendes eller blir «tilpasset» regelverk som favoriserer konsernenes interesser.
Påstanden om at en liste med prinsipper gir tilstrekkelig garanti for en «riktig» regnskapsføring, er dessuten en ren besvergelse. Historien har vist at i Storbritannia, et land som har rendyrket et mangelfullt regelverk og en type regnskapsføring som bygger på det berømmelige prinsippet om «riktig bilde», har det i ly av nettopp dette prinsippet blomstret opp regnskapspraksiser som ikke har noe med «regnskapsvitenskap» å gjøre, og som kun har hatt som funksjon å manipulere resultater. Slik har enkelte aktiva som normalt burde nedskrives (amortiseres), blitt trukket fra selve kapitalen for å unngå å resultatføre tap.
Som i all juridisk aktivitet, trenger man gode prinsipper som er koblet opp mot presise og adekvate regelverk. Å gi aksjonærer og sjefer stadig større spillerom med en såkalt «prinsippbasert» regnskapsstandard, slik IASB gjør, lover ikke godt for fremtiden.
Et gammelt ordtak sier at den som vil drukne hunden sin, beskylder den for å ha rabies. De «gamle» regnskapsprinsippene beskyldes for ikke å ta høyde for risiko forbundet med moderne finansinstrumenter, og dette brukes som unnskyldning for å «drukne» dem. I forrige århundre ble prinsippet om historisk kost knyttet til «forsiktighetsprinsippet», som går ut på at et selskap skal regne med alle potensielle tap (hvis markedsverdien til selskapets aktiva er lavere enn anskaffelseskostnaden) og all sannsynlig risiko. Fremdeles pålegger tyske og franske handelslover selskapene å respektere disse tradisjonelle reglene.
Dette historiske tilbakeblikket viser at den gamle regnskapsskikken basert på historisk kost i prinsippet tar høyde for risiko. Påstandene om det tradisjonelle systemets «manglende evne» til å gjenspeile nye former for finansiell risiko, er fullstendig grunnløse: Anvendes forsiktighetsprinsippet, betyr det ikke bare at man har mulighet til å ta med i beregningen alle disse formene for risiko, men man pålegges å gjøre det, spesielt gjennom resultatføring av potensiell gjeld.
Men, vil noen innvende, hvorfor har man da i de fleste land i praksis ikke resultatført risikoen for tap på visse spekulative operasjoner? Ganske enkelt fordi selskapene og deres revisorer har lagt press på standardsetterne for å unndra stadig flere elementer det tradisjonelle forsiktighetsprinsippet: eksempelvis er risiko knyttet til terminkjøp – spekulative sådanne – ikke tatt med i beregning under det misvisende påskudd at ingen beløp ble utbetalt da terminkontrakten ble inngått.
Det som virkelig tynger lovpriserne av det nye prinsippet om «virkelig verdi», er nettopp at man i henhold til det nåværende regnskapssystemet bare skal registrere potensielt tap – og ikke potensiell gevinst. Feilen med prinsippet om historisk kost er ikke at det hindrer en effektiv behandling av risiko, men at det medfører for stor forsiktighet. Dette «gode» prinsippet, som handlet om å dempe entreprenørenes uforbederlige optimisme – på en svært pragmatisk måte – ble først delvis nøytralisert og fikk deretter et skjebnesvangert endelikt etter flere tiårs undergraving. Nå skal man på død og liv «drukne» det, for å gi plass til «moderne prinsipper»: Det er mye som står på spill.
La oss ta som eksempel et selskap som eier aksjer: A-aksjene har falt med 100 euro på børsen, mens B-aksjene har økt med 150 euro. Ifølge det gamle forsiktighetsprinsippet skal selskapet da resultatføre et tap på 100 (potensiell gevinst skal ikke inntektsføres), mens det nye prinsippet om virkelig verdi gir selskapet mulighet til å registrere en fortjeneste på 50. Og dermed mer utbytte å dele ut.
Dersom prinsippet om virkelig verdi går igjennom og blir utbredt, vil det revolusjonere prinsippene for regnskapsføring. Det vil i så fall ikke være den første revolusjonen innen denne disiplinen. Siden midten av 1800-tallet har det vært to revolusjoner som det kan være nyttig å se tilbake på, for bedre å forstå rekkevidden av dette siste paradigmeskiftet.
Frem mot 1860-tallet klarte jurister og bankierer som beskyttet kreditorenes interesser, å tvinge igjennom en forståelse av regnskapsføring som baserte seg på streng anvendelse av laveste verdis prinsipp for alle aktiva: Dette kan kalles regnskapskapitalismens første stadium. Men denne tilnærmingen falt ikke i god jord hos aksjonærenes forsvarere, fordi den vanligvis har «dramatiske» konsekvenser for aktiva som ikke er verdsatt (eller lavt verdsatt) på markedet og hindrer fordeling av utbytte i starten av investeringene: utgifter til forskning og utvikling (som åpenbart ikke har et aktivt marked) skal for eksempel kostnadsføres umiddelbart.
Etter flere år med harde kamper og sterkt press fra aksjonærenes side, utviklet det seg utover 1900-tallet en ny regnskapsforståelse som bevegde seg bort fra bruken av «laveste verdis prinsipp» for aktiva som er investert på lang sikt: Disse ble heller vurdert til «amortisert kost», det vil si nedskrevet verdi i forhold til beregnet varighet til disse aktiva, uten å ta med i beregning svingninger i markedsverdien dersom den ligger lavere. Takket være denne nyvinningen kunne man dele ut mer regelmessig utbytte, allerede fra begynnelsen av investeringssyklusen. Dette var regnskapskapitalismens andre stadium. Endringene innebar blant annet at i det nevnte eksempelet vil utgifter til forskning og utvikling kunne spres utover hele investeringssyklusen, i stedet for å bli brutalt kostnadsført i begynnelsen av perioden.
I dag er imidlertid også dette et tilbakelagt stadium: Gigantiske fusjoner betyr enorme kapitalmasser som skal ha avkastning, og arenaen domineres av stadig mer utålmodige og kravstore konsernstyrer og aksjonærer.
Dette har gitt grobunn for følgende geniale trippelidé: For det første å sørge for at et stadig større antall aktiva, hovedsakelig immaterielle og finansielle, ikke nedskrives (amortiseres ) i det hele tatt. For det andre å tillate at potensiell gevinst inntektsføres. For det tredje å vurdere denne gevinsten i henhold til prinsippet om «virkelig verdi», det vil si med utgangspunkt i fremtidig fortjeneste beregnet av eksperter – som baserer seg på en estimering av fremtidig salg, uten noen som helst direkte henvisning til markedsverdier. Dette er regnskapskapitalismens tredje stadium, som kan kalles periodiseringens stadium eller «aktuar-stadiet» (en aktuar er spesialist på å analysere finansiell risiko, overs. anm.). ⁵
De fleste tekster som omhandler nye internasjonale regnskapsstandarder forsøker å fremstille endringene som korrigeringer av det gamle systemets mangler. Men den påståtte «utilstrekkeligheten» har ikke med beregning av risiko i kapitalistyringen å gjøre: Det gamle systemet var ikke i stand til å tilfredsstille konsernstyrenes og aksjonærenes økende appetitt.
For å nå sine mål, må den nye regnskapskapitalismen ta et endelig oppgjør med restene av de to «foreldede» regnskapsprinsippene: amortisert kost og forsiktighetsprinsippet. Prinsippet om systematisk amortisering (eller nedskriving) av en verdi er allerede satt ut av spill når det gjelder visse immaterielle aktiva, slik som goodwill⁶ og varemerker, som i dag har ord på seg for å ha en «uavgrenset» levetid og ikke nødvendigvis miste verdi. På makroøkonomisk nivå høster kapitalismen her en (fiktivt) høyere fortjeneste.
Forsiktighetsprinsippet blir for så vidt videreført i de nye amerikanske begrepsrammene og i IASBs standarder, men i forvrengt form. Prinsippet innebærer ikke lenger en forpliktelse til å regnskapsføre potensielle tap og utelate potensiell gevinst, men kun en oppfordring om å «inkludere en viss grad av forbehold i forbindelse med vurderinger (…)». Veien ligger altså åpen for et uforsiktighetsprinsipp!
Årsakene til at prinsippet om «virkelig verdi» har kommet på banen, er altså mer komplekse enn den offisielle versjonen vil ha det til. Bidrar dette prinsippet til større kontroll over sjefer og bedre informasjon fra aksjonærene? Ingenting er mindre sikkert enn det. I mange tilfeller representerer begrepet virkelig verdi i realiteten en «ekspertverdi» basert på beregninger av fremtidig salg. Selv i de tilfeller der man tar i bruk objektive markedsverdier, vil konsernledelser oppnå større frihet i utdelingen av utbytte ettersom de kan fordele dette himmelske manna på basis av enkle forventninger om fortjeneste! Det er vanskelig å se for seg at dette bidrar til en bedre kontroll av sjefene.
Hva aksjonærene angår, kan man spørre seg hva som egentlig er en bedre regnskapsinformasjon. Det ville selvsagt være dumt å tro at forbedringer kan oppnås bare ved å gjenspeile børskursen: På hvilken måte vil en regnskapsmessig avskrift av opplysninger som Børsen allerede har lagt frem, gi en bedre informasjon?
Den virkelige årsaken til paradigmeskiftet har med utbytte å gjøre. Enkelt sagt er dagens aksjonærer og deres direktører ikke interessert i mer informasjon, men mer kortsiktig gevinst – og det er her regnskapsføringen spiller en avgjørende rolle. En regnskapsføring som innlemmer prinsippet om «virkelig aktuarisk verdi» – et omstridt prinsipp som ble forkastet for nesten to hundre år siden – er fordelaktig for aksjonærene på tre fundamentale måter: Det rettferdiggjør enkelt estimerte potensielle gevinster; det tillater, gjennom periodiseringsprosessen, å spre utdeling av utbytte over hele investeringssyklusen (ifølge de tidligere prinsippene skulle dette utsettes til slutten av perioden eller baseres på reelt salg); det gir mulighet til å fremvise fullstendig fiktive profitter dersom påkrevde nedskrivinger blir «glemt».
En goodwill på 1000 euro med en varighet på 20 år, skulle på begynnelsen av forrige århundre regnskapsføres som et tap på 1000 euro i løpet av de første årene av investeringsperioden. Mot slutten av århundret skulle det føres som regelmessige tap på 50 euro. I dag skal denne utgiften kun føres som tap hvis foretaksledere og revisorer anser det som nødvendig på grunn av (dårlige) fremtidige resultater for det gjeldende selskapet. Dette kan i sin ytterste konsekvens bety at man aldri resultatfører denne investeringen som tap, før selskapet går konkurs.
Vurdering til «virkelig verdi» er fortsatt omstridt, og omfatter foreløpig bare et begrenset antall aktiva og ofte typer av regnskapsføring som ikke direkte har med fordeling av profitt å gjøre. Men snøballen har begynt å rulle, og hvis denne typen vurdering blir utbredt, kan man si at regnskapskapitalismen har nådd sitt høyeste stadium.
En slik revolusjon er ikke et utslag av tilfeldigheter, og foregår ikke – slik IASB forsøker å fremstille det – i et eterisk univers styrt av en gruppe nøytrale profesjonsutøvere som handler i allmennhetens interesse. Som Bernard Colasse, professor i ledelsesvitenskap, har påpekt, skjuler det seg helt andre realiteter bak retorikken om uavhengighet, kompetanse og nøytralitet.⁷
Den tilsynelatende maktbalansen i forvaltningsorganene er fullstendig misvisende – i praksis er det Børsens styringsmetoder som har forrang. Ti av de fjorten medlemmene i IASBs styre kommer fra den angloamerikanske verden, og medlemmene fra andre land er som regel omhyggelig plukket ut blant personer som har arbeidet i de store angloamerikanske revisorfirmaene og står for samme syn som de ti andre medlemmene. I denne typen organisasjoner innlemmer man vanligvis ikke forsvarere av tyskinspirert samstyre eller representanter for fagbevegelsen!
IASB skryter av å ville etablere et felles internasjonalt regnskapssystem der de eksisterende systemene «konvergerer». I realiteten dreier det seg om nærmest totalt å underordne seg den amerikanske styringsmåten. IASBs begrepsramme er en kopi av de amerikanske: Den gir aktuarisk verdi forrang. Etter at USA bestemte seg for å oppgi prinsippet om systematisk amortisering av goodwill, var IASB raskt ute med å følge «storebrors» eksempel. Det samme skjedde da USA erklærte at «virkelig verdi» skulle bli det nye vidundermiddelet.
IASB er en kostbar instans som ikke har noe særlig for seg: Det ville være mye billigere å bare erstatte IASBs standarder med de amerikanske. Men organisasjonen spiller en psykologisk rolle som «tilrettelegger». Den gjør det lettere for noen å svelge den amerikanske pillen fordi de kan si til seg selv at den er internasjonal. IASB gir et skinn av demokrati til en prosess som er svært lite demokratisk. Organisasjonens autoritære beslutninger har da også klart å provosere europeiske banker og forsikringsselskaper som har svært lite til overs for den angelsaksiske styringsmåten og er spesielt bekymret for de ustabile resultatene som prinsippet om «virkelig verdi» innebærer. Det er fortsatt for tidlig å si om denne europeiske motstanden vil føre frem. Generelt sett har ikke europeiske industribedrifter og revisorlaug, fremfor alt regnskapsekspertene, latt seg ergre av at man går bort fra prinsippene om forsiktighet, realisering og systematisk amortisering av aktiva.
Den europeiske union har ganske enkelt latt være å ha sin egen regnskapspolitikk, og har stilt seg bak IASB, som altså er et privatfinansiert organ under amerikansk innflytelse (om ikke på papiret, så i alle fall i praksis). EU kunne ha fremmet en «kontinental», modernisert variant av de tradisjonelle regnskapsstandardene som ivaretok de langsiktige interessene til «de gjeldende parter», og foreslått dette som grunnlag for fremtidens internasjonale regnskapsføring. Men dette ble ikke en gang forsøkt. Den prisverdige, men forsinkede motstanden fra noen banker og forsikringsselskap mot enkelte aspekter ved IASBs standarder, kan ikke bøte på denne fiaskoen fra EUs side, som gir texasmetoder fritt leide.
Den nye regnskapsmodellen er faktisk en forlengelse av «Enron-filosofien». Den handler først og fremst om å legge til rette for kapitalkonsentrasjon gjennom å fjerne pålegget om å amortisere visse aktiva som dukker opp under fusjoner. Den tillater samtidig en kunstig økning av rikdommer og fortjeneste, både på mikro- og makroøkonomisk nivå. I tillegg til en for tidlig og mer sjenerøs utdeling av utbytte, oppmuntrer denne nye regnskapsmodellen til kortsiktig styring: Bruken av vurderingsteknikker basert på periodisering gir ikke foretaksledere noen motivasjon for å engasjere seg i «langsomme» prosjekter. Vi befinner oss altså langt unna de fagre erklæringene om «varig utvikling». Dessuten betyr dette at kontroll av regnskap blir vanskeligere og dyrere. Aksjonærer, revisorer, regnskapseksperter og finansmanagere, som med noen sjeldne unntak har gått sammen i en hellig allianse for å forsvare sine grunnleggende interesser, kan bare fryde seg over denne utviklingen som ofrer kreditorenes og lønnstakernes beskyttelse.
Vi er langt unna den tiden, nærmere bestemt i 1861, da statsadvokat Dupin, som var en glødende forkjemper for forsiktighetsprinsippet, erklærte: «Man fordeler ikke forventninger, men klingende mynt!» Etter tre revolusjoner er regnskapskapitalismen i ferd med å nå klimaks, hvis ikke noen «bråkmakere» stiller seg i veien. Men deres oppgave vil være vanskelig ettersom alliansen USA-IASB er så sterk. Dens politiske og økonomiske posisjon er overlegen, og propagandaen sylskarp: stadige gjentakelser av sterke ord som «virkelig verdi» eller «økonomisk informasjon», samt systematisk og ensidig nedrakking av «juridiske» regnskapsprinsipper (den ultimate fornærmelse) og «gamle styringsmåter» i «det gamle Europa»… Dette er en veritabel ideologisk innprenting som kan være vanskelig å motstå.
Men for de som ønsker det, er det fortsatt mulig å se hva som skjuler seg bak den formildende omskrivingen «bedre informasjon» – nemlig utbyttefestens tarvelige realiteter.
Oversatt av G.E1 Der moderne Kapitalismus, bind II, Dunckler &Humblot, Berlin, 1969. s.118, (førsteutgave 1916). < BR > 2 Aglietta og Rebérioux, Dérives du capitalisme financier (Finanskapitalismens avdrift), Albin Michel, Paris, 2004. Dominique Plihon, «Rentabilité et risque dans le nouveau régime de croissance» (Lønnsomhet og risiko i det nye vekstregimet), Commissariat Général du Plan, Paris, 2002. Jospeh E. Stiglitz, The Roaring Nineties–seeds of destruction, Allen Lane, 2003.
3 Viser til brev fra Jacques Chirac til EU-president Romano Prodi, 4. juli 2003.
4 Privat organisasjon med sete i London, grunnlagt i 1973 av en partner i et stort angelsaksisk revisorfirma, med sikte på en global harmonisering av regnskapsføringen gjennom standarder som foreslås overfor statene. USA har ikke godkjent disse, men har til gjengjeldt vært inspirasjonskilde for dem.
5 Jacques Richard, «Fair value, le troisième stade du capitalisme comptable? Le cas de la France» (Fair value: regnskapskapitalismens tredje stadium? Frankrike som eksempel), i Analyses et documents économiques nr. 95 (s. 75-81) og nr. 96 (s. 43-47), Cahiers du Centre Confédéral d'Etudes économiques et sociales de la CGT, 2004 ; «The concept of fair value in French and German accounting regulations from 1673 to 1914 and its consequences for the interpretation of the stages of development of capitalist accounting», Critical Perspectives on Accounting, utkommer i løpet av 2005.
6 Verdien en bedrift har ut over summen av de enkelte aktiva–for eksempel firmanavn, kundekrets, forbindelser. Det er aktuelt å beregne goodwill-verdien når et selskap selges, summen belastes da kjøperen. Overs. anm.
7 «De la résistible ascension de l'IASC/IASB» (ISABs fremvekst kan hindres), Gérer et comprendre, nr. 75, mars 2004, Paris, s. 30-40.