Århundrets røvertokt

Kampen om atomkraftUt fra medienes omtale av den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads tale i FNs generalforsamling 17. september 2005, skulle man tro at han hadde slått i bordet med skoen sin og sagt: «Vi kommer til å begrave dere!»¹
Den amerikanske mediedekningen av talen var full av påstander om at Ahmadinejad skal ha opptrådt «truende», «aggressivt» og «ubøyelig». I Washington Post hevdet til og med Dafna Linzer at han hadde sagt at USA måtte skylde seg selv for ødeleggelsene etter orkanen Katrina.²
Hvorfor denne behandlingen? Iran er ikke til å stole på, svarer de velansette kommentatorene som legger beslag på ledersidene og talkshowene i amerikanske medier: «Oppdagelsen» i 2002 av «et hemmelig program for anriking av uran», skal visstnok bevise at Teheran forsøker å skaffe seg atomvåpen. Men i likhet med «avsløringene» om masseødeleggelsesvåpen i Irak, bør denne påstanden, som i dag er opplest og vedtatt, undersøkes nærmere.
La oss først minne om noen tekniske forhold. Uran kjøpes og selges over hele verden i form av såkalt «yellow cake», som inneholder 70 prosent malm. Etter flere rensingsprosesser kan dette omdannes til hexafluorid uran (UF6). Iran gjennomfører allerede alle disse prosessene, under tilsyn fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
Den siste etappen i prosessen innebærer det som kalles anriking, som er nødvendig for å oppnå en tilstrekkelig mengde (3 prosent) av en isotop, uran-235, som gjør at man kan produsere atomenergi. Hvis uran-235 skal brukes i et atomvåpen, må anrikingsgraden være over 90 prosent. Paragraf IV i Ikke-spredningsavtalen gir imidlertid landene rett til å gjennomføre et sivilt atomprogram, og dermed rett til å ta i bruk teknikker for å anrike uran.
Teherans ønske om å effektuere hele den sivile kjernekraftsyklusen kan spores tilbake til 70-tallet: Da innledet Iran sitt program i samarbeid med USA og Europa. Ford-administrasjonen tilbød seg attpåtil å bidra direkte til dette programmet i 1974. I 1981, to år etter den islamske revolusjonen i Iran, bestemte den nye regjeringen å fortsette i samme spor. I 1982 kom kunngjøringen om at Iran ville etablere sitt eget senter for atomteknologi i Esfahan, som skulle behandle uran.
IAEA inspiserte dette og andre anlegg, og forberedte seg til og med på å hjelpe Iran med å omdanne «yellow cake» til brensel for bruk i atomreaktorene. IAEAs rapport slo fast at målet var å «bidra til utvikling av lokal kompetanse og det nødvendige personell for å realisere det svært ambisiøse programmet for teknologi knyttet til atomreaktorer og brenselssyklusen». IAEA så også for seg et program for teknisk assistanse til Iran, men la dette på is etter press fra Washington.
Men Teheran ga ikke opp sitt prosjekt, og ga også klar beskjed om det. I 1984 meldte iransk radio at forhandlingene med Niger om kjøp av uran snart var i havn, og på en annen radiostasjon kunne direktøren for atomenergiorganisasjonen i 1985 fortelle at man hadde oppdaget urangruver i Iran.³
En talsperson for IAEA bekreftet i 1992 at inspektører hadde besøkt disse gruvene og at Teheran arbeidet med et program for gjennomføring av en komplett kjernekraftsyklus.⁴ Den iranske regjeringen innledet forhandlinger med flere land for å skaffe seg teknologi og materiell – deriblant Brasil, Russland, India, Argentina, Tyskland, Ukraina og Spania. De fleste av disse samtalene førte ikke frem, som følge av press fra Washington. Kina, som i 1996 informerte IAEA om sitt ønske om å bygge en anrikingsenhet i Iran, ombestemte seg også, av samme grunn. Iranerne ga byrået beskjed om at de likevel ville fortsette sitt prosjekt.
Irans atomprogram var med andre ord ikke så «hemmelig» som det gis inntrykk av. Etter at Teheran aksepterte tilleggsprotokollen til Ikke-spredningsavtalen, som gir IAEA utvidete fullmakter til inspeksjoner, kunngjorde byrået at Iran tidligere hadde latt være å oppgi «kjernefysisk materiell, behandling og bruk, samt behandlings- og lagringssted». Selv om Iran ikke gikk med på at det var tilfelle, rapporterte IAEA i sine påfølgende dokumenter at Iran hadde gjennomført «korrigerende» tiltak, og at «det gjøres fremskritt når det gjelder oppretting av disse manglene».
Iranerne hevdet at USAs blokkeringsforsøk hadde tvunget dem til å hemmeligholde deler av sin aktivitet. Dette for å kunne skaffe seg de nødvendige elementene for å utvikle sin teknologi, noe Iran har rett til ifølge Ikke-spredningsavtalen.
Det fantes svært lite belegg for USAs påstander om at dette programmet ville ende med produksjon av atomvåpen. I 1995 måtte Thomas Graham, USAs fremste representant i forhandlingene om en utvidelse av Ikke-spredningsavtalen, innrømme at USA ikke hadde noe bevis for at et slikt program eksisterte.⁵
Ti år senere er det fortsatt tilfelle. I mars 2005, ifølge New York Times, påpekte en etterretningsrapport til president Bush at opplysningene om Iran var «utilstrekkelige til å foreta en definitiv vurdering angående Irans atomvåpenprogram».⁶ Og selv etter tre år med intensive undersøkelser, takket være tilleggsprotokollen, har ikke IAEA funnet noen bevis for at det eksisterer et slikt atomvåpenprogram.
Ifølge artikkel 19 i garantiavtalen mellom Iran og IAEA kan byrået bringe saken inn for FNs sikkerhetsråd hvis byrået «ikke er i stand til å bevise at det ikke har foregått en avledning av kjernefysisk materiale (…) til produksjon av atomvåpen.» Men IAEA har selv kunngjort at alt spaltbart materiale var under kontroll og at ingenting er blitt avledet til andre formål enn sivil atomkraft. Hvorfor påstår så IAEA i sin rapport fra september 2005 at det finnes «en manglende tiltro (…) til hvorvidt det iranske atomprogrammet utelukkende har fredelige formål» Og hvorfor hevder IAEA at byrået fortsatt ikke kan garantere at det ikke finnes «anlegg som ikke er deklarert» i Iran, til tross for alle inspeksjonene?
Retorikkstudenter er vant til denne typen resonnementer, som ble praktisert til fulle i forbindelse med Irak-krigen. USA dramatiserte og regisserte «oppdagelsen» av et iransk program for urananriking i 2002, for så å snu på bevisbyrden: Det var opp til Teheran å bevise at det ikke foregikk noen hemmelig produksjon av atomvåpen i landet. Ved hjelp av en kampanje i mediene og feilaktige argumenter som er blitt gjentatt inntil det kjedsommelige, har Bush-administrasjonen lagt lista så høyt at det er nærmest umulig for Teheran å tilbakevise anklagene.
Iran har likevel gjort alt for å svare på utfordringen: Landet har undertegnet tilleggsprotokollen som åpner for uanmeldte inspeksjoner, stanset sitt anrikingsprogram, og så videre. Hver gang Iran har innfridd et krav, har man overbydd hverandre i å stille nye – sågar at Teheran skal pålegges å bevise at det ikke finnes hemmelige anlegg som på magisk vis har vært usynlige under alle inspeksjonene, og at Iran ikke kommer til å omdanne sin sivile teknologi til militær teknologi for all fremtid.
Med denne fremgangsmåten har Bush-administrasjonen klart å overtale flertallet av IAEAs 35 styremedlemmer til å sette Iran på tiltalebenken.
Ifølge USAs utenriksminister Condoleezza Rice og EU-troikaen Frankrike, Storbritannia og Tyskland (EU-3), som forhandler med Iran, bør landet nektes å ha kapasitet til å anrike uran, selv om IAEA-inspektørene ikke har funnet noen bevis for at det finnes et våpenprogram. Hvorfor? Fordi denne teknologien «eventuelt» kan bli brukt til å produsere atombomber. Når anklagen formuleres slik, er den ugjendrivelig: En hvilken som helst avansert teknologi kan «eventuelt» bli brukt til et militært program. Og det er nå 20 år siden man begynte å erklære at Teheran kommer til å ha atomvåpen i løpet av fem år.
Å nekte Teheran å skaffe seg en viss teknologi, under påskudd av at den «eventuelt» kan brukes til å lage bomber, er i strid med både tanken bak og teksten i Ikke-spredningsavtalen, som går inn for størst mulig utveksling av teknologi. Og det gir inspeksjonssystemet liten legitimitet: Ingen inspektører vil kunne garantere hva morgendagen bringer, med mindre de kan reise inn i fremtiden.
Det er ingen tvil om at IAEAs holdning til Iran er politisk motivert hvis man sammenligner den med holdningen til Sør-Korea og Egypt, som har vært USAs allierte i lange tider. Da det kom frem at disse to landene hadde utført kjernefysiske eksperimenter i flere år, nøyde IAEA seg med å gi dem en liten reprimande.⁷ Byrået spekulerte ikke i hvorvidt de «eventuelt» ville lage atomvåpen en gang i fremtiden, eller om de har anlegg som ikke er deklarert, for å frata dem rettigheter de har i henhold til Ikke-spredningsavtalen.
I realiteten er ikke Bush-administrasjonens hovedanliggende ikke-spredning av atomvåpen. Mot slutten av 1900-tallet skjedde en voldsom økonomisk utvikling, i stor grad basert på billig olje fra Midtøsten – det vil si oljeressurser som direkte eller indirekte var kontrollert av de store imperiemaktene. Analytikerne er imidlertid enige om at oljeæraen nærmer seg slutten, og at man antakelig allerede har nådd maksimalt nivå på produksjonen. En nedgang i oljesektoren vil i første omgang ramme utviklingslandene.
Noen europeiske land er avhengige av atomkraft for å dekke sitt elektrisitetsbehov (fra en tredjedel til havparten av forbruket, og over 75 prosent i Frankrike), og både Paris og Washington investerer i fabrikker for anriking av uran. USA, Storbritannia, Sør-Korea og Kina har lansert ambisiøse planer om å utvide sin kjernefysiske kapasitet. Condoleezza Rice har selv innrømmet at utviklingslandene vil bli nødt til å gå over til denne typen energi.⁸
Til tross for Irans store olje- og gassreserver, har landet behov for å variere sine elektrisitetskilder. Dette har vært anerkjent helt siden 70-tallet, også av enkelte medlemmer i den nåværende Bush-administrasjonen.⁹ Siden den gang er befolkningen tredoblet, oljeproduksjonen har gått ned og landet forbruker 40 prosent av sin produksjon.
Den amerikanske administrasjonen later i dag som om den ikke kjenner til denne situasjonen. Ett av administrasjonens medlemmer uttaler for eksempel til pressebyrået AFP: «Noen av oss lurer på hva de skal med atomenergi. De bor jo på et hav av olje- og gass.»¹⁰
De vestlige landene ber altså Iran og andre land om å oppgi sin egen kapasitet til produksjon av atomkraft, og i stedet avhenge av dem for energiforsyninger. Det er som om Iran skulle kreve at Storbritannia avstår fra oljeutvinning i Nordsjøen og bare kjøper olje fra OPEC-landene…
Med hensynet til ikke-spredning som påskudd, trekker USA og EU i tvil den gjeldende overenskomsten mellom de land som har atomvåpen og land som ikke har det. Som om ikke det var nok, forsøker de også å tvinge igjennom århundrets røvertokt, ved å skape en klasse av land som er fratatt muligheten til egen produksjon av atomkraft, og konsentrere den hos seg selv.
Det er grunnen til at president Ahmadinejads holdning er blitt fremstilt som hard og kompromissløs, og at det faktiske innholdet i hans FN-tale rett og slett er blitt ignorert. Samtidig som han forsvarte sitt lands rett til å utvikle sivil atomenergi ved å bruke egenprodusert anriket uran, foreslo han at anrikingsprosessen skulle gjøres i samarbeid med utenlandske selskaper, både private og offentlige, for å sikre at programmet forblir «gjennomsiktig» og at anriket uran ikke blir brukt til militære formål.
Denne viktige innrømmelsen ligger ganske nært opp til et forslag fra en ekspertgruppe som ble oppnevnt av IAEAs direktør Mohammed El-Baradei for å studere risikoen for at atomteknologi som brukes legalt, i tråd med artikkel IV i Ikke-spredningsavtalen, kan avledes til andre formål.¹¹
I stedet for å diskutere dette forslaget, tviholder Washington og Brussel på sin «styrking» av Ikke-spredningsavtalen ved å tvinge igjennom en nytolkning av artikkel IV, som innebærer at utviklingslandenes fratas retten til å kontrollere sin egen atomindustri – fremfor alt retten til å utvikle anlegg for anriking av uran. En slik rettighet eksisterer ikke, hevder EUs utenrikspolitiske talsmann Robert Cooper.¹²
Hvis man innvender at Tokyo fortsetter sitt anrikingsprogram, svarer amerikanske kommentatorer at «Iran er ikke Japan… Japan anerkjenner sine naboer, Iran anerkjenner ikke Israel».¹³ Men når ble den ukrenkelige retten til teknologi betinget av at man anerkjenner Israel – en stat som nekter å undertegne Ikke-spredningsavtalen og regelmessig truer med å bombe Iran?
Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter avviste i sin tid enhver henvisning til det CIA-organiserte statskuppet i Iran i 1953 mot Muhammad Musaddiqs regjering, og kalte det «forhistorie». Iranerne er av en helt annen oppfatning – her er minnet om det amerikanske sviket fortsatt svært levende. Carters blindhet er et uttrykk for en utstrakt blindhet i den amerikanske utenrikspolitikken når det gjelder nasjonalisme andre steder i verden: De forstår ikke at «de andre» også kan elske sitt land.
Iran er stolt av sin lange historie, en historie full av bitterhet mot utenlandske makter som har forsøkt å diktere landets politikk. Atomspørsmålet er blitt et nasjonalt spørsmål. Iranere av alle politiske avskygninger, fra pro-vestlige liberalere til religiøse fundamentalister, mener at tilgang til atomteknologi er en nasjonal nødvendighet. Selv om det skjer et regimeskifte i Iran, vil kjernekraftpolitikken videreføres, slik den ble videreført etter revolusjonen i 1979.
Det eneste USAs nåværende strategi kan sette i fare, er sympatien USA nyter i befolkningen, det eneste trumfkortet de har i dette landet. Ved å forsøke å ydmyke Iran og frata landet dets teknologiske fremskritt, undergraver Washington sine egne interesser.