Grunnlaget for et østasiatisk fellesskap

Kinas innmarsj i Sørøst-Asia er knyttet til et umettelig behov for råvarer, nødvendig for å opprettholde landets raske vekst. I Sørøst-Asia utnytter kineserne alle muligheter. De ti medlemslandene i det østasiatiske samarbeidet har sitt første toppmøte i Malaysia den 14. desember. Er Kina en trussel eller et triumfkort? Kina er allerede verdens syvende største økonomiske makt. Hva utenrikshandel angår, ligger Kina på tredjeplass, etter USA og Tyskland, og i 2004 var det også det tredje største mottakerland av utenlandske investeringer. I august 1990 gjenopprettet en heller motvillig general Suharto den diplomatiske kontakten mellom Jakarta og Beijing, brutt i 1967. Kina ga 15 år senere Indonesia status som «strategisk partner», et privilegium inntil da forbeholdt USA, Russland og India. Kommunismen er fremdeles forbudt i Indonesia, så denne helomvendingen er både et pragmatisk mesterstykke og et klart tegn på at Beijing på nytt er den store stjernen i Sørøst-Asia.
Derfor representerer det første toppmøtet i Øst-Asia, i Malaysia den 14. desember, både et mål som er nådd og et nytt utgangspunkt. Her vil de ti medlemslandene i ASEAN¹ (The Association of Southeast Asian Nations), samt Kina, Japan og Sør-Korea møtes (samlet går de 13 landene under navnet ASEAN+3). India, Australia og New Zealand, tre perifere, men direkte berørte stater, er også invitert, mens to giganter holdes på avstand: USA og Russland. Deres hovedkanal for innflytelse i denne regionen forblir dermed APECs (Asia-Pacific Economic Cooperation) årlige toppmøte, som i år fant sted i Sør-Korea fra 12. til 17. november. De andre landene i Sørøst-Asia kan bare konstatere fremveksten av et nytt Kina: Et Kina som har kvittet seg med sin sosialistiske pomp og prakt, og som – i alle fall i første omgang – har til hensikt å utgjøre en motvekt til den amerikanske allmakten.
Er Kina så en trussel eller et triumfkort? Lederne i regionen (som dersom vi utelater Kina teller over en halv milliard innbyggere) svarer som oftest at det er begge deler. «Kinas vekst er i alles interesse, men dersom dette ikke går fredelig for seg, vil det føre til kaos og vold,» uttalte Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew i april i år. Med andre ord er det best å late som om man er vennlig innstilt til Kina, om ikke annet så for å bli hørt av denne mektige og uunngåelige samtalepartneren. Den nye stormakten Kina er en nabo man helst bør stryke med hårene, selv om det innebærer en konstant tilpasningsinnsats.
Unntatt Tokyo – som pleier sine militære bånd til USA med stadig større omhu – og Singapore, virker det som om ingen ønsker amerikansk tilstedeværelse i en klubb som snakker om å legge grunnlaget for et «østasiatisk fellesskap», med «felles verdier» og en «egen identitet». Indonesia, Japan og Singapore insisterte på at India, Australia og New Zealand skulle være tilstede, og det burde berolige Condoleezza Rice, som i februar uttrykte engstelse for at det østasiatiske toppmøtet skulle føre til opprettelsen av en «lukket» og «innadvendt» gruppe.² Kineserne står imidlertid på solid ideologisk grunn. Og med «fredelig utvikling» som slagord, vil de vise at de ikke vil en flue fortred.
Det har ikke alltid vært slik. I 1974, ett år før kommunistenes seier i Vietnam, fjernet Beijing rett og slett den sørvietnamesiske garnisonen på Paraceløyene, en øygruppe med store oljeressurser nord i Sør-Kina-havet, der hoveddelen av sjøtrafikken mellom det nære og det fjerne Østen passerer. Vietnam måtte også betale dyrt for den militære intervensjonen i Kambodsja: Kina «straffet» vietnameserne ved å gå til angrep på de to landenes felles grense, og forsterke sin stilling i Spratlyøyene, sør i Sør-Kina-havet.
I 1992, kort tid etter «normaliseringen» av forholdet mellom Beijing og Hanoi, bestemte det kinesiske parlamentet seg for å innføre «kinesisk suverenitet» i 80 prosent av Sør-Kina-havet. Ti år senere undertegnet Kina og ASEAN en «avtale om god oppførsel» angående dette området,³ men Kina fortsatte å kreve «suverenitet». I mars 2005 ble endelig Kina, Vietnam og Filippinene enige om samlet oljeutvinning i området.
ASEAN ble opprettet i 1967 av fem anti-kommunistiske regjeringer, i landene Indonesia, Malaysia, Filippinene, Singapore og Thailand. Det lille sultanatet Brunei ble medlem i 1984, rett etter å ha oppnådd selvstendighet. Det var først etter den kalde krigens slutt at andre land i regionen fikk slippe til: Stater fra det forhenværende Indokina,⁴ samt Burma. Siden har alle måttet tilpasse seg Kinas raskt voksende makt.
Lederne av ASEAN vet at Kina allerede er verdens syvende største økonomiske makt. Hva utenrikshandel angår, ligger det på tredjeplass, etter USA og Tyskland, og i 2004 var det også det tredje største mottakerlandet av utenlandske investeringer, etter USA og Storbritannia (nærmere 416 milliarder NOK).⁵ Fattige land som Kambodsja, Laos og Burma er mer og mer avhengige av hjelp fra Kina, et Kina med strategiske, og ikke moralske, baktanker.
Siden 2004 har Kinas bidrag til den asiatiske utviklingsbanken (Asian Development Bank, ADB) muliggjort flere infrastrukturprosjekter i Mekongregionen. Som for eksempel veien fra Yunnan via Laos til det nordlige Thailand, og den kommende broen over Mekongelven ved Ban Houey Sai. I den øvre delen av elven har kineserne allerede bygd to demninger, og tre andre er under konstruksjon. Der elven renner langs grensen mellom Burma og Laos har de sprengt vekk flere rev og steinbanker for å gjøre den mer fremkommelig, og slik legge forholdene bedre til rette for handelsvirksomheten. I den nedre delen har imidlertid motstand fra thailandske fiskere gjort slike arbeid vanskelig. Prosjektene i Mekongregionen har store skadevirkninger: uttørring av fruktbare avleiringer, kraftige og plutselige endringer i vannstanden, erosjon av elvebreddene, redusert fiskebestand og redusert mangfold av fiskearter.
Forholdene i Mekongdalen er gunstige for kinesernes prosjekter: Thailand unngår enhver krangel med Kina, Vietnam tør ikke annet enn å jenke seg etter kinesiske krav, og Beijing er Burma-juntaens fremste faste holdepunkt i utlandet, ettersom den isoleres mer og mer internasjonalt.
I november 2002 bestemte ASEAN og Kina seg for å opprette en frihandelssone innen 2010 for de best utviklede landene, og innen 2015 for de fattigste. Handelen mellom de to partnerne kom opp i 640 milliarder NOK i 2004,⁶ og øker årlig med 25 prosent. ASEAN er dermed Kinas fjerde største handelspartner, etter EU, USA og Japan. Kinas investeringer i Sørøst-Asia er fremdeles beskjedne (1,5 milliarder NOK i 2004, mot Japans 20 milliarder NOK), men de øker i eksponentiell hastighet: Indonesia alene kan vente seg 200 milliarder NOK i løpet av de ti kommende årene.
Før kineserne satte i gang forhandlinger for å bygge to motorsykkelfabrikker i Vietnam, oversvømte de det vietnamesiske markedet med små, billige motorsykler. Nylig gjorde de det samme i Thailand. I Indonesia kan man finne billige kinesiske varer av middelmådig kvalitet overalt – de svarer til folkets etterspørsel. For eksempel kan kineserne tilby tekstilvarer, som ofte smugles, til priser som knuser all konkurranse og truer flere lokale fabrikker med konkurs. Kinesisk polyester er tre ganger så billig som den indonesiske.
Forholdet mellom Kina og Indonesia tok av takket være en rekke bilaterale avtaler inngått i år. Ett av deres felles prosjekt er opprettelsen av oljepalmeplantasjer på Borneo: 1,8 millioner hektar på den indonesiske siden av grensen mot Sarawak og Sabah (Malaysia) går med til dette prosjektet. Det kan tiltrekke seg nærmere 56 milliarder NOK i utenlandske investeringer og skape oppimot 200 000 arbeidsplasser. Dette initiativet førte til et ramaskrik blant miljøvernforkjemperne, for miljøskadene kan vise seg å være umulige å reparere. Kalimantan, en indonesisk del av Borneo som fremdeles har 27 millioner hektar skog, mister hvert år 1,2 millioner hektar. Med mindre en drastisk kursendring finner sted, vil Kalimantan ifølge Verdensbanken ikke ha noe skog igjen etter 2010.⁷
Kinas innmarsj i Sørøst-Asia er knyttet til et umettelig behov for råvarer, nødvendig for å opprettholde landets raske vekst. I februar viste en rapport av The Environmental Investigation Agency (EIA), en ikke-statlig organisasjon (NGO) med sete i London, og Telepak, et indonesisk NGO, at 2,3 millioner kubikkmeter tømmer ble sendt fra Vest Papua til den kinesiske havnebyen Zhanjiang, nær Shanghai.⁸ I desember 2002 hadde imidlertid den indonesiske og den kinesiske regjeringen undertegnet en avtale for å hindre smugling av tømmer, og i 2003 forbød Jakarta eksport av ubehandlet treverk.
Kina produserer ikke mer enn halvparten av de 280 millioner kubikkmeter treverk det bruker årlig. Derfor tar kineserne for seg der de kan. Ifølge EIAs og Telepaks undersøkelse er flere mellommenn, deriblant høyere indonesiske offiserer og regionale gjenger, innblandet i denne trafikken. Ved hjelp av falske papirer endrer de varens opphavsland.
Merbau-treet (Intsia), et svært hardt tre fra Vest Papua, omgjøres i over 500 sagbruk i Nanxun til tregulv og hagemøbler. «Profitten av denne ødeleggende handelen er enorm. Lokalsamfunnene i Vest Papua mottar kun elleve dollar per kubikkmeter merbau, og den samme kubikkmeteren selges for omtrent 240 dollar i Kina,» fastslår rapporten «The Last Frontier».⁹ Med en kubikkmeter merbau kan man lage et tregulv på 26 kvadratmeter, som selges for 2000 dollar i New York eller London. På tross av Jakartas trusler om «kraftige reaksjoner» i januar, virker det som om denne trafikken fremdeles har gode tider i vente: Korrupsjonen er en svøpe i Indonesia, og i 2003 ble Kina verdens andre største konsument av skogprodukter, etter USA.
Skogene nord i Burma lider en liknende skjebne. «I gjennomsnitt, passerer en lastebil med 15 tonn ulovlig tømmer fra Burma en kinesisk grensepost hvert syvende minutt,» står det i en rapport fra Global Witness, publisert den 18. oktober. Og ikke nok med det: «I 2004 ble over en million kubikkmeter tømmer – med andre ord 95 prosent av Burmas tømmereksport til Kina – ulovlig eksportert fra Nord-Burma til Yunnan-provinsen.» Global Witness forteller videre at denne trafikken foregår i fullt dagslys, virker «ute av kontroll» og støttes av burmanske militære og ledere av forskjellige etniske grupper. Antallet skogselskap er gått fra fire i 1984 til nærmere hundre i dag. De spotter åpent Beijings løfte, fra september 2001, om å bekjempe smuglertrafikken: Siden 2001 skal smuglingen ha økt med 60 prosent, ifølge Global Witness.
Den kinesiske diasporaen er godt etablert i denne regionen, og når Kina nå for alvor vender tilbake, er det som et nett som spinnes. Den kommersielle innmarsjen, ulovlig om nødvendig, klargjør scenen for de kommende investeringene. Jakten på råvarer, nødvendig for opprettholdelse av veksten, er tvingende nødvendig. Et klart eksempel på det er det ferske investeringsforslaget i et uranutvinningsprosjekt i Australia. Overfor Japans og USAs sammenfallende interesser, styrker Kina sine bånd med Russland. Og i Sørøst-Asia utnytter kineserne alle muligheter – de går så langt som å tilby militærhjelp til Filippinene. Selv om veien er lang, er ingen i tvil om at maktutjevningen er i god gang, og at det beste er å venne seg til det først som sist.
oversatt av G.U.