VannprivatiseringIngen vil åpent bestride at vann er «et fellesgode som tilhører hele menneskeheten». Ikke en gang John Briscoe, seniorrådgiver i Verdensbanken. Da han åpnet den fjerde verdenskongressen for vann i september 2004 i Marrakech, slo han likevel fast at vann bør «administreres som et økonomisk produkt, [for] så lenge denne forvaltningstankegangen ikke er forankret i folks bevissthet, vil problemet aldri bli løst.»
Akkurat som sine likesinnede – internasjonale eksperter som valfarter fra konferanse til konferanse verden over – glemmer Briscoe aldri å starte foredragene sine med å konstatere at «vann er et menneskelig behov» (ikke en menneskerett – forskjellen er betydelig) og beskriver skrekkscenariet: 1,2 milliarder mennesker uten rent drikkevann; 2,5 milliarder uten tilgang til renseanlegg; 8 millioner døde hvert år som direkte følge av infisert vann.
Briscoe er ganske flink til å snakke om de fattige og beskrive de «enorme ulikhetene mellom landene», før han går over til å forklare at «den største utfordringen for de mest utsatte utviklingslandene vil være finansieringen av infrastruktur» og belyse hvorfor «statlige subsidier har skadelige effekter på mellomlang sikt».1 Hva slags infrastrukturer dreier det seg om? Det er usikkert hvorvidt Briscoe tenker på «infrastrukturer» som virkelig er tilpasset behovene og ressursene til de aktuelle landene. I denne typen taler, som kan høres så altfor ofte, blir fattige befolkninger brukt som alibi. Hele argumentasjonen finslipes for å legitimere en strengt økonomisk tilnærming til vann og vanntjenester (utvinning, transport og distribusjon), der stikkordene er investering, inntjening, lønnsomhet.
Før den industrielle revolusjon kunne alle mennesker fritt hente ut og bruke så mye vann de trengte. Men den stadig sterkere befolkningsveksten de siste århundrene (1 milliard innbyggere i 1800, 2 milliarder i 1900 og 6,4 milliarder i 2004) har ført til at vannforbruk ikke lenger er et individuelt spørsmål, men noe som må planlegges i fellesskap. Samtidig har knapphetstrusselen økt nesten over hele verden, etter en rekke ekstreme klimafenomener (fremfor alt svært ødeleggende tørkeperioder), økende problemer med forurenset grunnvann i byområder og stadig alvorligere tilfeller av vannmangel.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I denne situasjonen er kontroll over vannet blitt av stor strategisk betydning. Dette har skjerpet appetitten hos multinasjonale selskaper i sektoren, spesielt etter at vann «offisielt» ble definert som et «økonomisk gode» i Dublin-erklæringen om vann og bærekraftig utvikling fra 1992. «Økonomene kan beregne hvor stor fortjenesten knyttet til vann er. […] Det er som regel enklere og mer rettferdig å fordele fortjenesten enn selve vannet,» påpeker Aron Wolf, professor ved Oregon State University i USA. «Fordelen med økonomene er også at de peker på nødvendigheten av lønnsomhet på distribusjon, bearbeiding, lagring, og så videre. Det haster med å få en markedstilnærming til vann, selv om den ennå ikke kan settes ut i livet i internasjonal skala. Samtidig kan jeg ikke betrakte vann som en hvilken som helst vare, til det er min følelsesmessige, estetiske og religiøse tilknytning til vann for stor.»2
Vann har altså foreløpig ikke en ren kommersiell verdi som råvare, selv om enkelte forsøker å fremstille det slik. En av dem er Michel Camdessus, tidligere leder av Det internasjonale pengefondet (IMF), som slår fast at «forbrukeren har aldri dekket ‘hele kostnaden’ ved sitt vannforbruk» og at «ingen landbrukere i verden betaler noe i nærheten av hva vannressursene de forbruker egentlig koster».3
Vannmarkedet eksisterer ikke ennå, det befinner seg fortsatt på tegnebrettet. Men hvilken modell skal det organiseres ut fra? Kanskje skal man la seg inspirere av måten oljeressursene forvaltes og distribueres på – en modell som med ytterst få unntak kun har tjent en håndfull multinasjonale selskaper og en styrtrik klasse av privilegerte som sitter med makten i de oljerike statene? Ingenting er avgjort ennå; foreløpig er ikke vannressursene gjenstand for byttehandel, og det internasjonale markedet for «tjenester» knyttet til vannforvaltning er fortsatt bare i sin spede begynnelse.
90 prosent av ferskvannet i verden forvaltes fremdeles av det offentlige. Det sier noe om hvilke perspektiver som åpner seg for de industrialiserte landene, som for enhver pris ønsker å åpne dette gigantiske markedet for privat sektor. Store multinasjonale selskaper som Suez-Environnement, Véolia (tidligere Vivendi), Saur4, RWE-Thames Water og Bechtel har satt store krefter inn på å skaffe seg lukrative kontrakter for vannforvaltning i stater som, av egen fri vilje eller som følge av tvang, åpner dørene på vidt gap for disse glupske kreftene. De får også god hjelp fra Verdensbanken og IMF, som gjør vannprivatisering til en betingelse for økonomisk hjelp til utviklingsland.
Kreftene som ønsker å gjøre vann til et globalt marked, har de siste årene begynt å organisere seg, og ulike aktører og institusjoner har dukket opp. For som Suez-sjefen Gérard Mestrallet i fullt alvor påpeker, «Gud skapte vannet, men ikke rørene».5 Og om noen fortsatt skulle være skeptiske til en slik strategi, tilføyer Michel Camdessus: «Realitetene når det gjelder private investeringer i vannsektoren er langt unna det som antydes i enkelte kampanjer der fantasiforestillingene grenser opp mot demagogi […]. Vann utgjør bare fem prosent av de totale [private investeringene]. Problemet er altså snarere den altfor lave interessen fra privat sektor, og ikke at den er i ferd med å ta over.»6 Men hvor lenge vil det vare?
Siden FNs første globale miljøkonferanse i Stockholm i 1972, har et knippe andre internasjonale møter – både mellomstatlige og i FN-regi – definert de prinsippene og begrepene som debatten om vann baserer seg på: grunnleggende erklæringer, integrert forvaltning, offentlig privat samarbeid (OPS) og godt styresett.
Innholdet i de forskjellige dokumentene er i flere tilfeller motstridende: I 1990 slo Montreal-protokollen (utarbeidet i regi av FNs miljøprogram, UNEP) fast at tilgang til drikkevann er en grunnleggende menneskerett. Dette prinsippet ble imidlertid strøket under FNs Dublin-konferanse i 1992, som ga vann status som økonomisk gode.
I mylderet av FN-organisasjoner er det kun et lite kjent og underordnet organ som har ansvar for den «offisielle overvåkningen» av vannspørsmålet, nemlig FNs underkomité for vannressurser.7 Denne komiteens hovedoppgave er å sørge for oppfølgingen av kapittel 18 (om beskyttelse av ferskvann) i Agenda 21 – handlingsplanen for miljø som ble vedtatt på Rio-konferansen i 1992.
De store FN-organisasjonene – deriblant FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri (FAO), Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs miljøprogram (UNEP), FNs utviklingsprogram (UNDP), samt UNICEF og UNESCO – har viet en betydelig andel av sine programmer til spørsmålet om vannressurser. Det har også internasjonale finansieringsinstitusjoner (Verdensbanken, IMF) og de regionale utviklingsbankene, men tilnærmingen er forskjellig: Mens FN-organisasjonene vektlegger en tverrfaglig tilnærming (vann og helse, vann og utvikling, vann og utdanning, osv.), ønsker de sistnevnte instansene å legge til rette for en åpning av markedene.
De siste ti årene er det etablert flere andre internasjonale institusjoner som har engasjert seg i globale vannspørsmål, uten at verdenssamfunnet har gitt dem noe offisielt mandat til det. Disse omfattende initiativene har dratt fordel av at det ikke finnes noen offisiell instans med politisk ansvar for å vedta og å gjennomføre en vannforvaltningspolitikk på mellomstatlig nivå, etter mønster av FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change – IPCC).
Dette relative tomrommet i FN-systemet har åpnet for institusjoner som World Water Council (WWC) og Global Water Partnership (GWP). De betegner seg selv som «steder der private og offentlige samarbeidspartnere, sivilsamfunnet, ikke-statlige organisasjoner og internasjonale institusjoner kan møtes, reflektere, diskutere og utveksle erfaringer for å bedre forvaltningen av de globale vannressursene». En nærmere gransking av disse hybridorganisasjonene og bakgrunnen til de som leder dem, reiser imidlertid tvil om de erklærte målsetningene og om hvorvidt disse institusjonene er så representative som de gir seg ut for å være – med andre ord, om de egentlig har noen reell legitimitet.
WWC ble grunnlagt i 1996 og har sete i Marseille. Organisasjonen har 330 medlemmer, de fleste institusjoner fra offentlig og privat sektor: multinasjonale selskaper, regjeringer, ikke-statlige organisasjoner (NGOer), forskningssentre, presseorganer, stiftelser, banker og internasjonale organisasjoner. Blant medlemmene er det statseide energiselskapet Electricité de France (EDF), Mitsubishi Heavy Industry, GAP-Southeastern Anatolya Project og International Commission on Large Dams (ICLD). Ifølge WWC skal aktørene fra sivilsamfunnet og de store statsinstitusjonene være tilnærmet likt representert i organisasjonen. Men organisasjonskartet og ansvarsfordelingen minner mer om en sammenslutning av toppsjiktet i hydraulikk- og bygningsindustrien og deres samarbeidspartnere i statlige instanser og i de internasjonale finansieringsorganisasjonene.
Frem til januar 2005 ble WWC ledet av William J. Cosgrove, tidligere visepresident i Verdensbanken og forhenværende minister i Pierre Elliott Trudeaus liberale regjering i Canada. Fungerende leder er Loïc Fauchon, direktør i Groupe des eaux de Marseille, et foretak som eies av ingen ringere enn de to største private vannselskapene i Frankrike: Compagnie générale des eaux (Véolia, tidligere Vivendi environnement, med en omsetning på 11,1 milliarder euro i 2003) og Suez-Lyonnaise des Eaux (via selskapets «miljøavdelinger» Ondéo og Degrémont, omsetning på 6,9 milliarder euro i 2003).
I WWCs styre sitter blant andre René Coulomb, tidligere visepresident i Suez-Lyonnaise des Eaux og grunnlegger av WWC (sammen med Mahmoud Abu-Zeid, egyptisk minister for vannressurser og irrigasjon), representanter fra Den amerikanske hærens ingeniørkorps, samt David Grey, som er direktør for globale vannressurser i Verdensbanken.
I mars 2004 kom William J. Cosgrove med uttalelser som kunne tyde på at WWC hadde gjort en helomvending og nærmet seg den globaliseringskritiske bevegelsens posisjoner på dette området.8 Har kritikken virkelig slått igjennom, eller var det hele et spill for galleriet? Selv de mest velinformerte tviler på at WWC virkelig har snudd.
Global Water Partnership (GWP) har urovekkende mange fellestrekk med sin «tvillingorganisasjon» i Marseille. GWP ble grunnlagt i Stockholm i 1996 av Ismail Serageldin, tidligere visepresident i Verdensbanken, og ledes i dag av Margaret Catley-Carlson. Hun har den særegenhet at hun i tillegg svinger taktstokken i Water Resources Advisory Committee (WRAC), en «uavhengig» komité etablert av Suez-Lyonnaise des eaux «for å bistå [selskapet] i tenkningen rundt de store spørsmålene knyttet til vannforvaltning».
Et annet navn som dukker opp, som «medsponsor» for GWP, er den nevnte John Briscoe, Verdensbank-rådgiver og tidligere medlem av styret i WWC, samt David Grey, også han WWC-medlem. GWPs mandat og målsetninger ligner til forveksling WWCs, i den grad at man kan spørre seg hvorfor to så like organisasjoner ble grunnlagt samme år – spesielt når de i tillegg får sine midler fra de samme giverne. Den eneste tydelige forskjellen mellom de to, er at GWP har tettere forbindelser til regjeringer og internasjonale bistandsinstanser.
World Panel on Financing Water Infrastructures (også kalt Camdessus-panelet) var et felles initiativ fra WWC og GWP, lansert på det andre World Water Forum i Haag i 2000. Dette panelet, som var virksomt i perioden 2001-2003, skulle «legge frem løsningsforslag og finansieringsbehov for å få bukt med verdens vannproblemer». Panelet ble ledet av Michel Camdessus, og besto for øvrig av 19 personer med bakgrunn fra de største regionale utviklingsbankene, private og offentlige finansieringsinstitusjoner, store multinasjonale selskaper innen vannsektoren, og kun tre NGOer.
Blant medlemmene i panelet var Ismail Serageldin og Peter Eigen, grunnlegger og leder av den svært omstridte NGOen Transparency International og tidligere regionaldirektør for Verdensbanken i Øst-Afrika. Margaret Catley-Carlson og William J. Cosgrove deltok på alle møtene. Panelet presenterte sine konklusjoner i en 60 siders rapport som ble lagt frem på det tredje World Water Forum i Kyoto i mars 2003. Hovedanbefalingen var en økning av offentlig støtte og subsidier (180 milliarder dollar per år frem til 2025) til store infrastrukturprosjekter initiert i samarbeid med private multinasjonale selskaper. Staten burde stille garantier for de private investeringene.
For å fullbyrde vannlobbyens organisering, annonserte daværende WWC-direktør Mahmoud Abu-Zeid på et seminar i Stockholm i august 1998 at det skulle etableres en «global kommisjon for vann i det 21. århundret». Denne kommisjonen skulle legge frem «en langsiktig visjon for å finne løsninger på vannproblemet i det kommende århundret».
Flertallet av de 21 «ekspertene» i denne kommisjonen hadde bakgrunn fra institusjoner som åpent går inn for privatisering og bygging av tunge infrastrukturer. Ismail Serageldin ledet gruppen, som blant andre besto av Jérôme Monod, som har vært direktør i Lyonnaise des eaux, leder av kontrollstyret i Suez og spesialrådgiver for president Jacques Chirac; Margaret Catley-Carlson; Wilfried Thalwitz, tidligere visepresident i Verdensbanken; Robert S. McNamara, tidligere president i Verdensbanken; samt Enrique Iglesias, president for Den interamerikanske utviklingsbanken – og også medlem av Camdessus-panelet.
Resultatet av drøftingene i denne kommisjonen er kjent under navnet «Global visjon for vann».9 Initiativet til å utarbeide en slik visjon ble tatt under det første World Water Forum i Marrakech i 1997 og den ble offentliggjort i forbindelse med det andre forumet i Haag i 2000.
Med støtte fra mektige private industrigrupper arrangerer WWC og GWP konferanser og produserer rapporter som fremmer en visjon som går sterkt i favør av privatisering av vanntjenester – og sågar selve vannet – samt igangsetting av store hydraulikkprosjekter. Disse løsningene blir selvfølgelig presentert som eneste farbare vei.
På denne måten har en gruppe «beslutningstakere» – de fleste av dem med bakgrunn fra nyliberale kretser – monopolisert vanndebatten og lagt beslag på nøkkelposisjoner i de nevnte organisasjonene, der de foregir å snakke på vegne av oss alle. Disse posisjonene gir dem en eksepsjonell synlighet i media og en institusjonell tyngde som går på bekostning av NGOer og til en viss grad av FN, samt de uavhengige organisasjonene som faktisk kunne ha gitt verdifulle bidrag til «drøftingene» som disse institusjonene er så glade i.
World Water Forum er per dags dato det viktigste globale diskusjonsforumet om vannproblematikk. Det tredje World Water Forum gikk av stabelen i Kyoto i mars 2003 etter initiativ fra WWC, og representerer kronen på verket for rådet og dets satellitter. De har altså klart å erobre – til sin egen fortjeneste – et av de ytterst få møtestedene for diskusjon om vannpolitikk.
Kyoto-møtet fungerte som en formidabel talerstol for store industrilobbyer og deres forlengede armer i politiske kretser. NGOene som var til stede, fikk knapt komme til orde, og ble systematisk holdt utenfor de viktigste debattene, spesielt når de forsøkte å få gehør for at offentlig-privat samarbeid (OPS) og gjennomføring av store hydraulikkprosjekter ikke nødvendigvis er løsningen på alle verdens vannproblemer.
I forumets slutterklæring minner organisatorene om at det internasjonale samfunn har forpliktet seg til å sørge for en halvering av antallet mennesker som mangler tilgang til rent drikkevann innen 2015. Man var derimot ikke i stand til å konkretisere hvordan man skal innfri denne målsetningen, og nektet for øvrig å slå fast at vann er «en grunnleggende menneskerett» i slutterklæringen.
Det mest forbløffende av det som ble lagt frem på Kyoto-møtet var imidlertid å finne i rapporten fra det omtalte Camdessus-panelet: Panelet anslo at for å oppnå FNs tusenårsmål trengs det 180 milliarder dollar årlig, i alle fall frem til 2015. Bare 75 av disse milliardene skal brukes til å forsyne verdens befolkning med rent drikkevann. Resten, det vil si 105 milliarder dollar årlig, er viet landbrukssektoren (en tredjedel) og spesielt «industri og miljø» (de to resterende tredjedelene).
Disse astronomiske summene ble møtt med skepsis i NGOene, som betrakter beløpet som svært overdrevent. «De [Camdessus-panelet] fokuserer på store, velpolerte prosjekter, og ignorerer prosjektene som styres av de fattige selv,» raste Sir Richard Jolly, tidligere sjef for UNICEF.10 Peter Gleick, direktør for den uavhengige forskningsorganisasjonen Pacific Institute, hevdet at Camdessus har gjort sine beregninger «på feil grunnlag» og anklaget ham for å «blåse opp regningen på en kunstig måte» og å gå i retning av å «betrakte USA som global norm for gjennomføring av utbyggingsprosjekter».11
Ekspertene i panelet holder imidlertid fast ved at det anslåtte beløpet knapt nok er tilstrekkelig. Da Camdessus ble intervjuet om vannprivatisering, hevdet han at «det var ikke det som var temaet […] Vanntjenester blir ‘som regel’ utført av det offentlige, men det offentlige bør i dag samarbeide med privat sektor, som på egen hånd kan gjøre de nødvendige investeringer på en måte som er både effektiv og kostnadsbesparende.»12 Hvis Camdessus sier det, så …
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
