Kan man bare ta livet av syriske statsledere?

USAs Central Intelligence Agency (CIA) og tilsvarende instans i Storbritannia vil «bruke sin kapasitet både psykologisk og i form av handling for å skjerpe spenningene» i Syria. «For å legge til rette for frigjøringsstyrkene, redusere det syriske regimets kapasitet til å organisere og lede sine militære aksjoner, begrense tap av menneskeliv og ødeleggelser til et minimum, og oppnå de ønskete resultatene på kortest mulig tid, bør det gjøres en særlig innsats for å eliminere enkelte nøkkelindivider. Dette bør skje på et tidlig stadium av oppstanden og intervensjonen.» Som et ledd i denne planen, bør Damaskus «fremstilles som oppdragsgiver for komplott, sabotasje og voldshandlinger rettet mot regjeringene i nabolandene».
Disse utlegningene stammer fra en rapport… fra 1957.¹ Dokumentet ble i sin tid godkjent av USAs president Dwight Eisenhower og Storbritannias statsminister Harold Macmillian. Allerede på den tiden dominerte den forenklete forestillingen om Midtøsten som et område der øst og vest støter sammen. For Washington og London var det syriske regimet – til tross for at det var gjennomført liberalt og demokratisk, men nasjonalistisk – ingenting annet enn en «sovjetisk brikke». Man måtte derfor «eliminere» syriske ledere.
Noen måneder senere, i januar 1958, henvendte Syria seg til Egypts president Gamal Abdel Nasser, og ba om en sammenslåing mellom de to landene. Kort tid etter ble Den forente arabiske republikk stiftet.² Helt fra starten hadde dette forbundet et anspent forhold til Moskva, noe som førte til at de amerikanske planene om å velte det syriske regimet ble lagt på is. Men det syriske demokratiet forsvant for godt.
Andre metoder som skal bidra til å velte det syriske regimet, var finansiering av en komité for et fritt Syria og bevæpning av ulike politiske opposisjonsgrupper med paramilitær kapasitet.
Verden har endret seg siden den gang. «Krigen mot terrorisme» har erstattet «krigen mot kommunisme», men det amerikanske verdensbildet er like forenklet som før. De som ikke er med oss, er mot oss, roper president George W. Bush. I en tid med «tredje verdenskrig» og et USA som forsøker å knuse den irakiske motstanden og tvinge den arabiske verden til å underkaste seg, kan ikke det syriske regimets gjenstridighet aksepteres.
Etter 11. september 2001 iverksatte den amerikanske administrasjonen sin offensiv mot det syriske regimet – til tross for at det samarbeidet tett med CIA i jakten på Al-Qaida-medlemmer. Ifølge lekkasjer publisert i New York Times, ble det syriske Baath-regimet anklaget for å besitte masseødeleggelsesvåpen.³ Slike anklager dukket også opp i forbindelse med desinformasjonen om Irak.
11. november 2003 vedtok Den amerikanske kongressen Syria Accountability Act, som ga presidenten myndighet til å innføre sanksjoner mot Damaskus. Overbevist om at Syria var en «trygg havn» for et stadig mer omfattende opprør i Irak, kunngjorde Bush 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria.
USAs kampanje mot Syria hadde på det tidspunktet liten oppslutning internasjonalt, ikke minst på grunn av Irak-konflikten. Men president Bush skulle få en uventet alliert i Jacques Chirac. Under G8-toppmøtet på Sea Island i juni 2004 henvendte den franske presidenten seg til sin amerikanske kollega med forslag om en resolusjon i Sikkerhetsrådet som stilte krav om syrisk tilbaketrekning fra Libanon.
Denne snuoperasjonen fra fransk side⁴ – som skyldtes det personlige vennskapet mellom president Chirac og Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri, samt skuffelsen over Syrias president Bashar Assad – overrumplet det franske utenriksdepartementet. Den førte likevel til at Paris og Washington igjen begynte å samarbeide aktivt, etter et langvarig uvennskap på grunn av Frankrikes motstand mot å legitimere USAs krig i Irak. Dette var også en av målsetningene med snuoperasjonen. På dette tidspunktet var det ennå ingen som brakte på bane presidentvalget i Libanon.
Noen måneder senere bestemte imidlertid Syria seg for å forlenge mandatet til den pro-syriske libanesiske presidenten Emil Lahoud med tre år. Dette tjente som påskudd for resolusjon 1559 i Sikkerhetsrådet. Resolusjonen, som var forberedt i lang tid, ble vedtatt 2. september 2004, med knappest mulig flertall (ni av femten stemmer). Den krevde at syriske styrker skulle trekkes ut av Libanon og en avvæpning av militsene i landet.
Men drapet på den tidligere libanesiske statsministeren Rafik Hariri 14. februar 2005, endret situasjonen. Mistankene om at syriske makthavere sto bak attentatet, var sterke. Damaskus trakk i hui og hast sine tropper ut av Libanon, og offensiven mot Baath-regimet ble deretter konsentrert rundt den internasjonale etterforskningen av drapet på Hariri. Det ble nedsatt en granskningskommisjon ledet av den tyske dommeren Detlev Mehlis. Washington som var sjeleglad for at «det internasjonale samfunn» nå sto samlet mot Syria, overlot initiativet til Paris.
I oktober 2005 la Mehlis frem en foreløpig rapport som førte til nye advarsler mot Damaskus. En resolusjon som ble enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet, krevde at det syriske regimet samarbeider fullt ut med kommisjonen. Betenkeligheter fra russisk, kinesisk og algerisk side førte til at henvisningen til eventuelle sanksjoner mot Syria ble strøket.
Syria fikk frist til 15. desember 2005 med å samarbeide. Nå vil Etter denne datoen vil Sikkerhetsrådet kunne iverksette tiltak mot det syriske regimet og etablere en internasjonal domstol for å dømme de som antas å stå bak drapet på Rafik Hariri.
Washingtons plutselige appell til internasjonal rett klinger imidlertid underlig, siden USA samtidig nekter å anerkjenne den nye internasjonale straffedomstolen (ICC) og truer flere titalls stater til å undertegne bilaterale avtaler som skal hindre at amerikanske statsborgere utleveres til ICC.⁵
For øvrig har historien vist oss at FN-kommisjoner ikke er immune mot press. Richard Butler, leder for United Nations Special Commission (UNSCOM) som sto for våpeninspeksjonene i Irak fra 1. juli 1997 til 30. juni 1999, produserte løgnaktige rapporter diktert av USA. Disse ble brukt til å rettferdiggjøre den amerikansk-britiske bombingen av Irak i desember 1998.⁶
Rapporten som ble fremlagt av Detlev Mehlis i oktober 2005 er ikke endelig. Selv om den tyske dommeren sier seg overbevist om at drapet på Rafik Hariri ikke kan ha blitt begått uten innblanding fra høytstående syriske og libanesiske embetsmenn, legger han til: «Inntil etterforskningen er fullført (…) kan man ikke vite hele sannheten om hva som skjedde, hvordan det skjedde og hvem som er ansvarlig for drapet på Rafik Hariri og 22 andre uskyldige mennesker. Derfor må vi holde fast ved prinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.»
Mediene har imidlertid ikke tatt denne oppfordringen til følge. Ved «en feiltakelse» ble en første versjon av rapporten spredt, og her ble to navngitte personer – Maher Assad, broren til den syriske presidenten, og Asef Shawkat, presidentens svoger og sjef for den mektige militære etterretningen i Syria – direkte anklaget for å stå bak attentatet. I den offisielle versjonen av rapporten var disse navnene fjernet, men det hindret ikke mediene i å late som om Mehlis allerede hadde utpekt de skyldige.
En stor del av dommerens konklusjon om at Syria er innblandet, bygger på utsagn fra to vitner, som imidlertid har liten troverdighet. Det ene vitnet er «av syrisk opprinnelse, men bosatt i Libanon, og hevder å ha arbeidet for syrisk etterretning i Libanon». Ifølge rapporten har dette vitnet fortalt at «omtrent to uker etter at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1559, bestemte høytstående libanesiske og syriske embetsmenn å ta livet av Rafik Hariri.»
Det samme vitnet hevder at det ble avholdt møter mellom syriske og libanesiske representanter for å forberede attentatet, og at ett av disse møtene skal ha foregått på Meridian Hotel i Damaskus. Man kan spørre seg hvordan denne mannen kan ha tilgang til denne typen informasjon, ettersom han selv innrømmer å bare ha hatt en underordnet stilling. Og innbiller man seg at disse høytstående representantene møttes helt åpenlyst på et stort hotell i Damaskus?
Det andre vitnet er Zuhir Ibn Mohamed Said Saddik. I den første versjonen av rapporten bidro hans avsløringer til å rette søkelyset mot sentrale personer i det syriske regimet. Men punkt 114 i Mehlis-rapporten presiserer følgende: «På det nåværende stadium i etterforskningen, kan deler av informasjonen fra Saddik ikke bekreftes av andre bevis.»
Hvorfor da bruke denne informasjonen? Og hvorfor har ikke dette vitnet, som ble arrestert i Paris i oktober 2005, blitt utlevert til det libanesiske rettsvesenet – ikke minst etter at det tyske magasinet Der Spiegel avslørte at Saddik ved flere anledninger har endret sine vitneutsagn, og at han er blitt dømt for bedrageri og underslag? Enkelte kilder hevder at han har tatt imot penger fra Rifaat Assad, Bashar Assads onkel, som har søkt tilflukt i Frankrike og som ikke legger skjul på sine ambisjoner: å ta makten i Damaskus.⁷
Rapporten inneholder flere andre svakheter, som en rekke kommentatorer har fått godt frem i lyset.⁸ Men den kommer også med seriøse antagelser som Damaskus vil ha problemer med å vri seg unna.
Den uavhengige syriske journalisten Sami Mouayed skriver at «Syria bør slutte å sette alle sine krefter inn på å si at rapporten er politisk. Alle vet at den er det, og alle vet at det i deler av Vesten er stor oppslutning om en offensiv for å svekke Syria, uavhengig av skyldspørsmålet i denne saken. I henhold til denne logikken kommer Syria til å bli straffet for sine overtredelser i Libanon, sin motstand mot krigen i Irak, og sin støtte til oppstanden og protestene i Palestina.»⁹ Vi har ikke noe annet valg enn å samarbeide, konkluderer Sami Mouayed.
Selv om truslene har ført til et visst nasjonalistisk oppsving i Syria, er regimet svekket på grunn av sin autoritære politikk, det faktum at deler av presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer, og den utbredte korrupsjonen. Regimets manglende evne til å forholde seg til befolkningens forhåpninger og å høre på opposisjonen – symbolisert ved Riad Turk, kommunistlederen som satt 18 år i regimets fengsler og som er velkjent for sin motstand mot de amerikanske planene – bidrar heller ikke til å styrke regimets posisjon. For øvrig ser det ut til at Bashar Assads handlingsrom er begrenset, ettersom syriske makthavere ikke har foreslått noen andre fremgangsmåter for å finne ut hvem som sto bak drapet.
Enkelte arabiske kommentatorer har pekt på muligheten for et «Libya-scenario»: løsningen på striden rundt Lockerbie-saken og attentatet mot et fransk UTA-fly,¹⁰ samt at Tripoli i desember 2003 kunngjorde at det ville oppgi sitt program for masseødeleggelsesvåpen. Dette har ført til en normalisering av forholdet mellom Muammar Gaddafi og Vesten. Europeiske ledere reiser nå stadig vekk på statsbesøk til Tripoli, og ingen snakker lenger om Libyas brudd på menneskerettighetene.
Men er det mulig for den syriske ledelsen å ofre sin støtte til den palestinske kampen, sin avvisning av Israels regionale hegemoni, og sin fordømmelse av den amerikanske okkupasjonen i Irak – i bytte mot en normalisering av forholdet til Washington? Kan Baath-regimet gjøre dette uten å undergrave sitt eget fundament? Samtidig som regimet er overbevist om at enhver innrømmelse bare vil bli etterfulgt av nye krav.
President Bashar Assads tale 10. november 2005¹¹ gjenspeilte hvilke dilemmaer de syriske makthaverne står overfor: Samtidig som han fremsto som urokkelig overfor presset, utviste han en viss imøtekommenhet i saker som er viktige for Vesten. Han gjentok for eksempel sin støtte til den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, og bekreftet at Damaskus ville støtte alle fredsavtaler som er akseptable for palestinerne.
Han fordømte alle attentater mot sivile i Irak, og sa seg villig til å samarbeide med Washington for å sikre grensen mellom Syria og Irak – men bemerket også at USA er ute av stand til å ha full kontroll med sin egen grense mot Mexico (se også sak om Latinos side XXX). Og samtidig som han angrep og fornærmet den libanesiske statsministeren Fouad Siniora – noe som vekket kraftige reaksjoner i Libanon – bekreftet presidenten sin intensjon om å samarbeide med Mehlis-kommisjonen. Hvorfor tillot han ikke da at kommisjonen avhørte enkelte syriske embetsmenn i Libanon?
Fordi resolusjon 1636, vedtatt 31. oktober 2005, reiser alvorlige suverenitetsproblemer. Sjefredaktør for dagsavisen Al-Safir, Joseph Samaha, understreker dette:
«Resolusjonen etablerte en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk setter den kommisjonens autoritet over statens og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte, selv om de bare har status som mistenkte. Det er verdt å merke seg at dette er første gang 'internasjonal rett' gir så stor makt til et ikke-valgt organ som ikke er underlagt noen form for kontroll fra personene det gjelder.»¹²
Går vi mot en opptrapping av situasjonen? Et sanksjonsregime mot Syria vil først og fremst straffe befolkningen, slik det gjorde i Irak. En blokkering av Syrias grenser vil først og fremst skape problemer for nabolandene, spesielt Libanon. Og hvis regimet i Damaskus veltes, vil det kun bety en spredning av det regionale kaos som USAs militære intervensjon og påfølgende okkupasjon av Irak har skapt.
«Ifølge interne dokumenter inneholder [Pentagons] planleggingsprosess grensekryssende operasjoner for å stenge grensen mellom Irak og Syria og ødelegge det irakiske opprørets tilfluktssteder. Dessuten angrep på Syrias infrastruktur for masseødeleggelsesvåpen som muliggjør utvikling av biologiske og kjemiske våpen, samt angrep på regimet til Syrias president Bashar Assad,»¹³ skriver Washington Posts militære kommentator. Han avdekker de amerikanske planene, men presiserer ikke hvorvidt man også – som i 1957 – ser for seg å ta livet av syriske statsledere…

Oversatt av G.E.1 Nylig avdekket i The Guardian, London, 27. september 2005.
2 Unionen ble inngått 1. feb. 1958 og utvidet mars samme år, da Jemen sluttet seg til, men i et løsere forbund. I september 1961 trakk Syria seg ut, og desember samme år sa Egypts president Nasser opp avtalen med Jemen. Overs. anm. Kilde: Store Norske Leksikon
3 New York Times, 22. juli 2003.
4 Se Alain Gresh, «Etter sedertrerevolusjonen», norske Le Monde diplomatique, juni 2005.
5 Disse bilaterale avtalene forplikter begge sider til ikke å utlevere det andre landets borgere til den internasjonale straffedomstolen.
6 Butler holdt fremdeles på sitt i 2000, med påstander om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Jf. Richard Butler, The Greatest Threat. Iraq, Weapons of Mass Destruction, and the Growing Crisis og Global Security, Public Affairs, New York, 2000.
7 Det er finnes flere andre eksempler på manipulasjon. Tyrkisk tv har for eksempel intervjuet advokaten til en person som er mistenkt for å ha stått bak terroristattentater i Istanbul. Klienten skal ha fått besøk i fengselet av «utlendinger» som brukte trusler for å få ham til å vitne om at Shawkat, presidentens svoger, var innblandet i drapet på Rafik Hariri. Intervju 10. november 2005, sitert av BBC, London.
8 Sami Mouayed har gitt en av de beste kritikkene av rapporten på SyriaComment.com, 27. oktober 2005. Se også Robert Parry, «The dangerously incomplete Hariri report», 23. oktober 2005, consortiumnews.com
9 Sami Mouayed, fra artikkelen sitert ovenfor.
10 Det første, rettet mot et PanAm-fly, fant sted i desember 1988, det andre i september 1989.
11 Hele teksten finnes på arabisk på www.aloufok.net
12 Al-Safir, Beirut, 3. november 2005, sitert av Mideast Mirror, London, 3. november 2005.
13 William N. Arkin, Washington Post, 8. november 2005. (…)