Møtet med de Andre

Når jeg tenker på de reisene jeg har foretatt – reiser som har vart i mange år – ser jeg landegrenser og demarkasjonslinjer, farer og andre vanskeligheter. Dette følger nødvendigvis med slik omflakkende virksomhet, men har vært til mindre bekymring enn det stadige tilbakevendende spørsmålet om hvordan møtet med de andre, de fremmede, vil komme til å arte seg. Jeg har alltid visst at disse møtene i stor grad, ja, faktisk i avgjørende grad, er bestemmende. Følgende spørsmål har derfor alltid preget mine reiser: Hvordan vil møtet komme i gang? Hvordan vil det utvikle seg? Hvordan vil det ende?
Problemet er så gammelt, går så langt tilbake i vår historie at vi kunne kalle det for evig. Møtet med den andre, med ulike andre er en avgjørende erfaring for oss som mennesker. Arkeologene mener at de første menneskene levde i grupper som sjelden bestod av mer enn tretti, eller maksimalt femti medlemmer. Hadde de vært flere, ville disse familiene eller stammene ikke ha kunnet forflytte seg. Hadde de vært færre, ville de ikke ha kunnet forsvare seg eller angripe for å overleve.
Og så en dag på leting etter mat, står plutselig den lille stamme-familien ansikt til ansikt med en annen stamme-familie. Et gjennomgripende øyeblikk i verdens historie! En fabelaktig opplevelse! Å forstå at verden er bebodd av andre. Til da kunne et medlem av familiegruppen leve hele sitt liv i den tro at hun kjente alle, siden hun kjente alle sine tretti eller femti slektninger. Men så oppdager hun at dette slett ikke er tilfelle, at det også bor andre mennesker i verden, andre som likner henne selv.
Hva gjør man under en slik åpenbaring? Hvordan reagere? Hvilken avgjørelse bør man ta? Kaste seg i villskap over de fremmede? Fortsette videre og heller overse dem? Nærme seg dem og kanskje skape en forståelse?
For tusenvis av år siden ble våre forfedre stilt foran disse valgmulighetene. I dag er det vår tur. Og spørsmålet er like intenst. Valget er essensielt og utslagsgivende. Hvilken holdning bør vi innta i møte med den andre? Hvordan bør vi se på ham eller henne?
Det kan bli til duell, konflikt, krig. Alle tenkelige arkiver er fulle av beskrivelser av slike sammenstøt. Og utallige slagmarker og ruiner over hele verden bekrefter dem. De viser menneskets mislykkethet som ikke greide eller ikke ønsket å komme frem til en forståelse med den andre. Litteratur fra alle tidsepoker og alle land har latt seg inspirere av denne tragedien, denne menneskelige svakheten. Den er blitt litteraturens privilegerte tema, modulerbar i det uendelige.
Men i stedet for å angripe og slåss, kan vår stamme-familie som vi nå følger, også velge å isolere seg fra den andre, stenge seg ute, barrikadere seg. Denne holdningen vil etter hvert føre til byggverk som tilfredsstiller forskansningsbehovet, gigantiske tårn, Babylons porter, romernes befestede voller, den kinesiske mur, inkaindianernes kolossale festninger.
Heldigvis finnes det et tredje alternativ for hvordan møtet med andre kan foregå. Bevisene og eksemplene er mange. Rester av markeder, havner og landingssteder, agoraer der folkeforsamlinger møttes, templer og antikke universiteter og akademier. Gamle handelsveier, som silkeveien, karavanetraséene gjennom Sahara.
Dette var møtesteder der menneskene traff hverandre og snakket sammen, utvekslet ideer og varer, forseglet kjøp og salgsavtaler, konkluderte foretninger, skapte foreninger og allianser, utarbeidet felles mål på felles verdigrunnlag. Den andre var ikke lenger en fiendtlig ukjent, en motstander, en dødsfare eller selve inkarnasjonen av det Onde. Hvert menneske oppdaget en del, om så bare en ørliten del, av den andre i seg selv. Slik følte hun det i hvert fall, og dette ble grunnlaget for en mulig forsoning med alle verdens mennesker.
Det eksisterer tre reaksjonsmåter i møtet med den andre. Man kan velge krig, isolere seg bak en mur eller begynne en dialog. Gjennom hele historien har mennesket nølt mellom disse tre valgmulighetene. Tidsepoken og kulturen har selvfølgelig vært avgjørende for utfallet. Og vi kan konstatere at hun fremdeles vakler i valget, ikke alltid er sikker på seg selv, ikke alltid like trygg.
Når møtet med den andre blir til konfrontasjon, ender det nesten alltid i krigens tragedie. Og krig skaper bare tapere. Å være ute av stand til å forstå den andre, ute av stand til å sette seg i hennes sted, viser vår mislykkethet, og stiller spørsmål ved den menneskelige intelligens.
Apartheid kaller vi i våre dager behovet for å bygge høye murer eller grave dype avgrunner som beskyttelse mot de andre. Dette begrepet ble blant annet brukt om det tidligere regimet i Sør-Afrika. Men egentlig har apartheid alltid eksistert. Forenklet kan vi si at forsvarerne definerte tanken slik: «Alle har rett til å leve som de vil, men hvis de ikke tilhører min rase, min religion eller min kultur, skal de leve langt unna meg.» Men det dreier seg ikke bare om disse tingene. Denne læren forkynner en ulikhet i menneskeverdet.
Myter og legender viser at folkegrupper ofte oppfatter seg selv, medlemmene av sin klan, sitt fellesskap, som de eneste egentlige mennesker. Alle andre er undermennesker. Det gamle kinesiske dogmet er et godt eksempel på dette. Der ble ikke-kineseren oppfattet som «djevelens ekskrement», eller i beste fall som en stakkar som hadde vært så uheldig å ikke bli født i Kina. Følgelig ble den andre avbildet som hund, rotte eller krypdyr. Apartheid-systemet har alltid vært basert på hat, forakt og motbydelighetsfølelse i forhold til den andre, den fremmede.
Men i kulturer der gudene kunne ha menneskelig skikkelse og atferd, var bildet av den andre helt annerledes, for den gangen kunne man aldri vite om den reisende var en gud eller et menneske. Denne usikkerheten, denne ambivalensen, er en av grunnpilarene i gjestfrihetens tradisjon, som krever at gjesten skal behandles edelt, for man vet ikke noe om hennes egentlige natur.
Det var akkurat dette den polske dikteren Cyprian Norwid skrev om på attenhundretallet. I introduksjonen til sin Odyssé tar han for seg kildene til den gjestfriheten som beskytter Ulysses på reisen tilbake fra Ithaka. «Her forestilte man seg at hver tigger, hver ukjente omstreifer kunne være en guddom. Det var utenkelig å spørre den fremmede om hvem han var før man hadde invitert ham hjem. Først etter at man hadde antatt at han var guddommelig, kunne man nedlate seg til å stille jordiske spørsmål. Det var dette som ble kalt gjestfrihet, og som ble praktisert av de aller frommeste og gudfryktige. Grekerne på Homers tid kjente ikke til «det mest foraktelige mennesket». Mennesket kunne ikke være foraktelig, for det var guddommelig.»
Ifølge Norwid ga grekernes kultur tingenes et nytt innhold, et vennskapelig og velmenende innhold. Dører og porter tjener ikke bare til å holde den andre på avstand, de kan også åpnes og invitere inn. Landeveien er ikke et sted der man bare treffe fiender. En gud, utkledd som pilegrim, kan også befinne seg der på vei mot vårt hjem.
Slike fortolkninger bidrar ikke bare til å gjøre verden rikere, men også vennligere og åpnere mot våre like. De øker vårt behov for å gå ut og møte den andre.
Emmanuel Levinas beskriver møtet med den andre som en «begivenhet», ja som en fundamental begivenhet. Ifølge ham er det den viktigste erfaringen, den som åpner mot videre horisonter. Med utgangspunkt i holdninger som er helt motsatte av de to fenomenene som preget nittenhundretallet – massesamfunnet som utrydder individets forskjellighet samt de destruktive og totalitære ideologiene – utviklet Levinas og andre dialogfilosofer som Martin Buber, Ferdinand Ebner og Gabriel Marcel, ideen om den andre som en unik og uerstattelig helhet. Disse filosofene forsøkte å redde det de anså som den aller viktigste verdien, nemlig individet. De forsøkte å redde meg, deg, den andre, de andre fra avindividualisering og totalisering som bryter ned all egen identitet. For å understreke individenes ulikhet og forskjellene i de individualiserende karaktertrekkene som er unike og uavhendelige, skrev de den Andre. Med stor A.
Dialogfilosofien opphøyer og redder mennesket, opphøyer og redder den Andre. Den Andre som jeg ikke bare skal være på like fot med og opprettholde en dialog med, men som jeg plikter å være ansvarlig for, ifølge Levinas. Dialogfilosofene avviser krig fordi krig bare kan ha ett utfall, nemlig destruksjon. De kritiserer også likegyldighet og forskansning. For dem er åpne holdninger, forsoning og gode hensikter en etisk plikt.
Den store antropologen Bronislav Malinowski (1884-1942) stod nær dialogfilosofene. Han stilte følgende spørsmål: «Hvordan skal man kunne nærme seg den Andre når det ikke dreier seg om et hypotetisk eller et teoretisk vesen, men et vesen av kjøtt og blod som tilhører et annet folkeslag, snakker et annet språk, har en annen tro og et annet verdisystem, andre tradisjoner og en annen kultur?»
Vi er vant til at den andre defineres ut fra europeerens, den hvites, synspunkt. Men når jeg spaserer i en etiopisk fjellandsby i dag følger en skare barn etter meg som peker og roper «ferensji! ferensji!», som betyr «annen», «fremmed». Dette er bare et lite eksempel på at hierarkiseringen av verden og kulturene er i ferd med å endres. For meg er den andre selvfølgelig annerledes, men slik er det også for ham eller henne. Jeg er den andre.
Vi er altså alle i samme båt. Alle klodens innbyggere er andre for andre. Jeg for dem, de for meg.
På Malinowskis tid og i århundrene tidligere dro den hvite hjemmefra utelukkende for å underlegge seg nye områder, skaffe seg slaver, drive handel eller for å evangelisere. Og ofte ble ekspedisjonene til blodbad, som under erobringen av de to amerikanske kontinentene, av Afrika og Australia.
Malinowski hadde et helt annet mål med sine reiser til øyene i Stillehavet. Han ville bli kjent med den andre, med henne og hennes naboer, hennes tradisjoner og hennes språk. Han ville studere levesettet. Han ville se med egne øyne og føle opplevelsen på sin egen kropp. Han ville samle erfaring for å kunne beskrive dem senere. For oss virker dette helt normalt, men den gangen var det et revolusjonært prosjekt, et mondoclast ¹ prosjekt hvis jeg kan tillate meg en slik neologisme. Man la en svakhet for dagen, en iboende svakhet typisk for alle kulturer, nemlig den sannhet at alle har vanskelig for å forstå den andre. Da Malikowski kom frem til Trobriand-øyene (nåværende Kiriwina, utenfor Ny-Guinea), så han at de hvite som hadde bodd der i flere år, ikke bare var blottet for kunnskap om lokalbefolkningen og dens kultur, men at de hadde en helt feilaktig oppfatning bygget på arroganse og ringeakt. I motsetning til vanlig praksis blant koloniherrene, satte Malinowski teltet sitt opp mitt i landsbyen og levde blant lokalbefolkningen. Opplevelsen ble langt fra bare skjønn. I sin Dagbok ² skildrer han vanskelighetene og beskriver fortvilelse, motløshet og depresjon.
Alle som – frivillig eller ikke – rives bort fra sin egen kultur, betaler en høy pris. Derfor er det viktig å ha en klar identitetsfølelse, føle seg sikker på identitetens styrke, verdi og modenhet. Bare slik kan et menneske møte en annen kultur med sinnsro. I motsatt tilfelle vil hun forsøke å gjemme seg og isolere seg av redsel for verden omkring. For den andre er vårt speilbilde, slik vi også er den andres speilbilde. Et speilbilde som avslører og avkler, noe vi som regel ønsker å unngå.
Det er viktig å huske at da den unge Malinowski valgte å fordype seg i forholdet mellom innbyggerne på Trobriand-øyene og deres riter lå hans eget Europa i verdenskrig. I boken Argonauts of the Western Pacific (1923) legger han frem den viktige konklusjonen, som dessverre altfor sjeldent blir etterfulgt, nemlig at for å kunne bedømme, må man først være på stedet.
Han kom også med en annen, ekstremt dristig tanke på den tiden: «Det finnes ikke overlegne eller mindreverdige kulturer. Det finnes bare ulike kulturer som hver på sin måte tilfredsstiller behovene og forventningene til dem som deler den,» skrev han. For etnologen, er individet som tilhører en annen folkegruppe eller en annen kultur – og det samme gjelder hver av oss – en person hvis atferd inneholder verdighet og inspirerer til verdighet, til respekt for de etablerte verdiene, tradisjonene og skikkene.
Malinowski drev sitt arbeid på det tidspunktet da massesamfunnet ble til. I dag lever vi i overgangen fra massesamfunnet til verdenssamfunnet. Det er mange faktorer som bidrar til denne forandringen: Den digitale revolusjonen, den imponerende utviklingen innenfor kommunikasjon, de fantastiske mulighetene vi har til å forflytte oss og holdningsendringene blant yngre generasjoner. Dette fører til forandringer på kulturens område, i ordets vide forstand.
Hvilken innvirkning vil disse endringene få på vårt forhold til mennesker av andre kulturer? Hvilken innflytelse vil de få på mitt forhold til den andre? Svaret på dette vil være avgjørende – et fenomen som er i gang nå og som vi selv sitter midt i.
Levinas stilte spørsmålet om forholdet mellom meg og den andre innenfor rammen av en homogen historisk og etnisk sammenheng. Malinowski studerte melanesiske folkegrupper i en periode da disse fremdeles i stor grad levde etter sitt opprinnelige levesett, helt beskyttet fra utenforstående påvirkning. I våre dager er dette ekstremt sjeldent. Kulturen blir hver dag mer og mer hybrid, heterogen og blandet. I Dubai var jeg nylig vitne til et godt eksempel på dette. En unge jente spaserte langs stranden. Uten tvil en muslim. Hele hodet og alt håret var pakket inn i et skaut, så godt knyttet og så puritansk at ikke en gang øynene hennes var synlige. Og samtidig var hun kledd i en ettersittende topp og trange jeans.
Det finnes retninger innenfor filosofien, antropologien og litteraturkritikken som er spesielt interessert i de «hybridiserende» mekanismene, i multikultur og blandingskultur. Disse fenomenene er særlig tydelige i områder der landegrenser også har satt grenser mellom kulturer, for eksempel mellom USA og Mexico, eller i storbyer der rase- og kulturblandinger er normen, som for eksempel i Sao Paulo, Singapore eller New York.
Grunnen til at verden nå beskrives som multietnisk og multikulturell, er ikke at det har skjedd en økning i antall samfunn og kulturer, men at disse uttrykker seg med en klarere røst enn tidligere, en mer uavhengig og målbevist røst som krever respekt og en plass rundt nasjonenes forhandlingsbord.
To tredjedeler av verdens befolkning ble frigjort fra koloniveldenes åk i løpet av andre halvdel av nittenhundretallet. De ble innbyggere i uavhengige stater og begynte litt etter litt å oppdage sin egen fortid, sin egen kultur, fantasi, myter og legender, sine røtter og sin identitet. Slike oppdagelser fører til en legitim stolthet. Kvinner og menn som tidligere led under kolonialiseringen ønsker å ta hånd om sine egne liv, de vil ikke behandles som gjenstander eller statister eller passive ofre for fremmed dominans lenger.
I århundrer regjerte en håndfull frie individer over enorme masser av mennesker som var redusert til slaver og tjenere. De uavhengige nasjonene som har oppstått har skaffet seg egen identitet og fått en økende politisk betydning. Dette fenomenet har ofte ført til store vanskeligheter og skapt konflikter og tragedier med et skremmende antall ofre. Alt dette åpner for en helt ny verden der de erfaringene vi har skaffet oss opp gjennom historien, muligens ikke vil strekke til for at vi skal kunne forstå og skape fotfeste. Men likevel uansett, må vi kunne kalle denne Jorden for «De store muligheters planet». På noen betingelser.
I den fremtidige verden av kaos og forvirring vil vi hvert øyeblikk risikere å møte en ny annen. Vi må forsøke å forstå henne og opprette dialog. Denne andre vil være resultatet av to strømninger i vår samtid, den liberale globaliseringen som uniformerer, og det motsatte, den strømningen som tar vare på ulikhetene, på vår originalitet, på det at vi ikke er reproduserbare.
Min mangeårige erfaring i sameksistens med andre – med andre som er svært annerledes enn oss hvite, vestlige eller europeere – har lært meg at gode hensikter er det eneste som kan sette vår felles menneskelighet i virke.
Hvem blir denne nye andre? Hvordan vil møtet med henne foregå? Hva har vi å si hverandre? På hvilket språk? Kommer vi til å kunne lytte? Kommer vil til å forstå hverandre?
Kommer vi begge til å kunne følge det som forfatteren fra kolonitiden, Joseph Conrad, som sier det handler om «vår evne til glede og beundring, det som henvender seg til følelsen av livets mysterium, vår sans for godhet, skjønnhet og smerte. Følelsen som binder oss til hele skapelsen, og til den subtile, men urokkelige overbevisningen om at det finnes en solidaritet som forener ensomme hjerter. En solidaritet i drømmer, gleder, tristhet, lidenskap, illusjoner, håp og redsel, som bringer hvert menneske nærmere hans eller hennes neste og som samler hele menneskeheten, og forener de døde med de levende, og de levende med de som ennå ikke er født?»³

Oversatt av S.S.

1 Mondoclast»; sammensetning av ordet monde (verden) og det greske ordet klaein (å knuse).
2 A Diary in the Strict Sense of theTerm (Stanford University Press, 1989)
3 Joseph Conrad, Negeren paa Narcissus (Gyldendal, 1928). Her fritt oversatt.
(…)