«Øyeblikkets historiker»

Paul Nizan var både en innflytelsesrik kommunistisk journalist og en anerkjent romanforfatter og essayist. Som intellektuell og polemiker var han aldri redd for å angripe eller kritisere makthaverne, ofte ved hjelp av ironi. Journalistens daglige kilder avhenger av hvor de kommer fra og måten de blir videreformidlet på. Må man til syvende og sist enten offentlig innrømme sin i lang tid skjulte allianse med herrene, eller proklamere sin tilslutning til tjenernes parti. Nizan bringer til live en tid som ikke er så fjern fra vår, der harme var en dyd og polemikk var legitimt.

Paul Nizan (1905–1940) begynte som politisk journalist i juni 1935. Først i det franske kommunistpartiets dagsavis L'Humanité. Fra mars 1937 i den nye dagsavisen Ce soir, som ble grunnlagt med økonomisk støtte fra den republikanske regjeringen i Spania. Nizan var utenriksredaktør i L'Humanité, og hadde samme stilling i Ce soir. Han konsentrerte seg spesielt om Italias erobring av Etiopia (1935-1936), remilitariseringen av Rhinland (mars 1936¹), den spanske borgerkrigen (1936-1939), Anschluss (mars 1938) og München-avtalen (september 1938²). Samtidig hadde han en fast spalte for litteraturkritikk i begge publikasjoner.

Den journalisten som trer frem i Nizans artikler, er både en «øyeblikkets historiker» og en engasjert intellektuell, en gransker av fakta og en glødende polemiker.³ I juli 1939 forsvarte han pressefriheten. Og det med en bitende slagferdighet som har lite til felles med den velmenende brummingen som preger dagens journalistikk: «Herr Statsminister og herr Justisminister, som har besluttet å egenhendig bære sannhetens byrde, har forbudt pressen å ytre det den måtte vite om begåtte eller forsettlige forbrytelser mot landets sikkerhet og likevekt. Pressen mister samtiden av syne. Den er pålagt å beskjeftige seg med forhold som har mistet sin aktualitet. Den har slett ikke lov til å si hva som er. Den kan bare si hva som har vært.»⁴ (…)