Anti-zapping-effekten

Falske nyheterMandag 5. september 2005: På hver sin tv-kanal kommenterer to journalister fra henholdsvis France 2 og France 3 bilder fra et internasjonalt pressebyrå som viser Karen fra New Orleans som leter etter sin søster Judith i huset hennes etter oversvømmelsene fra orkanen Katrina. Selv om begge journalister har fått tilgang til beskrivelsen fra billedbyrået der det understrekes at Karens søster ifølge en nabo hadde kommet seg unna ved å legge på svøm – en opplysning som formidles av journalisten på tv-kanalen TF1 – får France 2 og France 3 sine seere høre at skrikene fra Karen, som kan høres bak døren som er filmet av en kameramann fra svensk tv, henger sammen med at hun har funnet søsterens livløse kropp i huset. Rent oppspinn.
Nok en gang har man brakt en falsk nyhet til tv-seerne, for å kapre flere. Men journalisten i France 3, Laure-Anne Berrou, synes ikke feilinformasjonen er noe å ta på vei for: «Det spiller ingen rolle om hun er levende eller død, det er ikke det som skaper en god tv-historie».¹
Det samme spillet førte til at det kjente franske nyhetsankeret David Pujadas i France 2 tabbet seg ut da han 3. februar 2004 åpnet kveldsnyhetene med å annonsere at tidligere statsminister Alain Juppé ville trekke seg fra politikken – like før den samme Juppé sa det motsatte i et intervju med nyhetsankeret Patrick Poivre d'Arvor på den konkurrerende kanalen TF1. Etter denne «feiltakelsen» reiste David Pujadas «på ferie» i to uker, og Olivier Mazerolle gikk av som nyhetssjef i France 2. Fem måneder senere var imidlertid Pujadas tilbake som leder for kveldsnyhetene, mens Mazerolles debattprogram ble forlenget et år til.
I Frankrike finnes det flere tidligere eksempler på denne typen lemfeldighet, deriblant dette: 16. desember 1991 sendte Patrick Poivre d'Arvor et «liksom-intervju» med Fidel Castro på TF1. (Intervjuet var redigert slik at det så ut som om Patrick Poivre d'Arvor hadde gjennomført et eksklusivt intervju med Castro. I virkeligheten var Castros svar hentet fra en pressekonferanse, mens Poivre d'Arvors spørsmål var spilt inn i etterkant. Han hadde ikke en gang vært med på pressekonferansen. Overs. anm.) Patrick Poivre d'Arvor fikk imidlertid fortsette som om ingenting hadde hendt.
Tv-nyhetenes viktigste målsetting er å oppnå høyest mulige seertall. Det spiller liten rolle hvilke midler som tas i bruk. Redaksjonene er derfor en viktig budsjettpost i selskapene de jobber for. Generaldirektør for TF1, Etienne Mougeotte, har bekreftet dette: «Det redaksjonen koster er prisen man må betale for å være en ledende allmennkringkaster. Hvis vi hadde kortet ned våre nyhetssendinger til ti minutter […] ville det ha vært en gavepakke til France 2. Det er ikke mulig å være ledende hvis vi ikke er ledende på nyheter».²
Nåværende nyhetssjef på France 2, Arlette Chabot, forsvarte på følgende måte at kanalen valgte å la David Pujadas fortsette som ledende nyhetsanker etter Juppé-tabben: «Vi har gjennomført undersøkelser blant tv-seerne som viser at Pujadas fortsatt har et godt omdømme.» I klartekst: Hvorfor kvitte seg med en journalist som bidrar til å gi France 2 et «godt omdømme»?
«De bryr seg kun om bildene, ikke nyhetene,» beklager Dominique Pradalié fra journalistforbundet SNJ (Syndicat National des journalistes) i France 2. En av hennes kolleger, en journalist i France 3, påpeker at man kan «bringe en falsk nyhet såfremt man gjør som de andre, og bruker samme format». Utviklingen av bildets rolle i produksjonen av reportasjer medvirker til denne ensrettingen.
«Flere yrkesgrupper er i ferd med å forsvinne, som for eksempel lydteknikere,» sier Eric Lemasson, tidligere journalist i France 2, og tilføyer: «Tidligere hadde klipperne i de fleste tilfeller lang erfaring fra filmproduksjon. Det dreide seg om å bygge opp en historie gjennom bilder. I dag finnes det ikke lenger noen yrkesspesifisitet. Hvorfor? Fordi det ikke er behov for det lenger: De fleste reportasjer består av en serie sjokkbilder, avbrutt av korte intervjuer. Bildene dominerer fullstendig. På slutten av 90-tallet førte utbredelsen av digital redigering til at unggutter på 20 år, uten noen som helst bildeforståelse, kunne ta i bruk disse verktøyene.» Hensikten med bildebruken er å kapre tv-seere, ikke å informere.
Det er grunnen til at «voice-over» stadig oftere brukes i tv-nyhetene, der programlederen direkte kommenterer bildesekvenser som kun varer i noen få sekunder: «Man lager reportasjer etter ferdigmatmetoden,» sier en journalist i France 2. «Når Pujadas leder kveldsnyhetene, har vi mellom 18 og 23 innslag med voice over. Jeg er en oppsøkende reporter som gjør voice over-innslag!» I redaksjonskorridorene kaller man dette «anti-zapping-effekten». Det gjelder å øke tempoet hele tiden, å etterligne følelsen av hastverk: «I løpet av ti år har basisinnslaget i France 2 blitt redusert fra 1 minutt og 30 sekunder til 1 minutt,» bekrefter en av dem vi snakker med i Frankrikes nest største tv-kanal (se egen sak).
I dette miljøet, som preges av konstant tidspress, vil journalister som uttrykker misnøye med arbeidsforholdene, eller som ber om tid til ettertanke, bli satt til side av hierarkiet. En rekke journalister vi snakker med i France 2, som ønsker å være anonyme, sier klimaet på arbeidsplassen deres er preget av «frykt». Yrkesetikk veier ikke tungt overfor en ledelse som har én tanke i hodet, nemlig seernes reaksjoner.
Kanalenes image tvinger frem sin spesifikke sosiale organisering: «Hvis journalisten vet å selge seg selv, blir han akseptert; hvis han er snill gutt, klarer han seg fint,» bemerker en reporter i TF1. Argumentet er økonomisk, også her: «De private kanalene har forstått at den eneste måten allmennkringkastere kan opprettholde en sterk identitet på, er gjennom å skape en direkte tilknytning til tv-seerne. For å øke deres trofasthet, gjør man minst mulig endringer i hvilke ansikter som representerer kanalen,» sier Maurice Olivari, korrespondent for TF1 i Roma.
For å score høyest mulig på seerbarometrene, fokuserer tv-nyhetene på konsensuspregede og samlende hendelser. Man følger moten, surfer på trender: solformørkelser, ny økonomi, og ikke minst temaet «usikkerhet». Bare i januar 2002 presenterte TF1 hele 90 innslag om dette spørsmålet.
Glem tsunamien, pavens død og forsøket på å få OL til Paris – det mest samlende av alle temaer, er og blir værmeldingen. I løpet av en utvalgt uke i februar 2003 brukte TF1 totalt 28 minutter og 20 sekunder av sine nyhetssendinger på været, det vil si mer enn på Irak-konflikten (23 minutter og 10 sekunder) for ikke å snakke om andre internasjonale nyheter (5 minutter og 59 sekunder). Og det til tross for at været var akkurat som det pleier å være på den tiden av året; regnbygene og snøfallet ble betraktet som «helt normalt» av det franske værvarslingsinstituttet Météo-France.³
Et nøkkelord er nærhet. Tidligere utenlandskorrespondent for TF1, Alain Chaillou, vet hva det innebærer: «Jeg var på jobb i Berlin under pengeskandalen i CDU (det kristelig-demokratiske partiet, journ. anm.). Mens spansk og sveitsisk tv slåss for å skaffe seg informasjon, ble jeg sendt til ølfestivalen i München!,» forteller Chaillou, og fortsetter: «Dette er delvis et resultat av at formiddagsnyhetene, som har fokus på nære saker, fikk økt innflytelse på begynnelsen av 90-tallet. Med unntak av de mest spektakulære hendelsene, har utlandet forsvunnet fra nyhetssendingene. Det blir stadig vanskeligere å dekke utlandet fordi folk har færre referanser og journalistene har mindre tid til å sette alt i sammenheng.»⁴
Denne store kanalen i europeisk målestokk, har nå bare fem faste korrespondenter utenfor Frankrikes grenser (Washington, Jerusalem, London, Moskva og Roma). Til sammenligning har BBC World 38 utenlandskorrespondenter, og de offentlige tyske tv-kanalene har rundt 20.
For å styrke båndene til seerne, unngår man å intervjue ansvarlige politikere i formiddagsnyhetene på TF1. «Beskjeden er klar,» forteller en journalist, «ingen parlamentsmedlemmer, ingen statsråder i reportasjene. Hvis politistasjonen i en landsby skal legges ned, skal man bare hente inn reaksjoner fra folk på gata, ikke fra borgermesteren.»
Journalistens oppgave er ikke lenger å produsere informasjon, men å gi form til den informasjonen som selger: «Andelen saker som ikke er initiert av oss, øker… For å ta et eksempel: Når januarsalget starter ved midnatt, har vi ikke en gang en diskusjon om hvorvidt det er en interessant sak. Alle de andre dekker det, så kjør på…,» sier Fernando Malverde, tillitsvalgt for SNJ-CGT og journalist i France 3.
Tidligere kom uenigheter frem under redaksjonsmøtene. Vaktsjefene forsvarte arbeidet «i felten». I dag er makten fullstendig sentralisert rundt de faste nyhetssendingene (13-nyhetene, 20-nyhetene, osv.) og monopolisert av et knippe sjefredaktører og nyhetsankere. En av dem er Patrick Poivre d'Arvor, som erklærer: «Det er jeg som er sjefen. Det var et krav jeg stilte, og som ble innfridd, da jeg kom tilbake til TF1 for 18 år siden, altså det å være sjef. Fordi det betyr at jeg kan oppnå enhetlige beslutninger mye raskere.»⁵ En tidligere ansatt i France 2 bekrefter dette på sin måte: «Vaktsjefene er ikke lenger aktive forslagsstillere. Nyhetene, som burde komme nedenfra, fra felten, sirkulerer i stedet den andre veien. Fenomenet er blitt forsterket på de store kanalene – journalistene drukner i ordrer fra sjefene.»
Det er konkurransen mellom kanalene som skaper dette hierarkiet innenfor nyhetsproduksjonen: «Ledersjiktet har mistet kontakten med livet, de har en forferdelig arbeidsmengde, og er under konstant press. Det viktigste for en sjefredaktør i dag, er rollen som administrasjonssjef,» sier en journalist i France 3. Når det gjelder å kapre tv-seere, er kanalene mer enn villige til å åpne pengesekken. Den første måneden etter tsunamien brukte France 2 200 000 euro (over 1,5 millioner kroner) på leie av satellitter. Men en naturlig følge av dette, er at lederne venner seg til å tenke regnskap fremfor redaksjonelt: «Når våre seertall går ned, er det reklamebudsjettet som går ned, og dermed de midlene som stilles til rådighet,» understreker Thierry Thuillier, ansvarlig for avdelingen «Gransking og reportasjer» i France 2.
«Da jeg begynte å arbeide i tv, drev man fortsatt med journalistikk for journalistikkens skyld,» sier Dominique Leglou, sjefredaktør for sportssendingen «Stade 2» på France 2. «Alt forandret seg da TF1 ble privatisert (i 1987, overs. anm). I dag blir også mitt arbeid betinget av kravet om å score høyt på seerbarometrene. Etter hver sending kan vi følge tv-seernes atferd fra minutt til minutt. Dermed kan vi se at med en gang en programdeltaker skaper ubehag, faller seertallet. Resultatet er at vi jevnlig snakker om seermålinger på redaksjonsmøtene.»
Christophe Hondelatte, tidligere programleder for formiddagsnyhetene på France 2, konstaterer at nyhetssendingen til Jean-Pierre Pernaut på TF1 «(13-nyhetene) er en publikumssuksess som har vart i mange år», og konkluderer: «Det betyr at det er den beste nyhetssendingen.»⁶ Oppskriften er velkjent. Om andre halvdel av 13-nyhetene på TF1, som er viet distriktsstoff, sier sjefredaktør Fabrice Decat: «det dreier seg fortsatt om nyheter, positive og varme sådanne, som gir publikum et pusterom etter en serie mer alvorlige innslag. Vi får ofte høre fra folk at de setter pris på dette (…) Vi leter spesielt etter gode historier, samtidig som vi tilstreber variasjon når det gjelder sted.»⁷
Markedsføringstankegangen er aldri langt unna: Mange journalister i France 3 har flere år ytret ønske om et nytt reportasjemagasin på kanalen, men ledelsen henviser til «realitetsprinsippet» som styrer tv-kanalene, også de offentlige (deriblant France 3): «Et nytt magasin er vel og bra det, men hva slags konsept skal det være? Hva skal det tilby tv-seerne? Et magasin må svare på en forventning fra publikum. Vi lager tv, det er et industrielt medium som er styrt av konkurranse. Det gjelder å ansvarliggjøre journalistene i forhold til dette,» vedgikk Ulysse Gosset overfor oss for noen måneder siden, da han fortsatt var sjefredaktør for den nasjonale redaksjonen i France 3.

oversatt av G.U.

Den 1. februar 1974 hadde kveldsnyhetene på TF1 elleve reportasjer hvorav fire handlet om internasjonale saker: Sudan (2 minutter og 55 sekunder), språkstrid i Belgia (3 minutter og 10 sekunder), oljeskandaler i Italia (1 minutt og 57 sekunder), møte mellom ni stats- og regjeringssjefer i EF i København (2 minutter og 5 sekunder). De økonomiske og sosiale nyhetene hadde også en viktig plass, med et innslag om kullindustrien på 5 minutter og 28 sekunder, og en reportasje fra et fagforeningsmøte i CGT på 2 minutter og 45 sekunder.
Den 1. februar 1989 var TF1 privatisert. Kveldsnyhetene besto denne dagen av 14 innslag, «reportasjer» på under 2 minutter var blitt mer utbredt, i likhet med korte, bildebaserte innslag. Det internasjonale nyhetsbildet fikk fremdeles så mye som 9 minutter og 9 sekunder, og generalsekretæren i Det franske kommunistpartiet, Georges Marchais, ble intervjuet i første del av sendingen i hele 7 minutter og 45 sekunder… Men de «sensasjonelle» bildene hadde gjort sitt inntog – denne dagen i form av et amatørvideoopptak fra redningsaksjonen på en brennende oljeplattform i Nordsjøen (47 sekunder).
Nyhetssendingene fra 1. februar 1994, 1999 og 2004 ligner på hverandre. De inneholder mellom 20 og 25 saker og varer totalt rundt 40 minutter. Seerbarometrene har begynt å diktere innholdet: sendingene er gjennomsyret av korte, bildebaserte nyheter; det internasjonale stoffet har mistet plass til fordel for «veldedighetspregede» reportasjer og hverdagsdramatikk. Nyhetssendingen fra 1. februar 1994 åpner med et innslag om presten og sosialarbeideren Abbé Pierre, og består for øvrig av 6 minutter og 9 sekunder med hverdagsdramaer, og kun 2 minutter og 26 sekunder om det internasjonale nyhetsbildet – deriblant tre korte bildeinnslag fra internasjonale byråer: 17 sekunder om Algerie, 14 sekunder om borgerkrigen i Bosnia og 26 sekunder om Iran.
Den 1. februar 1999 blir krigen mellom de to franske bankene Société Générale og BNP-Paribas henvist til slutten av sendingen (1 minutt og 30 sekunder), etter en serie med reportasjer om hverdagsdramaer, sammenlagt 11 minutter og 25 sekunder. TF1-redaksjonen glemmer ikke å fokusere på «positive» nyheter og åpner kveldsnyhetene denne dagen med en sak om overleveringen av en sjekk på en million franc til en organisasjon som forsøker å skaffe legebehandling til en liten jente i USA, og bruker 5 minutter og 43 sekunder på et intervju med duoen Christian Clavier og Gérard Depardieu som promoterer sin siste film.
I TF1s kveldsnyheter 1. februar 2004 blir seerne først utsatt for «angstfylte» nyhetsinnslag, med spesielt fokus på «helse» (epidemi, antirøykekampanje) og «sikkerhet» (kjemiske trusler, innvandringskontroll, hverdagsdramaer), før sendingen også denne gang avsluttes med «positive» og «hyggelige» nyheter.
@Fotnote:2 Le Monde, 25. juni 2002. Siden TF1 ble privatisert i 1987 har kanalen oppnådd sine beste resultater på seerbarometerne takket være tv-nyhetene. Formiddagsnyhetene har en markedsandel på 54 prosent og kveldsnyhetene 40 prosent.
@Fotnote:3 Tallene er hentet fra Hélène Risser, L’Audimat à mort, Seuil, Paris, 2004.
@Fotnote:4 Alain Chaillou har skrevet en «romaføljetong» der han beskriver de yrkesmessige problemene til en utenlandskorrespondent for en stor fransk tv-kanal. La Lésion étrangère (Den utenlandske skaden), Éditions Alias, Paris, 2002.
@Fotnote:5 «Inter-Médias», France Inter, 8. oktober 2005.
@Fotnote:6 «Le premier pouvoir», France Culture, 9. juli 2005.
@Fotnote:7 TV Magazine, 19. september 2004.

(…)