En kuppivrig og reaksjonær strømning?

Utfordringer for Evo Morales «Borgeren Evo Morales er i sin fulle rett til å ha kontakt med hvem han vil,»¹ uttalte admiral Marco Antonio Justiniano, øverstkommanderende for den bolivianske hæren, i august 2005. Det var hans svar til dem som krevde en gransking av MAS-lederen (Movimiento al Socialismo) grunnet hans forbindelser til regjeringene i Venezuela og på Cuba. Konservative krefter i Bolivia gjorde på dette tidspunktet alt de kunne for å svekke urfolkslederen, som var storfavoritt til å vinne presidentvalget 18. desember 2005.
Da admiral Justiniano ble bedt om å uttale seg om «populismen» og farene den representerte, bemerket han at dette var et definisjonsspørsmål: «Hvis man betrakter den som en massebevegelse som ønsker bedre livsbetingelser, utgjør den ingen fare. Men hvis man ser den som en uberegnelig bevegelse, kan den true stabiliteten i landet.» En uttalelse som, når alt kommer til alt, ikke tar stilling til de to fortolkningene.
Bolivia har siden uavhengigheten i 1825 opplevd rundt regnet 180 statskupp. Den bolivianske hæren har lang tradisjon for å blande seg i landets politiske anliggender. I Bolivias nyere historie er dette personifisert ved navn som general René Barrientos, som 4. november 1964 satte en stopper for det reformistiske eksperimentet som partiet MNR (Movimiento Nacionalista Revolucionario) hadde ledet siden 1952. Vi husker også general Hugo Banzer, som tok makten 21. august 1971 gjennom et statskupp som var støttet av diktaturene i Argentina og Brasil, samt av USA.
Deretter fulgte en lang periode med autoritære og undertrykkende regimer, helt frem til «narkogeneralen» Luis García Meza måtte gå av 4. august 1981 og landet igjen fikk en sivil regjering 10. oktober 1982. De neste 20 årene skulle bli preget av et «omtrentlig demokrati», der nyliberalismens fanebærere plyndret landet med jernhånd og beinhard arroganse. De fattige, de eiendomsløse og urbefolkningen som utgjør et flertall i Bolivia, satt igjen med følelsen av å drive lenger og lenger inn i en dyster tåkeheim.
I mange tiår var Washington pådriver for den militaristiske utviklingen i Bolivia. Den siste tiden har USA imidlertid prioritert arbeidet for «fred og demokrati» – en forutsetning for en velfungerende markedsøkonomi. USA foretrekker nå å dominere landet via politiske partier heller enn via hæren – bortsett fra i «kampen mot narkotrafikken» og avskaffelsen av kokadyrking, som ledes av amerikansk militært personell på bakken. Dette betyr at bolivianske generaler taper terreng og innflytelse. Det eneste som gjenstår, er korrupte koblinger til partier som har sittet med makten. Ulike presidenter har nemlig opp igjennom tidene brukt øremerkede midler for å sikre seg støtte fra hærens overkommando.
I oktober 2003 gjorde folket i Bolivia opprør mot politikken til daværende president Gonzalo Sánchez de Lozada. Protestbevegelsen kontrollerte den gigantiske, fattige forstadsbyen El Alto, som ligger på høyplatået ovenfor La Paz. Veiforbindelsene ble sperret av murbrokker, barrikader og brennende bildekk. 12. oktober klarte imidlertid en gruppe soldater å trenge inn i bydelen Villa El Ingenio.
Nestor Guillén, som er leder for Sammenslutningen av nabolagskomiteer (Fejuve) i Villa El Ingenio forteller: «Noen slo alarm. Soldatene begynte å skyte. Kulene hvinte overalt. 17 mennesker ble drept. Uskyldige folk, tilskuere som ikke deltok i kampene…» Angrepet endte med at 67 mennesker ble drept og rundt 400 såret. Men motstanden var ikke knust. «Business-politikken» som Sánchez de Lozada hadde brukt flere år på å bygge opp, raste sammen foran øynene hans. Han flyktet til USA.
Visepresident Carlos Mesa overtok presidentstolen, men det ble raskt klart at han ikke kom til å innfri forventningene. Allerede 6. juni 2005 ble han tvunget til å gå av etter tre uker med sosial uro og 80 000 demonstranter i gatene.² I mellomtiden hadde hæren havnet i sentrum for diskusjonene om veien videre. Ikke ved egen kraft, så det ut til i første omgang. Mesa ønsket ikke nye blodsutgytelser og tap av menneskeliv, og forbød derfor hæren å gripe inn overfor demonstrantene.
Da krisen var på sitt mest intense, var det faktisk krefter på ytterste venstre kant, ledelsen i Fagbevegelsen Central Obrere Bolivia (COB), som tok til orde for at bevegelsen trengte en patriotisk offiser: «Vi trenger en oberst Chávez,» sa COB-leder Jaime Solares. 25. mai 2005 gikk to yngre oberstløytnanter ved navn Julio Herrera og Julio César Galindo ut «som privatpersoner» og krevde president Mesas avgang. De lanserte seg selv som ledere for en ny regjering. 3. juni banket flere titalls representanter fra COB igjen på døren til generalstaben, for nok en gang å be hæren gripe inn.
Overkommandoen avkreftet senere at det fantes noen planer om forsøk på golpe (kupp) på dette tidspunktet. Men en av Evo Morales' nære samarbeidspartnere forteller at det faktisk eksisterte slike planer: «I stedet for å vende seg til høyresiden, tok disse militære representantene kontakt med Evo Morales for å få hans velsignelse. De var villige til å gjennomføre et statskupp, såfremt det hadde støtte i den sosiale bevegelsen.» Man så for seg en pakt mellom militæret og sivilsamfunnet: ja til nasjonalisering av gassreservene, ja til en grunnlovsforsamling, ja til alle kravene fra folkebevegelsen!
Disse offiserene, som hadde forbindelser til COB, var fullstendig klar over at støtten derfra ikke var nok (Jaime Solares hadde ikke en gang støtte fra grunnplanet i organisasjonen). De måtte derfor skaffe seg oppbakking fra andre deler av bevegelsen – fremfor alt MAS – som virkelig hadde makt til å gjennomføre store mobiliseringer. «Forslaget ble avvist. Man kan sette mange spørsmålstegn ved den demokratiske prosessen, men den har kostet folket dyrt i form av blod, drap og eksil. Det var uaktuelt å avbryte den. Ikke minst fordi de militære, så snart de hadde kommet til makten, ville ha forsøkt å legge lokk på massemobiliseringene,» forteller vår kilde.
Da Mesa hadde kastet inn håndkleet, skulle Kongressen utpeke hans etterfølger: enten senatspresident Hormando Vaca Diez eller Mario Cossío, president for representanthuset. Ettersom begge to er tidligere allierte av Sánchez de Lozada, ble deres kandidatur møtt med et rødglødende nei. Fra en sikker kilde har vi fått vite at et knippe generaler likevel kom sammen for å bli enige om hvem av de to de skulle støtte. Vi vet også at midt under disse hemmelige rådslagningene reiste en oberst seg opp, slo hælene sammen og erklærte: «Jeg vil gjerne gjøre dere oppmerksom på hva mange offiserer mener: Den eneste virkelige representanten for nasjonal verdighet, er MAS.»
9. juni kom daværende øverstkommanderende for den bolivianske hæren, admiral Luis Aranda, med en offentlig uttalelse: «Kongressen bør på klarest mulig måte tolke hva som er folkets ønske». Dette fikk fart på sakene, og høyesterettsleder Eduardo Rodríguez gikk inn som president i overgangsperioden frem mot presidentvalget i desember. Det første han gjorde, var imidlertid å knytte nære bånd til de to Kongresspresidentene, mens admiral Aranda fikk sparken – han hadde vært litt for medgjørlig overfor folkebevegelsen.
Samtidig trådte en ny «borgerorganisasjon» offisielt inn på den politiske arenaen. Transparencia Democrática Patriótica (Tradepa) var blitt stiftet av eks-militære 12. mai 2005 i byen Cochabamba. Organisasjonen tok sikte på å bli hærens politiske fløy, siden de væpnede styrkene ifølge loven ikke har adgang til å delta i politisk aktivitet.
Initiativet kom altså fra pensjonerte militære. Men flere aktive hærsjefer, deriblant kommandant for bakkestyrkene, general Marcelo Antezana, var med på å stifte Tradepa.³ 25. august måtte organisasjonens ledelse innrømme at «noen aktive militære» «frivillig» hadde undertegnet protokollen Tradepa overleverte Den nasjonale valgdomstolen (120 000 underskrifter totalt) for å oppnå status som juridisk person. Flere offiserer har imidlertid fortalt at de ble presset til å skrive under, og har kritisert at den andre divisjonens militæranlegg i Oruro fungerer som regionkontor for Tradepa.
Organisasjonen sier den står for «en revolusjonær, uavhengig og humanistisk nasjonalisme» og går inn for at «hæren skal delta i den nasjonale utviklingen» som motvekt til de korrupte politiske partiene. Er det dermed en progressiv organisasjon vi her har med å gjøre? Vi skal ikke glemme at de militære regjeringene til oberst David Toro (17. mai 1936 – 13. juli 1937) og hans etterfølger, generalen Germán Busch (13. juli 1937 – 23. august 1939) faktisk bygde på «et program for en sosialistisk militærstat» og (med vekslende hell) åpnet for sosiale omveltninger.⁴
Ingen har heller glemt general Juan José Torres: I oktober 1970 tok en høyreekstrem militærjunta makten i Bolivia, og dette førte til en motreaksjon fra venstresiden i hæren, anført av general Torres. Han etablerte en «nasjonalistisk og revolusjonær» regjering, og i juni 1971 etablerte han en folkeforsamling for å radikalisere regimet. Han ble imidlertid styrtet av general Banzer.
Problemet er bare at Tradepa også minner om den beryktete gruppen Mariscal de Zepita, som også hovedsakelig besto av pensjonerte militære. Mariscal de Zepita støttet eksdiktatoren Hugo Banzers parti Acción Democrática Nacionalista (ADN) ved valget i 1997. Etterpå fikk gruppens medlemmer, som hadde tette forbindelser til hæren, viktige poster i statsadministrasjonen. Det at personer som tidligere oberst Faustino Rico Toro, for bare å nevne ett navn, er med i Tradepa, gir grunn til bekymring: Han var sjef for etterretningstjenestene under diktatoren Garcia Meza, og ble anklaget i forbindelse med drapet på sosialistlederen Marcelo Quiroga Santa Cruz 17. juli 1980.
I alle fall ble viseforsvarsminister Victor Manuel Gemio avsatt 16. august 2005 på grunn av sin tilknytning til Tradepa. Og den nye øverstkommanderende for hæren, Marco Antonio Justiniano, skapte uro da han 17. august erklærte seg enig med Gemio og annonserte at Tradepa ville få støtte hos de militære for å bringe deres synspunkter inn i grunnlovsforsamlingen.
Dagen før hadde hæren stilt seg i beredskap. Høyesterett hadde nemlig bestemt at den militære taushetsplikten skulle oppheves i forbindelse med de dødbringende aksjonene mot demonstranter i oktober 2003. Dette ville bety at befalet som deltok i aksjonene, skulle kunne stilles for en sivil domstol under rettsaken mot Sánchez de Losada.⁵
Dette førte til at sjefen for bakkestyrkene, general Antezana, 19. august gikk ut og forsvarte etableringen av Tradepa (Antezana er blant dem som konspirerte mot Mesa da krisen raste som verst). Han så høyesterettsavgjørelsen som et angrep på de militære domstolene; et forsøk på å gjøre dem overflødige. Eks-generalen Luis Gemio, broren til den avsatte viseforsvarsministeren, kom på sin side med offentlige trusler om å ty til «andre metoder», hvis de militære ikke fikk lov til å ha sin egen politiske fløy. Den samme Luis Gemio var leder for gruppen Mariscal de Zepita fra 1997 til 2002.
Dette har fått Evo Morales til å uttale følgende, på et tidspunkt da alle spør seg hva slags organisasjon Tradepa egentlig er: «Dette kan overhodet ikke sammenlignes med Chávez. Det er en fascistisk bevegelse, noe som er svært bekymringsverdig. Det dreier seg om en del av overkommandoen som ønsker et statskupp mot den sosiale bevegelsen generelt, og mot MAS spesielt.»
Morales, som vant presidentvalget 18. desember med 54 prosent av stemmene allerede i første valgomgang, går krevende tider i møte. Overklassen i Bolivia har alltid gjort hva den kan for å beholde sine privilegier, og kommer ikke til å la Evo Morales hvile på sine laurbær – det vil heller ikke Washington, de multinasjonale selskapene og den hvite eliten i de olje- og gassrike regionene Santa Cruz og Tarija, som ønsker autonomi og løsrivelse.
Hvis situasjonen tilspisser seg, hvilken vei vil hæren gå? Vi vet at det finnes tre hovedstrømninger innad i hæren. For det første en kuppivrig og reaksjonær strømning, som ønsker å slå tilbake den sosiale bevegelsen. Tradepa er utvilsomt en del av denne. For det andre finnes en fløy som ønsker å holde seg inne med både makthavere og opposisjon. Journalisten Walter Chávez analyserer deres posisjon slik: «Før kunne man massakrere 300 bønder uten at det kom noen reaksjoner. I dag fører 30 drepte til global fordømmelse – dette er også en side ved globaliseringen.»
De militære gjør sine beregninger på bakgrunn av dette: I en konfliktsituasjon vil et sammenstøt med den sterke sosiale bevegelsen innebære hundrevis av ofre. Hvem vil holdes ansvarlig for det? Hvem vil bli dømt, når straffriheten er opphevet? Og det i en tid da selv general Augusto Pinochet må svare for sine synder.
Det finnes også en progressiv fløy innad i hæren. Ledelsen for Det øverste forsvarsrådet (Cosdena) har for eksempel erklært seg positiv til en nasjonalisering og industrialisering av gassreservene. I august 2005 bemerket for øvrig Alvaro García Linera, som i dag er visepresident under Evo Morales, at «høyresiden har gått for langt. Mange mellomkadere [i hæren] er svært misfornøyde med det de oppfatter som separatistiske tendenser i Santa Cruz og Tarija. Tradisjonelt er de mer på bølgelengde med konservative krefter, men ikke for enhver pris. Dette fører til en viss tilnærming til den sosiale bevegelsen.» Det kan tilføyes at slett ikke alle offiserer er uberørt av den tidligere oberstløytnanten Hugo Chávez, som leder sin bolivarianske⁶ revolusjon i Venezuela samtidig som han ivrer for «sosial» integrasjon i Latin-Amerika.
Men foreløpig kan ingen måle styrkeforholdet mellom de ulike strømningene i hæren, og Washington tar sine forholdsregler. Etter instrukser fra USAs ambassade, ble 29 bakke-til-luft-missiler av typen HN-5A fjernet fra den bolivianske hærens lager 2. oktober 2005. Oppdraget ble utført av en boliviansk kommando kalt «Chacha Puma» som er spesialtrent for anti-terror, under amerikansk befal.
Ifølge general Antezana ble missilene fjernet «fordi de hadde avsluttet sin livssyklus». Denne syklusen er imidlertid på 20 år, og bare ni av disse var tilbakelagt! Den samme typen «foreldede» missiler brukes for øvrig av opprørere i Irak og Afghanistan. Dette mistenkelige forsvinningsnummeret reduserer Bolivias forsvarsevne i tilfelle angrep utenfra.
På den andre siden av grensen, i Paraguay, har 500 soldater fra de amerikanske spesialstyrkene trent den paraguayanske hæren i «kamp mot terror og narkotrafikk». Og samtidig som den amerikanske hæren har ledet militære manøvre, har den arbeidet med å sette i stand flyplassen Mariscal Estigarribia i Chaco, som ligger 25 mil fra Bolivia. Her vil en rullebane på 3800 meter kunne ta imot store militære transportfly som B-52, Herkules C-130 og C-5 Galaxy. Et perfekt utgangspunkt for en intervensjon i Bolivia – etter anmodning fra «den autonomistiske bevegelsen i Santa Cruz» – dersom landet skulle bli «uregjerlig». Dette for å forsvare demokratiet, naturligvis…

oversatt av G.E.

1 La Prensa, La Paz, 7. august 2005.
2 Se «En fragmentert motstandsbevegelse», norske Le Monde diplomatique, november 2005.
3 La Prensa, la Paz, 18. august 2005.
4 13. april 1936 nasjonaliserte Toro oljeressursene i landet, som inntil da hadde vært fullstendig kontrollert av det amerikanske selskapet Standard Oil.
5 6. august 2005 ba hæren Kongressen om å vedta en spesiallov som garanterte for og beskyttet hærens handlinger i konfliktsituasjoner.
6 Etter frigjøringshelten Simón Bolívar (1783-1830). Overs. anm
(…)