Å forene sosial rettferdighet med individuell utfoldelseBeijing. Mellom tredje og fjerne ringvei, nordøst i byen. Arbeidsenhet nummer 798. En vakker ansamling av røde mursteinsbygninger i Bauhaus-stil, med gallerier for samtidskunst, trendy restauranter og elegante butikker på rekke og rad. Før dette strøket ble trendy, besto det av en danwei (stor statseid bedrift), som strakte seg over et område på nesten en kilometer. Den ble utformet av østtyske spesialister i 1957, som et uttrykk for «sosialistisk solidaritet». Enheten hadde rundt 20 000 arbeidere, som produserte kinesiske våpen.
Dette var i en tid da de store bedriftene eide arbeidernes boliger, skoler, helsesentre og teatre. En tid da Dashanzi-komplekset, som enhet 798 hørte inn under, fremsto som et forbilde. Det er ikke mer enn femten år siden. Siden nådde «de økonomiske reformene» også hit, og feide vekk produksjonen, de ansatte og deres familier.
De nedlagte fabrikkene fikk ruste ned i ro og fred helt til en håndfull opprørske kunstnere bestemte seg for å søke ly der. De installerte seg, og kom til å spille en betydningsfull rolle innen samtidskunsten. I starten ble de motarbeidet av myndighetene – administrativ trakassering, politikontroller og strømutkoblinger – men de kommunistiske styresmaktene ga opp til slutt. I dag støtter de faktisk kunstnerfellesskapet kamp mot… markedskreftene:
Sensurivrige makthavere har altså gjenoppstått som forsvarere av kunstnerisk frihet: et underlig paradoks for kinesiske myndigheter som ellers med jevne mellomrom forsøker å stenge internett og fengsle alle fagforeningsfolk som stiller de minste krav.
30 mil unna, like i nærheten av byen Chengde og dens keiserlige sommerpalass, ligger stålverket i Cheng Gang (Chengde Iron and Steel Group Co.). Det har klart seg gjennom de stormfulle tidene. Arbeiderne som viser oss rundt, vel å merke etter å ha bedt om tillatelse fra Kommunistpartiets sekretær, er svært stolt av arbeidsplassen sin: «Orientens Perle», tv-tårnet som er blitt selve symbolet på det moderne Shanghai, er bygget med stål herfra. Det samme gjelder den gigantiske Yangtze-demningen.
Virksomheten er fullstendig automatisert ved hjelp av italiensk teknologi. Bortsett fra noen kontrollører på plattformene, arbeider de ansatte i avlukker foran dataskjermer. En hypermoderne fabrikk. Men man trenger ikke bevege seg mer enn noen hundre meter for å vende tilbake til 1800-tallet: rustent og vaklevorent utstyr i en sky av gråaktig støv. Vi får ikke lov til å besøke denne underverdenen – «Det ville ikke være bra Deres helse,» forsikrer vår guide. Vi får likevel et lite glimt av arbeidere som uten verneutstyr håndterer forurensende materiale (antakelig kalk, mangan eller svovel).
Disse to vidt forskjellige avdelingene av stålverket gir en fullkommen illustrasjon på Kinas industrihistorie. Frem til 1986 levde de 20 500 arbeiderne relativt godt i den lille byen Cheng Gang, takket være fabrikken som tok seg av alt (bolig, helsetjenester, sportsaktiviteter, skole, pensjon…). Situasjonen forverret seg med reformprosessen og Kinas økende behov for stål. Staten krevde resultater.
Det første bedriftsledelsen gjorde, var ikke å modernisere produksjonen, men å avskjedige de eldste arbeiderne – de som ikke var produktive nok. De ble erstattet med yngre, raskere, og iblant bedre kvalifisert arbeidskraft. Deretter importerte man vestlig teknologi og tilpasset produksjonen etter den. Arbeidsstokken ble redusert til 17 000 ansatte, og gjennomsnittsalderen falt til 35 år.
I første omgang har de oppsagte arbeiderne fått status som xiagang zhigong («trukket tilbake fra arbeidsplassen») og ikke som arbeidsledige. De økonomiske fordelene med en slik ordning er imidlertid ikke store: en av våre guider sier at han nå får 800 yuan i måneden (660 kroner), mens han tjente 2000 (1650 kroner) i måneden som vanlig ansatt. Men arbeidskontrakten med bedriften er fortsatt gyldig, noe som betyr sosiale rettigheter… og anerkjennelse.
Jing Zheiying1 mistet jobben i en alder av 46 år og er i dag en førtidspensjonert 50-åring. Hun har likevel fremdeles følelsen av å være en del av sin gamle danwei samtidig som hun «hjelper til» hos nystartede bedrifter i byen. Takket være dette systemet har hun og hennes mann kunnet kjøpe leilighet og sette inn et flunkende nytt bad. Flere andre i samme bygård som dem har fått oppfylt en hittil umulig drøm: å eie sin egen bolig.
Naturligvis lever ikke alle xiagang zhigong like godt. Men godt hjulpet av utbredt familiesolidaritet, har systemet fungert, både i Cheng Gang og i resten av landet. Nå er det imidlertid i ferd med å dø ut, for verken de private aksjonærene i stålverket, som fortsatt er i mindretall, eller de statlige eierne, vil påta seg sosiale kostnader som reduserer lønnsomheten. Stålverket vil nok heller ikke slippe unna «rasjonaliseringsplanen for jern- og metallindustrien» som Beijing lanserte 20. juli 2005. Det betyr at fattigdommen kan hjemsøke Cheng Gang slik den hjemsøkte flere industriregioner i Kina på slutten av 90-tallet.
Tie Xi Qu. En bydel i Shenyang, hovedstaden i Liaoning-provinsen i det tidligere Mandsjuria, over en times flytur fra Beijing. Dette er byens industrielle sentrum: smelteovner, jernverk, fabrikker som spyr ut svovel og annet avfall; svette og smuss som fester seg til kroppene; overraskende innblikk i et gråsvart univers; arbeidernes glede over et slag mah-jong; deres resignasjon …
Det er ikke noe igjen av dette universet, som på begynnelsen av det 21. århundret ble filmet av Wang Bing i den fantastiske dokumentaren West of the tracks.2 Både fabrikker, brakkelabyrinter og arbeidere er borte. Dette gamle industriområdet er nå preget av snorrett bebyggelse. På den ene siden enorme avenyer med ombygde fabrikker som har unnsluppet riving, og helt nye anlegg. På den andre siden utstillingshaller for hovedsakelig utenlandske biler. På under fem år er en hel bydel utradert. En ny har vokst frem, og de nåværende innbyggere kommer fra næringslivet og høye lederstillinger: de som har tjent på Kinas såkalte «åpning mot utsiden». «Vi ville skape en verden, men til slutt eksploderte den,» sier regissør Wang Bing.
En tidligere tekniker, med et ansikt preget av arbeidet i en kabelfabrikk som ble stengt for fire år siden, sier det på sin måte: «Vi tjente ikke mye, og det var hardt arbeid, men vi ble regnet med.» Ingen harme, bare en stadfesting. Industrialiseringen av denne regionen, som fikk Kinas første jernbanestrekning, går tilbake til 1800-tallet og Qing-dynastiets tid. Den er ikke bare en historie om utbytting, men også om arbeidskollektiv og arbeiderstolthet.
«Det var behov for det vi produserte,» sier den arbeidsløse teknikeren, «men så bestemte 'de' seg for å skaffe kabler andre steder». «De» er både de nye eierne av bedriften, som han ikke vet noen ting om; regjeringen, som «har latt oss i stikken»; og lokale myndigheter som «knapt har løftet en finger». Denne oppsagte arbeideren gjenspeiler hva de som er ekskludert fra det kinesiske mirakelet, føler. Og det er mange av dem i denne regionen som er under full omstrukturering.
De som skvises ut først, er de eldste arbeidstakerne. «De har gjort det samme arbeidet hele livet, ofte uten særlige kvalifikasjoner,» understreker Wang Zheng, forsker ved det samfunnsvitenskapelige akademiet i Shenyang. «De har problemer med å tilpasse seg. Noen nekter å akseptere de nye arbeidsoppgavene de blir tilbudt, fordi de betrakter dem som en degradering.» Det skal sies at de jobbene det offentlige tilbyr dem, ofte innebærer en månedslønn på 300 yuan, mens mange tjente minst 1000 yuan på sin tidligere arbeidsplass. Hva slags jobber er det snakk om? Gatefeiere, eller assistenter i parkvesenet og trafikketaten…
Har den tidligere teknikeren på kabelfabrikken i Tie Xi Qu sagt nei til denne typen arbeid? Det er umulig å vite. Denne morgenen, som alle andre morgener, står han i alle fall på et gatehjørne sammen med et titalls andre menn og kvinner. De fleste har mobiltelefon i beltet og alle har et skilt foran seg der de beskriver sin kompetanse: murere, malere, elektrikere, rengjøringshjelper… Et arbeidsmarked under åpen himmel, der privatpersoner og bedrifter kommer for å leie inn billig arbeidskraft for en dag, en uke, men sjelden eller aldri for en måned. Dette svarte arbeidet gir ikke nødvendigvis inntekt til å skaffe seg tak over hodet, selv i en by der boligbyggingen eksploderer.
Etter Det kinesiske kommunistpartiets 16. kongress i oktober 2003 har Liaoning-provinsen og hovedstaden Shenyang vært klassifisert som «prioritert uviklingsområde». Offentlige midler strømmer inn, men ingen demokratiske instanser kontrollerer hvordan pengene brukes. Shenyang er forvandlet til en byggeplass, der nye bygninger spretter opp som paddehatter i et fullstendig kaos: Forgylte fasader, porselenstak og andre «dragerier» som en kinesisk arkitekt uttrykker det. Han er sjokkert over smakløsheten og korrupsjonen – et stadig tilbakevendende problem som innebærer at man kan bygge hva man vil, hvor man vil.
Selv Mao Zedong, der han står midt på Zhongshan-plassen, mobiliseres i denne lange marsjen mot kommersialisering: Han peker ikke lenger mot en lysende fremtid, men mot reklameplakatene for utenlandske merkevarer som han er omgitt av.
Visselig er det bygd opp særskilte områder for økonomisk og teknologisk utvikling. For å tiltrekke seg utenlandsk kapital, har Shenyang forsøkt å mobilisere sin diaspora,3 vektlegge sin historiske tilknytning til Hongkong, utvikle et spesielt vennskapsforhold til Taiwan og, overraskende nok, til det forhatte Japan, som okkuperte denne regionen i lang tid. Store selskaper fra Japan, Sør-Korea, USA og Frankrike har etablert seg her (Canon, Toyota, Coca-Cola, LG Electronics, Alcatel, Michelin, osv.)
Montasjefabrikker ligger side om side med høyteknologiske anlegg innen legemiddelindustri og utvikling av nye metaller – deriblant Shenyang Kejin New Materials Development Co. Denne verdenen er nærmere Robocop enn Zola. For samtidig som Kina produserer og eksporterer billige tekstiler og leker, kontrollerer landet også 55 prosent av det internasjonale markedet for bærbare datamaskiner, 30 prosent av flatskjermmarkedet, 20 prosent av markedet for mikroprosessorer…
Kina setter sammen deler som er laget andre steder, kopierer en del og finner opp lite selv, men likevel stadig mer. Kinas suksess innen romfartsindustri og nanoteknologi er ikke bare et utstillingsvindu. Bevilgningene til forskning og utvikling er riktignok fortsatt beskjedne (1,4 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2003), men er likevel fordoblet siden 1997.
Dette blir det arbeidsplasser av, ofte for svært høyt kvalifisert personell som sjelden stiller harde krav. Den offisielle faglige samorganisasjonen (All China Federation of Trade Unions, ACFTU) virker da heller ikke spesielt interessert i å organisere protester. Det er også vanskelig for ufaglært ungdom å gjøre opprør – de er rekruttert fra landsbygda, og stues sammen i endeløse sovesaler.
Denne regionen er for øvrig fortsatt preget av de store protestene i mars 2002, spesielt i Liaoyang, en by med lange tradisjoner innen kjemisk og mekanisk industri. Etter flere dager med massedemonstrasjoner ble lederne for bevegelsen fengslet uten lov og dom.4 Makthaverne ga likevel til slutt etter for noen av kravene, blant annet utbetaling av arbeidsledighetstrygd og pensjoner. En korrupt bedriftsleder ble dømt, og den lokale partilederen ble forflyttet. Men arbeiderrepresentantene sitter fortsatt fengslet i isolat.5 I dag er den nesten ingen i Liaoyang som snakker om dette.
Selv om lønnsnivået er skandaløst lavt, er inntektene fra byen likevel gull verdt for familiemedlemmer som har blitt værende på landsbygda: mellom 800 og 1200 yuan i måneden for en arbeider som jobber ti timer per dag i en av bedriftene i regionen. En tekniker tjener i gjennomsnitt 2500 yuan. Ifølge offisielle statistikker er lønningene seksdoblet siden 1990.6
I Shenyang, og i enda større grad på den kinesiske kysten, har det gradvis vokst frem en middelklasse som er lite opptatt av forholdene på fabrikkene. De har høyere inntekt, feriedager (gjennomsnittlig elleve dager i det urbane Kina som helhet), og hengir seg til forbruk heller enn til protester.
Dette vet regjeringen, som frykter nedgang i veksten som er sterkt avhengig av kjøpere fra utlandet. Det potensielt enorme kinesiske hjemmemarkedet klarer ikke å absorbere produksjonen i landet, på grunn av generelt dårlig kjøpekraft. Et annet paradoks i den kinesiske økonomien er at den baserer seg på lave lønninger, men denne utbyttingen av arbeidskraft gjør systemet sårbart.
Av Kinas 1,3 milliarder innbyggere er rundt 900 millioner utestengt fra forbrukets høyborg – det ypperste målet.
Kina er et land som har vært igjennom mange katastrofer (vestlige invasjoner, japansk okkupasjon, Mao-diktaturets galskap…), og hoppet over den industrielle revolusjonen på 1800- og 1900-tallet. I dag skal Kina hanskes med utfordringene som det 21. århundrets informasjonsteknologiske revolusjon og den sosiale revolusjonen innebærer. Og alt dette på rekordtid.
På klassisk vis, om man kan si det slik, og i mangel av en alternativ modell, har Kina hengitt seg til markedets lover. Under den 13. partikongressen i 1987 teoretiserte Deng Xiaoping overgangen slik: «Planøkonomi og markedsøkonomi representerer ikke noe essensielt skille mellom sosialisme og kapitalisme. Planøkonomi er ikke definisjonen på sosialisme, fordi det finnes også planlegging i kapitalismen, og markedsøkonomi finnes i sosialismen. Planlegging og marked er dermed to måter å kontrollere den økonomiske aktiviteten på.»7
Planøkonomien i Kina - som innebar en viss likhet, men generell knapphet - er i ferd med å dø ut. Markedet har seiret, og det har åpnet for en kapitalakkumulasjon som har fått landet til å ta av. Likevel har Kina ennå ikke nådd opp på linje med de utviklede landene, og det kinesiske bruttonasjonalproduktet er under halvparten så stort som Japans.
Kommersialiseringen av sysselsettingspolitikken har ført til en grunnleggende omveltning av sosiale forhold i Kina.8 Mellom 1998 og 2003 ble 40 til 60 millioner personer arbeidsledige – inntil da var arbeid noe man var garantert for livet. Over natta skulle man innføre et system som vestlige land brukte over hundre år på å bygge opp, ofte gjennom harde sosiale og politiske kamper. Alt måtte overføres fra arbeidsenhetene til staten, i et land der det lokale byråkratiet tradisjonelt har markert avstand til sentrale direktiver.
På kontoret sitt i arbeids- og sosialdepartementet i Beijing, bekrefter departementsråd Pi Dehai at oppgaven er vanskelig: «Vi må bygge opp et offentlig velferdssystem fra grunnen av». Ifølge Pi Dehai er de fleste lønnstakere i storbyene dekket av helseforsikring: alle som har vært i arbeid, er garantert en minstestønad; staten overtar gradvis ansvaret for pensjonene (foreløpig en tredjedel) i tillegg til at det finnes et privat pensjonsfondsystem; og det er innført en minstelønnssats (dibao) på mellom 100 og 800 yuan, avhengig av region.
Men velferdssystemet er fortsatt i sin spede begynnelse. I noen tilfeller praktiseres det ikke i det hele tatt, samtidig som omstruktureringene gjennomføres i et heidundrende tempo. Resultat: Ulikhetene eksploderer. Selv Study Times, kommunistpartiets partiskolepublikasjon, har reagert på dette: «Det gule lyset har begynt å blinke, og i løpet av de fem neste årene kan det begynne å lyse rødt.»9
Ifølge arbeids- og sosialdepartementet legger de 20 prosent rikeste i Kina beslag på 55 prosent av rikdommene, mens de 20 prosent fattigste må dele 4,7 prosent. «Gini-koeffisienten», som er utarbeidet av FNs utviklingsprogram (UNDP) for å måle ulikhet (en skala fra 0 til 100, der 0 tilsier lik fordeling), plasserte Kina på 44,7 i 2004. Dette er bedre enn i Brasil (59,1), Chile (57,1) og Nigeria (50,6), men indikerer likevel svært store ulikheter. De har også vært i konstant økning: i 1981 hadde Kina en Gini-koeffisient på 28.
Øverst på den sosiale pyramiden troner personer fra den kinesiske diasporaen som har kommet tilbake til landet, men også gamle kadre fra kommunistpartiet som har hoppet over til næringslivet – de som ifølge sosiologen Lu Xueyi10 også tidligere utgjorde «det øverste samfunnslag» i et Kina som fremstilte seg som et klasseløst samfunn.
Det har utviklet seg en ny lagdeling av det kinesiske samfunnet langs fire skillelinjer. Den ene går mellom den urbane befolkningen og befolkningen på landsbygda. Den andre går mellom kystregionene som er mer utviklet, og det kinesiske innlandet, som har vært forsømt i lange tider. Nederst på rangstigen står bøndene i vest. Her finnes flertallet av de som lever i dyp fattigdom – 150 millioner mennesker ifølge offisielle statistikker, som skjuler store mørketall.
Regjeringen senket riktignok skattenivået for bøndene med 30 prosent i 2003, og i oktober 2005 annonserte den en økning av minstelønnssatsen, en avvikling av skatt på jordbruksproduksjon, og fremfor alt et helse- og utdanningsprogram.11 Men disse tiltakene er enten utilstrekkelige, eller de blir rett og slett ignorert av lokale makthavere.
De andre skillelinjene finnes innad i bybefolkningen: mellom arbeidstakere med godkjente kvalifikasjoner på den ene siden, og de ufaglærte på den andre; samt mellom de som har arbeid og de som ikke har det – deriblant unge mennesker med utdanning, som for første gang rammes av arbeidsløshet.
De aller mest utsatte er fortsatt mingong – arbeidere fra landsbygda som lever i eksil i sitt eget land, uten noen rettigheter. For å få tilgang til offentlige tjenester (skole, helse, arbeidsledighetstrygd, osv.) må de ha bostedsregistrering, det berømmelige hukou, noe de ikke alltid får. Hukou-systemet ble innført på 1950-tallet for å motvirke utflytting fra landsbygda. Hykleriet er komplett, ettersom mingong «er helt sentrale for Kinas konkurranseevne og produktive maskineri», som Geneviève Domenach-Chich påpeker. Hun leder Unescos program rettet mot migrantarbeidere i Beijing.12 De utgjør 80 prosent av arbeidsstokken i bygningsbransjen i byene, 68 prosent i elektronikkproduksjonen og 58 prosent i restaurantbransjen.
Ønsket om å unngå en eksplosiv utvikling av slumområder i utkanten av byene, er absolutt berettiget, men dette åpner for brutal behandling og utbytting. Hukou-systemet er i ferd med å sprekke. Det vedgår den unge økonomen Lu Ming på kontoret sitt ved Fudan-universitetet i Shanghai. Sentralregjeringen iverksatte riktignok i 2004 tiltak for å «avskaffe diskrimineringen. Men lokale myndigheter stikker kjepper i hjulene.»
Dette er både et politisk og økonomisk feilgrep, ifølge Lu Ming: «Enten man behandler dette som et politisk spørsmål – 'å bygge et harmonisk samfunn' [makthavernes slagord] – eller velger en økonomisk innfallsvinkel, må man utvikle det indre markedet og beskytte arbeiderne for å sikre stabilitet og utvikling.»
Er dette starten på et sosialt og politisk opprør i Kina? Det er umulig å forutse. I motsetning til situasjonen på 80-tallet, som endte med opprøret på Tiananmen-plassen, og på tross av de enorme ulikhetene, har en stor andel av befolkningen fått det bedre. Verdensbankens nye president Paul Wolfowitz, en person som ikke kan mistenkes for sympati med det kinesiske regimet, minnet nylig om at 280 millioner kinesiske innbyggere kom over fattigdomsgrensa mellom 1978 og 2003.13
På landsbygda lever foreldre med forhåpningen om at barna deres vil klare seg bedre enn dem, hvis de får utdanning. I byene, understreker Lu Ming, «opplever unge nyutdannete mennesker med litt arbeidserfaring for første gang at de tjener bedre enn foreldregenerasjonen». Dette gir fremtidshåp, som gjør at kineserne aksepterer forhold som kan virke uakseptable. Men alle er klar over at Kina er i ferd med å gå inn i en fase som kan bli mye vanskeligere. Og det er ikke tilfeldig at president Hu Jintao etter siste plenumsmøte i kommunistpartiets sentralkomité (11. oktober 2005) annonserte en femårsplan for bekjempelse av ulikheter.
Kommer Kina til å tre for fullt inn i den utemmede kapitalismen? Eller vil landet klare å bevare sin særegenhet? Dette spørsmålet skaper debatt i venstreintellektuelle kretser, men diskusjonene har lite gjenklang i landet som helhet.
Forfatteren Xu Xing, som er kjent for å være frittalende, har alltid hatt stor tiltro til den kinesiske kulturens vitalitet, men er mye mer bekymret i dag. Han bor fortsatt i et lite krypinn av en leilighet i en fattig del av det sørøstlige Beijing, og er stadig like rasende på den «tøylesløse kapitalismen» som «ofrer så mange mennesker» og fører med seg «brutal ødeleggelse av regional og lokal kultur». Han er ikke nådig mot intellektuelle som «er blitt vaktbikkjer for det store globale markedet» og godtar det autoritære systemet. Andre intellektuelle, som føler seg avmektige overfor vestliggjøringen, vender seg mot gårsdagens tankesett, spesielt filosofen Konfucius. Hans skrifter hentes frem igjen.
Samtidig vokser det frem en ny retning innenfor sosiologien, der man forsøker å forene økonomisk utvikling og sosiale fremskritt. Dai Jian-Zhong, assisterende direktør ved Sosiologisk institutt ved det samfunnsvitenskapelige akademiet i Beijing, mener at det ikke er åpningen mot vestlige markeder som er problemet, men måten dette skjer på, og aksepten av den sterkestes rett. «Arbeiderne som står alene ansikt til ansikt med sjefen, kan ikke forhandle. Samtidig har de ikke lov til å organisere seg, og fagforeningen står fortsatt på ledelsens side.»
Dai Jian-Zhong påpeker at «det finnes lover både for sosiale rettigheter og arbeidsforhold, for eksempel åttetimersdag og overtidsbegrensning, men de blir ikke praktisert.» For mange er hindringene først og fremst politiske og institusjonelle, i og med at makthaverne forbyr all offentlig debatt om disse spørsmålene.
Hindringene er imidlertid også sosiologiske: Deler av eliten i kommunistpartiet er utdannet i utlandet, samtidig som de står for en patriotisme som ofte grenser opp mot nasjonalisme. Deres referanser er ikke desto mindre hentet fra vestlige universiteter som ikke akkurat er kjent for å være nyskapende på det sosiale feltet.
Dai Jian-Zhong understreker imidlertid at Kina i årenes løp alltid har klart å omforme impulser utenfra og skape sin særegne kultur. Er landet i stand til en slik alkymistisk operasjon i dag? I likhet med mange andre drømmer Dai Jian-Zhong om å forene sosial rettferdighet, individuell utfoldelse – et begrep som nylig har gjort sin inntreden i Kina – og et velfungerende samfunn, og på den måte finne en spesifikt kinesisk vei til utvikling. Men dette er fremdeles en utopi.
oversatt av G.E.
1 Navnet er endret.
2 Wang Bing, Tiexi Qu (West of the tracks), 2002, tilgjengelig på DVD (9 timer), produsert av franske MK2. Se også Lu Xinju, «Ruins of the future», New Left Revue, London, nr. 31, januar-februar 2005.
3 De 30 millioner kineserne som er bosatt utenfor Kina, spesielt i Sør-Asia, har spilt en avgjørende rolle for veksten i utenlandske investeringer.
4 I 2005 satt Xiao Yunliang og Pang Qingxian fortsatt i fengsel.
5 Se Philippe Cohen og Luc Richard, La Chine sera-t-elle notre cauchemar?(Blir Kina vårt mareritt?), Mille et une nuits, Paris, 2005, og Cai Chongguo, Chine: l'envers de la puissance (Kina: maktens bakside), Mango, Paris, 2005.
6 National Bureau of Statistics of China (NBS), www.stats.gov.cn/english/
7 Sitert av John Gittings, The Changing Face of China, Oxford University Press, 2005.
8 Jean-Louis Rocca, La Condition chinoise, Karthala, Paris, utkommer første kvartal 2006.
9 Sitert av China Daily, 10. oktober 2005. Se «Income gap in China reaches alert level», Xinhua, Beijing, 20. september 2005.
10 Lu Xueyi (red.), «La Mobilité sociale dans la Chine contemporaine» (Dangdai Zhongguo shehui liudong),
11 Shehui kexue wenxian chubanshe, Beijing, 2004.
12 Om ulikheter i skolesystemet, se Teng Margaret Fu, Perspectives chinoises, nr. 89, Hongkong, mai-juni 2005.
13 «Les migrations internes en Chine», Connexions, Pékin, nr. 27, juni 2005.
14 Under Wolfowitz' offisielle besøk i Kina, 12. oktober 2005. Talen finnes på Verdensbankens nettside, www.worldbank.org
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
