Hva er skjedd med tiden?

Glemselens forsmedelse:Den aldrende mannen har mistet sin kone. Ikke mange opplysninger om ham selv eller hans biografi. Ingen «story». Bokens eneste tema er den nye delen av livet han nå går inn i. Da konen stod ved hans side, stod hun også foran ham, stod i hans tidshorisont, nå er horisonten tom, og det er nytt. Perspektivet er forandret, sikkert for alltid.
Et quand le rideau tombe («Når teppet faller») består av trettiåtte korte kapitler (to til tre sider) der forfatteren betrakter sin nye situasjon fra flere vinkler, og undrer seg. Hva er det blitt av minnene? Hva er det blitt av hukommelsen? Hva er skjedd med tiden? Minnene. Skulle ikke dette være minnenes glanstid? Skal de ikke erstatte henne som er borte? Gi mannen en vakker, melankolsk lindring. Alt slikt feies unna som en floskel. Vi begynner alle nye avsnitt i livet med bind for øynene. Livet blir aldri slik vi hadde tenkt.
I det aller første kapittelet tenker mannen hele natten på den døde, forvirret over at hukommelsen samtidig fyller hodet med bilder av stupide, gamle ektepar, sanger fra francotiden, hans tidlige ungdom, da han ikke ennå kjente henne. Hvorfor, hvorfor? Er hukommelsen så enfoldig, så smakløs? Gjør den narr av ham? En annen dag forsøker han enda en gang å kalle frem bildet av henne, han ser alle de stedene de var sammen, «men hun selv, om enn bare flyktig, viser seg ikke».
Minnenes forræderske faneflukt blir en konkret anledning til å undersøke hva hukommelsen er. Han ser tilbake på sitt liv og ser at det «manglet sammenheng, han så bare fragmenter, isolerte eller dårlig sammensatte elementer, antydninger til et mulig mønster, en usammenhengende rekke tablåer. Å skulle gi de tilfeldige begivenhetene en forklaring ville nødvendigvis bare bidra til en forfalskning som ville villede andre, men ikke ham selv.» (Er det ikke akkurat dette vi kaller biografi? En kunstig logikk som påføres en «usammenhengende rekke tablåer»?)
Fortiden viser seg med hele sin uvirkelighet i dette nye perspektivet. Og fremtiden? Han hadde ikke tenkt på det tidligere – fremtiden er selvfølgelig ikke virkelig. Han minnes sin far som med kjærlighet bygget et hus til sine sønner der ingen av dem noen gang bodde, med lidenskap planla han en fremtid som det ikke ble noe av.
Langsomt fjernet altså fortiden og fremtiden seg for ham, bildet av tiden endret seg. Han spaserte i en marokkansk by, holdt et barn i hånden og til sin store forundring «følte han seg lettet og glad, like blottet for fortid som barnet han viste veien, ingenting annet enn spaserturen hadde noen betydning, alt var rettet mot nåtiden og endte med nåtiden…» Og plutselig ble nåtidens trange eksistens forbausende lykkelig, lykkeligere enn alt annet han noen gang hadde følt eller kjent.
Etter denne betraktningen av tiden forstår vi hva det er Gud sier til mannen: «Du er avlet av en dråpe sæd og jeg ble til av grubling og konsiler, men det viktigste har vi felles, ineksistensen.» Gud? Ja, han som den aldrende mannen har funnet opp for seg selv og som han har lange samtaler med. En Gud som ikke eksisterer, og som fordi han ikke eksisterer er fri til å uttale den utroligste blasfemi, praktfull og vakker blasfemi, både fantastisk og klarsynt, virkelig guddommelig blasfemi som betar meg.
Under en av sine taler forteller denne uærbødige Guden den aldrende mannen om sitt besøk i Tsjetsjenia. Det var den gang da russerne begynte å drepe tjetsjenere for å feire at kommunismens tid var over. Som reiselektyre hadde mannen tatt med seg Tolstojs bok Hadzji Murat, en roman om de massakrer de samme russerne begikk i det samme Tsjetsjenia omtrent hundre og femti år tidligere. En underlig ting; akkurat som Goytisolos aldrende mann leste også jeg Hadzji Murat på den tiden, og jeg husker at jeg undret meg over omstendighetene: Alle var opptatt av blodbadet i Tsjetsjenia, men jeg hørte ingen, ikke en journalist, ikke en forfatter, ikke en politiker minnes Tolstojs roman. Alle var opprømt over massakrene, ingen over gjentagelsen av massakrene. Bare Goytisolos blasfemiske Gud vet det: «Hva har egentlig endret seg på denne Jorden som legenden sier at jeg skapte på en uke? Hva tjener det til å gå videre med denne farsen? Hvorfor fortsetter folk innbitt å formere seg?»
Glemselens forsmedelse dekker alltid godhjertet over gjentagelsens forsmedelse. Glemselen, dette «store, bunnløse hullet der minnene forsvant», alle minner, minnene om en elsket kvinne like mye som minnene om en stor roman, eller et folkemord.

(…)