Nye Catalonia

Debatten som pågår i Spania om Catalonias status har de siste ukene tatt en urovekkende vending. Spesielt etter at general José Mena Aguado kom med følgende erklæring i Sevilla 6. januar: «Det er vår plikt å advare mot de alvorlige følgende det kan få dersom forslaget om Catalonias status blir vedtatt i sin nåværende form. Både innad i hæren som institusjon, og blant hele dens personell.» Videre hevdet han at artikkel 8 i grunnloven gir hæren i oppdrag å bevare Spanias enhet og motsette seg en oppstykking av landet.¹

Dette innspillet fra høyere militært hold, i en allerede anspent politisk debatt, vekker ubehagelige minner hos demokrater i Spania. Atmosfæren er ladet: Nylig – den 20. november 2005 – markerte man at det var 30 år siden Francos død; snart er det 25 år siden kuppforsøket til oberst Tejero, 23. februar 1981; og om noen måneder er det 70 år siden Spania ble kastet ut i borgerkrig etter oppstanden mot Republikken 18. juli 1936. Spania trodde det var ferdig med tradisjonen for militær pronunciamiento, som preget landets politiske liv gjennom hele 1800-tallet og helt frem til 1978, da dagens grunnlov ble vedtatt.
Men tidene har skiftet. Demokratiet har slått rot, og det er utenkelig at en håndfull offiserer i dag skulle kunne utgjøre en trussel. Uttalelsen til general Mena viser bare at det finnes rester av den intervensjonistiske tradisjonen hos et lite antall offiserer. Men denne tradisjonen er likevel blitt vekket til live de siste månedene gjennom den systematiske kampanjen som høyrepartiet Partido Popular har ført mot José Luís Rodríguez Zapateros sosialistiske regjering. Sistnevnte har tatt flere initiativ som har fått de mest konservative kreftene i Spania til å rase.
Noe av det første Zapatero gjorde etter at han vant valget i mars 2004 var å trekke spanske styrker ut av Irak. Tidligere regjeringssjef José María Aznar hadde sendt dem dit, til tross for at 80 prosent av spanjolene ikke ønsket at Spania skulle delta i krigen. Andre tiltak har skapt enda større kontrovers: Spesielt avgjørelsen om at Catalonia skulle få tilbake arkivene som ble stjålet av Francos styrker i 1938 og plassert i Salamanca. I ukevis bombarderte de høyredominerte mediene opinionen med advarsler om «faren» denne tilbakeleveringen representerte for Spanias enhet… Partido Popular var raskt ute med å organisere enorme demonstrasjoner i protest mot «plyndringstoktet».
Så kom legaliseringen av homofilt ekteskap. Flertallet i den spanske befolkningen støtter dette, men i de mest bakstreverske miljøene skapte loven et ramaskrik av en annen verden, for ikke å si en annen tid. Den katolske kirken har til og med truet med å bannlyse ordførere som vier homofile par.
På toppen av dette kommer spørsmålet om Catalonias status. I likhet med Baskerland og Galicia, har dette området et eget språk og en særegen kultur. Catalonia erklærte seg allerede i 1932 som «en autonom region innenfor den spanske staten», og fikk tilbake sin autonomi i 1979, da 17 «autonome enheter» ble etablert i Spania. I kraft av en status som er anerkjent av grunnloven, har den katalanske regjeringen – La Generalitat – kunnet etablere en egen politistyrke, og har fått myndighet innenfor felt som utdanning, helse, sosiale ytelser, kultur- og språkpolitikk og landsplanlegging.
Siden november 2003 har Catalonia vært styrt av en regjeringskoalisjon fra venstresiden (sosialister, venstrenasjonalister og De grønne), for første gang siden Franco-tiden tok slutt. Denne regjeringen har lovet å vedta en ny status for Catalonia. Forslaget til ny status bærer ikke bud om noen «løsrivelse» fra Spania. Det forholder seg til en «føderalistisk-inspirert» tradisjon og fremholder at Catalonia skal betegnes som «nasjon».
I september 2005 støttet 90 prosent av de katalanske parlamentsmedlemmene dette forslaget, som nå er oppe til behandling i parlamentet i Madrid. Høyresiden og kirken har på sin side mobilisert alle sine medier, som fortsatt har stor innflytelse, mot forslaget – for å skape følelsesladede reaksjoner. De første resultatene av deres kampanje er allerede kommet: I form av sabelrasling i kasernene. Men flertallet av parlamentarikerne vil ikke la seg skremme. Med noen justeringer for å sikre samsvar med grunnloven, vil Catalonias nye status etter alt å dømme bli vedtatt.