«Dette regimet er jo rett og slett perfekt», konstaterer en resignert, ung universitetsansatt og opposisjonstilhenger, der han kjører langsetter Minsks hovedtrasé, forbi en lang rekke bygninger fra Stalintiden. Hovedstadens gater gir inntrykk av at ro og orden rår. Her er ingen aggressive vestlige reklameskilt (med unntak av McDonald’s, selvfølgelig), og selv om det fremskyndede presidentvalget bare er noen uker unna (19. mars), er ingen kampanjeplakater for opposisjonskandidatene å skue.
Grunnen er at president Aleksandr Lukasjenko, forhenværende kollektivbrukleder og ivrig ishockey-entusiast, ikke har tenkt å legge landets skjebne i hendene til «opposisjonens kryp» eller de private foretakenes «skabbete lus». Lukasjenko ble valgt i 1994, i Hviterusslands første post-sovjetiske presidentvalg – et rimelig gjennomsiktig valg. Allerede da uttrykte en vestlig diplomat skepsis overfor presidentens «uklare program», og mente han var en «populist par excellence, uten noen form for regjeringserfaring». Batka (lille far), som han kalles, ble imidlertid valgt på lovlig vis, med mer enn 80 prosent av stemmene, og kunne dermed innføre et regime som skulle bli stadig mer autoritært. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
