Kommende oljekrise?

For hver dag som går øker frykten for en ny oljekrise. I USA og flere andre steder i verden, deler ekspertene seg i to grupper: Optimistene tror vi fremdeles vil ha overflod av olje i mangfoldige år framover, mens pessimistene mener oljen ganske snart vil bli mangelvare. Alle er imidlertid enige om at Saudi-Arabia – verdens fremste oljeprodusent – kommer til å spille en avgjørende rolle. Optimistene mener at det saudiske kongedømmet vil fortsette å øke sin produksjon i takt med etterspørselen, mens pessimistene tror saudiernes oljereserver snart vil gå tomme, og dersom dette skjer, vil alt håp om å øke planetens netto oljebeholdning være ute. Før vi setter i gang med spekulasjoner om den fremtidige globale oljeforsyningen, må vi derfor granske Saudi-Arabias rolle nærmere.

Det er hevet over enhver tvil at dette landet er viktig for oljeøkonomien. Det er verdens største oljeprodusent og brutto oljeeksportør, og den eneste leverandøren som har en betydelig oljereserve, noe som gjør det mulig for saudierne å øke produksjonen i krisetider. Dette var utslagsgivende i 1990, da Irak invaderte Kuwait, og de to landenes oljeproduksjon forsvant fra markedet. Saudi-Arabia økte da raskt sin egen oljeproduksjon, og forhindret slik, helt på egen hånd, et «oljesjokk» som ville vært like kraftig som det som fulgte den arabiske oljeembargoen i 1973-74, eller det som oppsto i kjølvannet av den iranske revolusjonen, i 1979-80.
På grunn av saudiernes enestående evne til å øke oljeproduksjonen i krisetider har Washington lenge ansett Saudi-Arabia som et nøkkelelement i USAs strategier for energisikkerhet. Det første president Bush gjorde da prisene på bruttoolje begynte å stige kraftig våren 2005 var følgelig å invitere arveprins Abdullah (som siden er blitt konge) til ranchen sin i Texas for å be ham øke produksjonen. «Arveprinsen forstår at det er veldig viktig […] å opprettholde en fornuftig pris», uttalte Bush til pressen i forkant av møtet med Abdullah.¹ En talsmann presiserte etter møtet at prinsen hadde lovet å øke den saudiske produksjonen, og la så til at dette sikkert ville føre til lavere oljepriser.² Selv om Abdullahs løfter så langt ikke har ført til merkbart lavere priser, fortsetter Washington presset mot Riyadh for å få saudierne til å øke produksjonen ytterligere.
Denne rollen som såkalt svingprodusent (swing producer) i krisetilfelle er av stor betydning, men enda viktigere er spørsmålet om omfanget av saudisk oljeproduksjon i framtiden. Som den amerikanske energiministeren bemerket i 2004: «Med en fjerdedel av verdens oljereserver, vil Saudi-Arabia i en nær framtid være verdens fremste eksportland.»³ Energidepartementet anslår at den saudiske oljeproduksjonen vil øke konstant de kommende årene, og mener at det saudiske kongedømmet vil spille en avgjørende rolle i å slukke planetens tørst etter det svarte gull. Saudi-Arabia vil alene stå for en fjerdedel av økningen av verdens oljebeholdning mellom 2001 og 2025.
For virkelig å forstå hvor viktig saudiernes rolle er, holder det å ta en titt på det amerikanske energidepartementets årlige rapporter om framtidens tilbud og etterspørsel i oljesektoren. I 2004 anslo det at den globale etterspørselen kommer til å øke med 57 prosent mellom 2001 og 2025, og slik gå fra 77 til 121 millioner fat per dag (b/d). For å tilfredsstille denne økningen i etterspørsel, må den saudiske produksjonen øke med 120 prosent i denne perioden, og gå fra 10,2 til 22,5 millioner b/d. Sammenliknet med den økningen man forventer fra andre produsenter, er denne produksjonsøkningen enorm. Russland og de forhenværende sovjetiske republikkene ved Kaspihavet er nærmeste «konkurrent», med en forventet økning på 8,5 millioner b/d mellom 2001 og 2025. Iran, Irak og Kuwait har en antatt økning på 7,6 millioner b/d, mens den fremste afrikanske produsenten, Nigeria, vil måtte øke produksjonen med 1,6 millioner b/d. Energidepartementet antar at produksjonen i de fleste andre deler av verden enten vil stagnere eller gå nedover, og den forventede saudiske økningen på 12,3 b/d er dermed høyst nødvendig for å tilfredsstille den globale etterspørselen.⁴
Man må imidlertid spørre seg om Saudi-Arabia er i stand til å øke produksjonen sin med 12,3 millioner b/d på 25 år, og rett og slett om det er i stand til å øke produksjonen i det hele tatt. Og dette spørsmålet hjemsøker oljeanalytikere i alle land.
Debatten tok av i februar 2004, da New York Times kunngjorde at flere analytikere hadde kommet fram til følgende konklusjon: De viktigste saudiske oljefeltene er nærmere uttørking enn antatt. Disse analytikerne mener det er tvilsomt om Saudi-Arabia kan øke produksjonen utover dagens nivå på 9 til 10 millioner b/d. Artikkelforfatteren skriver at selv om den saudiske produksjonen så langt har tilfredsstilt internasjonal etterspørsel, «så er produksjonen i landets oljefelter i dag avtakende, og representanter for regjering og industri er usikre på om saudierne vil være i stand til å slukke den globale oljetørsten de kommende årene».⁵
Denne artikkelen forårsaket både sinne og engstelse i Riyadh. I dagene som fulgte forsikret Mahmoud Abdoul-Baqi, visepresident for Saudi Aramcos avdeling for oljeleting, om at «vi har tilstrekkelige ressurser til å forsyne markedet med mer olje enn noen andre. […] Vi kommer til å fortsette med oljeforsyning i minst 70 år til».⁶ Oljeministeren, Ali al-Naimi, var enda sikrere i sin sak: Dersom den internasjonale etterspørselen fortsetter å øke, «vil vi være i stand til å tilfredsstille den», slo han fast i april 2004.⁷
Amerikanske myndigheter gjentok disse løftene. I International Energy Outlook, 2004, bekreftet den amerikanske energiministeren at saudierne «har tro på sin evne til å opprettholde et merkbart høyere produksjonsnivå fram til midten av århundret, og enda lenger».
Siste ord var imidlertid ikke sagt. I mai 2005 utga investoren Matthew R. Simmons en bok som slo ned som en bombe: Twilight in the Desert: The Coming Saudi Oil Shock and the World Economy. Simmons slår ettertrykkelig fast at produksjonen i de fleste viktigste saudiske oljefeltene allerede er avtakende, og at det dermed vil være umulig for saudierne å øke oljeproduksjonen de kommende årene. «Det er lite trolig at Saudi-Arabia noensinne vil være i stand til å forsyne forventet mengde olje. Den saudiske produksjonen nærmer seg toppunktet for bærekraftig produksjon… og i en nær framtid vil den sannsynligvis begynne å avta.⁸
Matthew Simmons er imidlertid verken miljøvernsaktivist eller motstander av oljeselskaper. Han er styreleder for en verdens største investeringsbanker innen oljesektoren, Simmons & Co., og har i flere tiår investert flere milliarder i energisektoren. I tillegg finansierer han oljeleting og utvikling av nye oljereserver verden over. Han har flere fremstående venner i oljemiljøet, deriblant president Bush og visepresident Richard Cheney. Han sitter også på store mengder informasjon om verdens fremste oljefelt, og er en av verdens fremste kjennere på dette området. Hans pessimistiske rapport må derfor tas på alvor.
For å si det enkelt, kan Simmons’ argumentasjon resymeres i fire punkter:
1) Mesteparten av den saudiske oljen utvinnes i noen få, gigantiske oljefelter;
2) Disse ble satt i verk for 40 eller 50 år siden, og de fleste inneholder ikke lenger olje som er lett å utvinne;
3) For å opprettholde høy produksjon i disse fire-fem oljefeltene, tyr saudierne stadig oftere til vanninnsprøyting og andre former for sekundær utvinning for å kompensere for trykkfallet i oljebrønnene;
4) Med tiden vil det bli for mye vann i forhold til mengden olje i brønnene, og utvinningen vil dermed bli svært vanskelig, for ikke å si umulig.

Twilight in the Desert er ikke lettvint lesning. Det er først og fremst en detaljert beskrivelse av Saudi-Arabias enorme oljeinfrastruktur. Kildene er tjenestedokumenter, ført i pennen av saudiske teknikere, som omhandler forskjellige aspekter ved produksjonen i det ene eller det andre oljefeltet. Det skrives mye om oljefeltenes høye alder, og om den stadig økende bruken av vanninnsprøyting for å opprettholde det underjordiske trykket. Denne teknikken kan være skadelig for de reservene man ikke har utnyttet ennå. Det er disse tekniske studiene som utgjør grunnlaget for Simmons’ påstand om at de viktigste saudiske oljefeltene ikke vil være produktive så mye lenger.
Dette både ergret og engstet saudiske myndigheter. Under et seminar holdt i Washington den 17. mai 2005, bestred den saudiske oljeministeren al-Naimi Simmons’ påstander, og hevdet at hans land så absolutt var i stand til å øke produksjonen som et svar på den globale forespørselen: «Jeg kan aller høytideligst berolige dere: De saudiske reservene er rikholdige, og vi er klare til å øke vår produksjon i takt med markedets krav.» Under et møte i Paris tok ministeren opp prosjektet om en produksjonsøkning på ti til tolv millioner b/d, og slo fast at saudierne til og med kunne øke produksjonen ytterligere, helt opp til 15 millioner b/d ekstra, dersom den globale forespørselen skulle fortsette å øke.⁹
Ekspertene stiller seg imidlertid tvilende til dette. Flere analytikere har bemerket at den tilleggsoljen som i dag utvinnes i Saudi-Arabia har høyt svovelinnhold. Økonomen Jason Schenker ved Wachovia Corporation tok for eksempel ordet under et møte mellom Bush og Abdullah i Texas for å slå fast at «dette møtet ikke vil føre til noen merkbar endring».¹⁰
En viktig indikasjon på utviklingen av denne innstillingen var å finne i International Energy Outlook i juli 2005. Året i forveien hadde denne rapporten som sagt forutsett en saudisk produksjonsøkning på 12,3 millioner b/d i første kvartal av det 21. århundre, med andre ord, en produksjon på 22,5 millioner b/d i 2025. I 2005 derimot, forutsettes kun en økning på 6,1 millioner b/d, og en totalproduksjon på 16,3 millioner b/d i 2025.¹¹ Dette er en betydelig nedgang i forhold til fjorårets tall. Amerikanske myndigheter har så langt ikke gitt noen forklaring på denne helomvendingen, men det antas at analysene til Simmons og andre skeptikere har påvirket deres tankegang.
Antakelig vil selv disse tallene vise seg å være latterlig optimistiske. Selv ikke al-Naimi i sine livligste uttalelser har noensinne forpliktet seg til å produsere mer enn 12 millioner b/d. Og Simmons har nok rett: Selv produksjon på dette nivået kan vise seg å være utenfor rekkevidde.
Denne diskusjonen har aldri tatt for seg en annen svært viktig faktor: Den politiske kontekstens virkning på den saudiske oljeproduksjonen. En omveltning av like stor betydning som avsettelsen av sjahen i Iran i 1978-1979 vil ganske sikkert føre til et produksjonsfall som vil kunne vare i flere år. Et større terroristangrep mot oljeinstallasjonene vil sannsynligvis ha en liknende effekt.
Selv om de indre forholdene i Saudi-Arabia fremdeles er relativt stabile, må vi forberede oss på at en framtid der verdens oljereserver ikke lenger kan tilfredsstille menneskenes umettelige energietterspørsel er svært nær.
(…)