Bernard-Henri Lévy har i alle fall på ett punkt god grunn til å hudflette «antiamerikanismen»: Anmelderne er mindre medgjørlige i USA enn i Frankrike. Det viser reaksjonene på Lévys siste bok American Vertigo i USA, med den skarpe artikkelen til Garrison Keillor i New York Times som et absolutt høydepunkt (29. januar 2006). Kritikerne har først og fremst slått ned på de mest bedrøvelige generaliseringene i boka – som at «BHL» lager en motsetning mellom den amerikanske patriotismens «høyverdighet» og den «uhyrlige» europeiske nasjonalismen, som i motsetning til den amerikanske er besatt av landområder.
Kritikerne har også bemerket bokas mange klisjeer ispedd pseudofilosofiske spissfindigheter som gir forfatteren nye anledninger til å gjøre seg til narr. Med litt større overbærenhet, kan man si, sitter Tony Judt, fast bidragsyter til New York Review of Books, igjen med «et avvæpnende inntrykk av en mann som oppdager et Amerika som alle kjente til allerede». Kort sagt, med «eksepsjonelt irriterende» som beste karakter (Franklin Foer), har denne utgivelsen fått en kjølig mottakelse i USA, også av det knippet intellektuelle som Bernard-Henri Lévy har valgt å støtte seg på.1
Kan man allerede nå tippe at boka vil få en varmere velkomst i forfatterens hjemland Frankrike? Erfaringen med «BHL» og fransk medieverden så langt gir en viss pekepinn om svaret.2 I en liten bok som kommer som bestilt, avdekker Nicolas Beau og Olivier Toscer noen ukjente årsaker til franske redaktørers medgjørlighet.3
For eksempel slår «BHL» seg ikke til ro med at hans venner eller folk som står i gjeld til ham kommenterer de fleste av hans bedrifter. I Le Monde ble hans USA-turné beskrevet av en bidragsyter til tidsskriftet La règle du jeu, som Bernard-Henri Lévy selv leder. Han «retusjerer» også de få kritiske artiklene om ham før de kommer på trykk (blant annet i forbindelse med en artikkel i ukebladet Elle).
Det hender til og med at disse artiklene ikke kommer på trykk i det hele tatt, også når artikkelforfatterne er etablerte skribenter som Jean-François Kahn og Patrick Besson. I det første tilfellet skal direktøren for tidsskriftet Marianne selv ha avvist å trykke en artikkel som ironiserte over den sedvanlige «kameratkritikken av BHL». I det andre tilfellet skal Joseph Macé-Scaron ha sagt nei til en litteraturkronikk i Figaro Magazine, som han ledet, fordi den ville fornærme en forfengelig forfatter som noen måneder tidligere, hadde vært så grei å berømme Macé-Scarons egen bok om Montaigne…
Summa summarum er det store muligheter for at Bernard-Henri Lévys vanlige klikk av smiskere kommer til å lovprise hans siste amerikanske skriblerier rett og slett fordi de setter pris på et harmløst verk som mer eller mindre ser ut som noe en hvilken som helst forgapt turist kunne ha skrevet om samme emne.4 Men etter å ha sammenlignet «BHL» med Malraux, Mauriac og Sartre, kan journalistene i dag hylle ham som en ny Tocqueville – og etterpå forundre seg over den offentlige mistilliten overfor pressen og de som lager den…
oversatt av G.E.
1 Christopher Hitchens, som forsvarte sin venn Lévy, måtte likevel innrømme at «boka har de samme svakheter som en dokumentar, i den forstand at skriften framstår litt for mye som en serie bilder».
2 Se egen artikkelsamling om «BHL» fra Le Monde diplomatique, fransk utgave: www.monde-diplomatique.fr/dossiers/bhl/. Se også Philippe Cohen, BHL, Fayard, Paris, 2005.
3 Nicolas Beau og Olivier Toscer, Une imposture française (Et fransk bedrageri), Les Arènes, Paris, 2006.
4 Tv-kanalen France 2 er allerede i ferd med å lage en dokumentar om Bernard-Henri Lévys reise i USA. Forfatteren er så absolutt godt etablert i de offentlige tv-kretser: Han har vært leder for tilsynsrådet i kanalen Arte siden 1993, og i 2004 fikk han igjennom at France 5 skulle finansiere innredingen av huset hans i Tanger?
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
