Sosial boligbygging

Charlotte Perriand:Da franske Charlotte Perriand startet sin karriere på 1920-tallet, hadde flere arkitekter lenge strevet med å skape en arkitektur som var mer i pakt med deres egen tid. De tidligere historiske stilartene man anvendte var ikke i samsvar med den utviklingen som ellers hadde funnet sted i samfunnet, særlig innen teknologien. Derfor brøt de med fortidens former og dekorasjoner. De brukte heller et formspråk som var mulig nettopp gjennom den nye teknologien eller maskinestetikken. Kjennetegn ved hva som ble kalt funksjonalismen var bruk av glass, stål og betong i kubistiske komposisjoner uten smykkende detaljer, samt funksjonelle og rasjonelle planløsninger.
Samtidig var mange av den tidens arkitekter opptatt av sosial boligbygging.1920-tallets Europa var preget av arbeidsledighet og sosial nød. I byene vokste befolkningene fortere enn boligtilbudet, og arbeiderklassen bodde trangt. Flere av funksjonalismens arkitekter ønsket derfor å løse tidens politiske utfordringer. Funksjonelle boliger skulle gi alle et verdig liv og samtidig viske ut klasseforskjellene.
På grunn av sin mer utopiske karakter ble mange funksjonalistiske prosjekter for boliger og kollektive landsbyer aldri realisert - som for eksempel le Corbusiers plan med enorme skyskrapere i Paris fra1925. Prosjektene bidro likevel til en betydelig endring av tradisjonelle oppfatninger av boligarkitektur og byplanlegging.
Perriand var ikke utdannet arkitekt. Etter studier ved kunstskolen Ecole de l ´ Union centrale des Arts fikk hun i 1927 arbeid hos Le Corbusier og Pierre Jeanneret. Hun var ansvarlig for deres innredningsprogrammer og møbelutforminger. Dermed fikk hun inngående kunnskaper om le Corbusiers arkitektoniske prinsipper, som var helt toneangivende for samtidens arkitekturutvikling. Hun var med på å utvikle møbler i stålrør, tre og metall, signert le Corbusier-Jeanneret-Perriand, som siden er blitt ikoner for moderne design (blant annet Chaise longue og Fauteuil grand confort). Perriand skrev flere artikler hvor hun forsvarte metallet og stålets potensial for møbelkunsten «Stålet spiller samme rolle for møblene som sementen har gjort for arkitekturen. Stål er revolusjon».
Perriand skulle etter hvert bli mer engasjert i den sosiale boligsaken. Hun var del av den franske gruppen i CIAM (Congress internationaux d ´Architecture Moderne). På disse internasjonale utstillingene ved slutten av 1920-tallet presenterte ledende byplanleggere og arkitekter, deriblant Walter Gropius og Alvar Aalto, nye og radikale ideer for boligarkitekturen. Her utarbeidet hun sammen med le Corbusier blant annet boliger for eksistensminimum, hvor inngående studier av menneskets bevegelser lå til grunn for funksjonelle, justerbare og økonomiske planløsninger. Denne lærdommen overførte hun på egne prosjekter. Hun tegnet en rekke mobile boliger med arealer redusert til det minimale, feks et mobilt Weekend-hus (1934) og et Bivouac skur (1938) for seks personer. Skuret var prefabrikert av lette aluminiumsplater og kunne demonteres.
I 1931 og 1933 reiste Perriand til Moskva. Hun hadde tette bånd til kommunistpartiet. I Moskva ble hun rystet av landets fattigdom og nød. Hun stilte så ut prosjekterte billige leiligheter på ulike utstillinger i Paris og lagde oppsiktsvekkende og politiske fotomontasjer, deriblant Le grand misère de Paris (Den store fattigdommen i Paris) på «Exposition de l´habitation" på le Salon des arts menagers i 1936. Hun ønsket å belyse byens beklagelige boligsituasjon. Hun ble engasjert av Folkefronten (koalisjon av venstresidens partier i Frankrike) til å lage fotomontasjer for deres jordbruksprogram. Koalisjonen fikk regjeringsmakt i 1936 og med dette partiet fikk man det første virkelige forsøket på å bedre forholdene til Frankrikes arbeiderklasse. Det var blant annet Perriands politiske engasjement som fikk henne til å bryte med le Corbusier i 1937. Hun forsatte egen praksis til sin død i 1999.
I 1940 reiste Perriand på oppdrag til Japan, og ble der i seks år. Her oppdaget hun at japanernes tradisjonelle boliginnredninger var standardisert i moduler uten at det førte til anonymitet og uniformitet. Perriand anvendte kunnskapene om japansk byggekunst i egne prosjekter da hun var tilbake i Frankrike. På 50-tallet arbeidet hun med innredninger for kollektivhus, deriblant flere studentboliger i Universitetsbyen i Paris. Senere lagde hun enorme skianlegg i Station des Arcs. Hun var også assistent i oppbyggingen av byen Brasilia i Brasil sammen med hovedarkitekten Oscar Niemeyer.
Perriand laget flere patenter for masseproduserte innredningsmoduler. Hele livet var hun opptatt av å lage arealeffektive boliger ut i fra menneskets behov, som skulle muliggjøre en funksjonell, økonomisk og fri livsstil.

(…)