Bomullsprodusentene i Mali protesterer

Med ett reiser den høye, magre mannen i turkis kjortel seg og griper mikrofonen. Med dirrende røst, skjelvende fippskjegg og pekefingeren hevet mot taket der viftene strever med å holde varmen i sjakk, henvender han seg til forsamlingen på regionalspråket bambara: «Hvorfor ber de oss, fattige bønder, om å godta GMO de rike bøndene i nord ikke vil vite av?» Samtykkende mumling fra forsamlingen. Deretter sendes mikrofonen til en ung gårdbruker med et spedbarn på fanget: «Hvilken nytte er det i å øke produksjonen med GMO, så lenge vi ikke klarer å selge det vi produserer i dag til rettferdig pris?» spør hun.

Det lille opptrinnet finner sted i Sikasso, en fredelig by sør i Mali – ett av Afrikas og verdens fattigste land – i hjertet av en landbruksprovins som produserer to tredjedeler av landets viktigste vare: Bomull. Fra 25. til 29. januar 2006 kunne man her være vitne til et imponerende eksempel på deltakende demokrati, da 43 småbrukere – og deriblant flere kvinner – møttes for å snakke om genmodifiserte organismer (GMO). På forespørsel fra Sikassos regionalforsamling (provinsparlamentet), skulle disse gårdbrukerne danne en borgerjury for å evaluere fordeler og ulemper ved en eventuell innførsel av GMO i Malis landbruk. Denne borgerjuryen, den første i Vest-Afrika, støttes av europeiske partnere som er aktive i arbeidet for å fremme deltakende metoder i evalueringen av teknologiske og politiske utviklingsvalg.¹
Møtet i Sikasso må ses i sammenheng med det kraftige presset afrikanske land utsettes for fra multinasjonale bioteknologiselskap, i første rekke det amerikanske Monsanto og det sveitsiske Syngenta. Disse vil industrialisere landbrukssektoren og åpne markedet for GMO,² og særlig Bt-bomull. Denne genmodifiserte bomullen produserer en insektgift som gjør den motstandsdyktig mot visse sykdommer, noe som, teoretisk sett, skulle føre til redusert bruk av insektmidler og garantere bedre avlinger for landbrukerne. Vest-Afrika er verdens tredje største bomullsprodusent, og mye står på spill for disse multinasjonale selskapene, som mottar en støtte på 100 millioner dollar fra USAID (US Agency for International Development) for å innføre bioteknologi i landene i sør.
Det afrikanske kontinentets svar på dette presset er svært kontrastfullt. På tross av at det er truet av sult, har Zambia nektet hjelp fra Verdens matprogram, som i stor grad består av genmodifisert mais fra USA. Benin har imidlertid godtatt denne hjelpen, selv om det i 2002 vedtok fem års henstand hva GMO angår. Sør-Afrika, bioteknologiens brohode på det afrikanske kontinentet, har dyrket genmodifisert bomull og mais i snart ti år, med kontroversielle resultat. I Burkina Faso, Malis naboland, er det blitt eksperimentert med genmodifisert bomull siden 2003, selv om flere deler av samfunnet setter seg opp mot dette.
Medlemmene av borgerjuryen har vært i kontakt med rundt femten eksperter fra Vest-Afrika, Sør-Afrika, India og Europa. Molekylærbiologer, landbruksingeniører, medlemmer av ikke-statlige organisasjoner (NGO) og tillitsvalgte i landbruksforeninger har svart på svært forskjellige spørsmål om fordeler og ulemper ved GMO: Risiko for miljø og helse, faktisk produksjonsøkning, sosioøkonomiske faktorer, etiske og juridiske problemstillinger. For ikke å glemme det svært viktige kulturelle aspektet. Når man snakker om GMO på bambara, sier man Bayérè ma’shi (endret morsnæring): I Mali står animismen sterkt, om enn godt gjemt bak islam, og det å ta gener fra en art for å bruke dem i en annen er svært kontroversielt.
Flere tok opp den grunnleggende problemstillingen om intellektuell eiendomsrett og patentbeskyttelse av levende organismer, særlig en genforsker fra Benin, Jeanne Zoundjihekpon fra foreningen Grain: «Såkorn av Bt-bomull er beskyttet av patenter som gir de multinasjonale selskapene absolutt makt over landbrukerne. Småbøndene har ikke lenger lov til å beholde såkorn fra en avling for å plante dem om igjen neste år, slik de alltid har gjort. Gjør de det nå, vil de bli rettslig forfulgt.» Det er et treffende argument, særlig ettersom bomullssektoren i Vest-Afrika er i krise, som lederen for Koalisjonen mot GMO og for beskyttelsen av Malis genetiske kulturarv, Mamadou Goïta, bemerker. Det maliske tekstilselskapet CMDT, som kontrolleres av Staten (60 prosent) og det franske selskapet Dagris (40 prosent), går med underskudd som en følge av devalueringen av CFA-francen (FCFA) og fallende bomullspriser. Og det selv om den årlige produksjonen økte fra 320 000 tonn til 600 000 tonn mellom 1994 og 2005.
Verdensbanken krever at CMDT privatiseres, noe som vil skje innen 2008. Ellers truer de med å stanse all økonomisk hjelp til Bamako. På grunn av underskuddet, har CMDT sett seg nødt til å senke betalingen til produsentene fra 210 FCFA per kilo til 160 FCFA per kilo i 2006 (tilsvarende omtrent to norske kroner). Under slike forhold er ikke bomullsproduksjon lønnsomt lenger, og flere bønder som kun dyrker bomull, tenker på å utvide produksjonen, og også dyrke hirse og mais.
Mamadou Goïta har et annet forslag: «Biologisk bomull vil selge godt på det europeiske markedet, der motstanden mot GMO er stor. Likevel er styrkeforholdet altfor ubalansert. En stormakt som USA bedriver regelrett dumpingpolitikk – de subvensjonerer sine bomullsprodusenter i stor stil: 4 milliarder dollar året for 25 000 produsenter. I Mali er bomull levebrødet for over 3 millioner mennesker.»
Borgerjuryen hadde også invitert representanter for de multinasjonale selskapene, men de nektet å uttrykke seg. Barbara Bordogna, biolog ved RIBios og medlem av juryens styringskomité, forklarer: «Vi kontaktet Syngenta og Monsanto ved flere anledninger, men det virker som om disse selskapene er svært motvillige til å ta del i en åpen og gjennomsiktig debatt som de ikke kan kontrollere.» Monsanto hadde likevel anbefalt noen landbrukere de visste ville tale deres sak. Den sørafrikanske zulubonden T. J. Buthelezi har for eksempel dyrket Bt-bomull siden 1996, og har kun positive erfaringer. Hans plantasje med genmodifisert bomull overlevde en oversvømmelse som ødela de tradisjonelle plantasjene i området, og etter det sverger han til GMO. Han dyrker også genmodifisert mais, som han selv spiser av, og det uten det minste helseproblem. «Gjør som meg! Og bli rike!» var hans eksalterte budskap til de maliske jordbrukerne.
M.P.V. Satheesh, fra staten Andhra Pradesh i India, var av en annen oppfatning. Han viste til en metodologisk treårsstudie som konkluderte med at de av områdets landbrukere som dyrket tradisjonell bomull hadde bedre avlinger enn de som prøvde ut den genmodifiserte bomullen. Den samme studien viste for øvrig også at Bt-bomullen trenger like mye insektgift som tradisjonell bomull. De dårlige avlingene og den høye prisen på såkorn fra Bt-bomull hadde ruinert flere småbrukere. Og ettersom Monsanto kategorisk forkastet alle erstatningskrav, har staten Andhra Pradesh nylig forbudt selskapet å operere på deres territorium.
I tillegg til disse motstridende vitnesbyrdene, var det også noen som valgte den gylne middelvei. En av disse var Ouala Traoré fra Burkina Faso, agronom og leder for INERAs³ bomullsprosjekt. I Burkina Faso har man prøvd ut Bt-bomull siden 2003, med sikte på en kommersialisering innen 2010, og ifølge Traoré er det «kun grundig forskning med lokale varianter tilpasset klimaet i de forskjellige regionene [som] kan avgjøre om GMO er en løsning for framtiden for Vest-Afrika». Hans forsvarstale for en autonom og offentlig afrikansk forskningsgruppe falt imidlertid i dårlig jord. Tilhørerne er svært skeptiske til kontinentets vitenskapelige institusjoner – de er nemlig avhengige av finansiering fra bioteknologiens tilhengere.
Medlemmene av borgerjuryen grupperte seg etter størrelsen på deres plantasjer (en av gruppene besto utelukkende av kvinner), og etter en lang dags drøfting avsa de enstemmig sin dom: Nei. Landbrukerne på møtet i Sikasso er imot all bruk av GMO i Mali. De vil bevare de lokale såkornene og den tradisjonelle arbeidsmåten for ikke å være avhengige av de multinasjonale selskapene. «Vi vil fortsette å bestemme over vår egen jord. Vi nekter å bli slaver», fortalte en av talsmennene, Brahim Sidebe. Birama Kone mente det var like viktig å bevare vennskapet mellom landbrukerne: «Våre landbrukere er vant til å hjelpe hverandre, og GMO risikerer å ødelegge betydningen av vennskap og solidaritet. Dersom jeg har en plantasje med GMO, og naboen min ikke har det, vil smitteproblemer skape konflikter mellom oss.» Mens Basri Lidigoita, kvinnenes delegat, anbefalte at forskningen ble orientert mot klassiske landbruksteknikker og bedre utdanning av småbrukerne, særlig innen metoder for biologisk landbruk.
Juryens dom og anbefalinger ble sendt til Sikassos regionalforsamling den 29. januar, og ble lest opp på malisk TV, og på flere nærradioer, som hver dag møtet varte gjorde rede for debattens forskjellige sider. Anbefalingene er ikke lovlig bindende, men ingenting tyder på at de ikke vil bli tatt i betraktning, for Mali har undertegnet Kartagena-protokollen om biosikkerhet.⁴ Lovprosjektet som følger denne protokollen forutser, på nasjonalt plan, organisering av deltakelsesprosedyrer for befolkningen før innføring av GMO, selv på forskningsplan. Lidigoita er sikker i sin sak: «Vi vil ikke ha GMO her! Aldri i livet! Og vi ber regjeringen hindre innføring av GMO. Og om noen landbrukere bruker det ulovlig, kommer vi til å brenne plantasjene deres!»