Et «sykt» Frankrike

Et land på konkursens rand, der reformer er tvingende nødvendig. Slik beskrives Frankrike av en gruppe dommedagsprofeter fra høyresiden.¹ Og i bakgrunnen spøker frykten for en omfattende pandemi: Fugleinfluensaen. Denne framtredende pessimismen styrkes av flere nylige hendelser som gir inntrykk av at institusjonene bryter sammen, og bidrar til våre dagers generelle ubehag: Juridisk og mediepolitisk fallitt i forbindelse med rettsaken mot de uskyldige tiltalte i pedofilisaken i Outreau; loven av 23. februar 2005, som fastslår kolonialiseringens «positive rolle»²; rot i forbindelse med fjerningen av asbest fra hangarskipet Clemenceau; opprør i forstedene i november 2005; isolering og fremmedfølelse i forbindelse med Muhammed-karikaturene og det avskyelige drapet på jødiske Ilan Halimi; skjult privatisering av Gaz de France og så videre.

De som spår et «Frankrike som faller»³, har det for seg at hele landet befinner seg i en kollektiv håpløshet som kom til uttrykk den 29. mai 2005, da folket sa nei til den europeiske konstitusjonelle traktaten. Dommedagsprofetenes frontfigur, Nicolas Baverez, sier det slik: «Frankrike har isolert seg i et nettverk av demagogi og løgner, politikerne har nektet å si sannheten […] De våger ikke å sette i gang reformer, for de frykter revolusjon. Men det er fraværet av reformer som fører til revolusjon!»⁴ For å få en slutt på dette «syke Frankrike i et dekadent Europa», foreslår Baverez og hans like å «gjenopprette» liberalismen. Overbevist om at det bare er noen få, radikale tiltak som må til, har de i lange tider anbefalt avregulering av arbeidsmarkedet som løsning på problemene.
I denne alarmerende konteksten, og under kraftig press, har statsminister Dominique de Villepin (som av sine egne anklages for å «stå oppreist foran Bush, men sitte lydig foran CGT⁵») bestemt seg for å bryte med «elitenes vent-og-se-holdning» og reformere arbeidssektoren.
I fjor sommer fikk han i all hast stemt igjennom en lov om nyrekrutteringskontrakter (CNE –contrat nouvelle embauche) for virksomheter med mindre enn 20 ansatte, med andre ord to tredjedeler av alle franske bedrifter. Den største nyvinningen i denne kontrakten er hvordan den kan brytes. Som arbeidsinspektør Gérard Filoche sier det: «Det er først og fremst en «ny oppsigelsesrett»: Bedriftene kan sparke hvem de vil, når de vil, uten grunn, uten prosedyre, og arbeidstakerne har intet rettsvern!»⁶
Motstanden mot denne typen kontrakt, som oppfylte mang en arbeidsgivers drømmer, var svært moderat, og Villepin trodde han uten problemer ville få godtatt loven om førstegangs arbeidskontrakter (CPE – contrat première embauche), som ble stemt igjennom uten parlamentarisk debatt den 8. februar i år. CPE angår bedrifter med mer enn 20 ansatte, men gjelder kun arbeidstakere under 26 år. Og som tilfellet var med CNE, kan arbeidsgiveren i løpet av de to første årene når han vil bryte kontrakten uten grunn.
Statsministeren forsøkte å unnskylde innholdet i CPE med at det hastet å få unge uten utdanning i arbeid, særlig etter opptøyene i fjor høst. Men det argumentet overbeviste ingen. Motstanden mot CPE vokste svært raskt blant studenter og fagorganiserte arbeidere, og har nå stor støtte i befolkningen.
Det er så vel politiske som symbolske verdier som står på spill. Etter det kraftige nederlaget i juli 2003, da loven om ny pensjonsordning ble vedtatt, måtte folkebevegelsen i Frankrike vise at den fremdeles hadde noe å si. For de fleste franskmenn er det å godta CPE – særlig etter at de måtte bøye seg for CNE – ensbetydende med å åpne veien for en fullstendig oppløsning av arbeidsloven. Den ofres på fleksibilitetens alter, mens arbeidssituasjonen definitivt blir prekær.
Høyresiden anklager det for å være «Europas syke mann». Men Frankrike er tvert om et land som yter motstand. Det er ett av de få landene i Europa der et flertall av arbeidstakerne med forbløffende vitalitet nekter å godta en uregjerlig globalisering der pengene rår. Der arbeidstakerne blir overgitt arbeidsgivernes nåde, mens staten toer sine hender. Denne radikale omveltingen av forholdet mellom offentlige myndigheter og samfunnet er kvalmende – det er slutten på «den beskyttende stat».
Sosial solidaritet er et grunnleggende trekk ved den franske identitet. CPE bidrar til å rydde denne solidariteten av veien. Og derav protestene. Derav opprøret.
oversatt av G.U.
1 Nicolas Baverez, Michel Camdessus, Christophe Lambert, Jacques Marseille, Alain Minc? alle nære bekjente av innenriksminister Nicolas Sarkozy.
2 Den 4. februar 2006 ba president Jacques Chirac om at denne lovteksten, som «splitter franskmennene», omskrives.
3 Allusjon til Nicolas Baverez? bok La France qui tombe. Overs. anm.
4 L'Express, Paris, 12. januar 2006.
5 Confédération Générale du Travail, den største faglige landsorganisasjonen i fransk fagbevegelse. Overs. anm.
6 www.legrandsoir.info/article.php3?id_article=2473