Etter den tidligere støvsugerselgeren?

«I morgen er en ny dag,» forsikrer Venstredemokratene gjennom sitt slagord, noe som gjenspeiler en forbløffende innholdsløs og merkverdig valgkamp. Den er blottet for debatt om fundamentale spørsmål, noe som forsterkes av mangelen på et virkelig sammenstøt mellom ulike politiske programmer.

Man skal imidlertid være forsiktig med å bruke en fransk målestokk på den italienske valgkampen. Dette er ikke et tidspunkt da det politiske liv i Roma skiller seg så veldig fra det i Paris. De to landenes forskjellige historier innbyr til å unngå sammenligninger, ofte overfladiske sådanne. For øvrig bærer den annonserte «gigantstriden» mellom de franske presidentkandidatene Segolène Royal og Nicolas Sarkozy neppe bud om noen eksepsjonell intellektuell dyst…
Medienes mester, Silvio Berlusconi, setter tonen. Det er han som iscenesetter valgkampen, og han har ikke noen som helst interesse av å gå inn i saker som virkelig betyr noe. Hans merittliste som statsminister er katastrofal, og flertallskonstellasjonen hans har gått i spinn. I likhet med fem andre de siste årene, har to av hans ministere nylig gått av: Den første for å hatt på seg en t-skjorte med den danske versjonen av Muhammed, noe som framprovoserte opptøyer i Libya; den andre for å ha satt i gang avlytting av Alexandra Mussolini, Il Duces barnebarn, og en annen høyreekstrem leder. Og siden en ulykke sjelden kommer alene, vil statsadvokaten i Milano at Il Cavaliere skal dømmes for å ha overført 600 000 euro til advokaten David Mills, ektemannen til den britiske kulturministeren, som betaling for en falsk vitneforklaring.
Dessuten, som en gammel refleks hos den tidligere støvsugerselgeren, en stadig tilbakevendende antikommunisme av den mest foreldete sort. I mangel av motstandere på sin egen størrelse, velger Berlusconi seg de minste: 10. mars stilte han for eksempel til debatt i tv-programmet «Matrix», mot lederen for det lille kommunistpartiet i Italia.¹ Ikke overraskende leste han høyt fra Kommunismens svartebok for sin motdebattant, før han avsluttet, nærmest heroisk: «Vi vil ikke overlate Italia til dere!»²
Skal man danse tango, er det best å være to. Men den avtroppende statsministerens seriøse motstandere har heller ikke det minste ønske om virkelig å kaste seg inn i en dyptpløyende debatt. Denne holdningen har åpenbart to dimensjoner: en taktisk og en strategisk.
I løpet av noen uker har parlamentsvalgets virkelige betydning trådt klart fram: å sette en endelig sluttstrek for «berlusconismen». Og fronten mot statsministeren blir stadig bredere. Et tydelig tegn på dette kom i begynnelsen av mars, da først Luca Cordero di Montezemolo, president for den italienske arbeidsgiverforeningen, og deretter Corriere della sera, en avis som tradisjonelt har vært makthavernes talerør, offisielt gikk med i kampanjen mot Berlusconi. Den moderne og opplyste delen av det italienske borgerskapet har dermed valgt side. Gabriele Polo, direktør for avisen Il Manifesto, hadde en riktig analyse av situasjonen i sin kommentar til appellen fra direktøren i Corriere: «For Prodi er dette en viktig støtte (…) men også en betydelig begrensning (…) av utenrikspolitikken så vel som sosialpolitikken, innenfor rammen av en moderat og fornuftig liberalisme, som samtidig ikke ekskluderer venstresiden i Union. Derimot involverer denne i håndteringen av krisen for markedsverdiene, en udiskutabel 'naturtilstand'.» Og Polos konklusjon var som følger: «Det politiske resultatet vil bli (…) et topartisystem med to strømninger som ligner hverandre hva programmer og metoder angår, og som konkurrerer med hverandre når det gjelder evnen til å konkretisere disse programmene, med andre ord å administrere det bestående.»³
På bakgrunn av dette kan man dechiffrere det todelte hensynet som motstanderne av Berlusconi navigerer etter. Det dreier seg først og fremst om ikke å risikere å kompromittere den store alliansen som er bygd opp for å bli kvitt Il Cavaliere. På tross av de ulike proporsjonene kan man si at alle som styrker, også indirekte, Berlusconis muligheter til å beholde makten, risikerer å måtte betale en høy pris – som de som i 1978 og 1981 forsøkte å hindre François Mitterrand og Sosialispartiets triumfferd i Frankrike.⁴
Det andre hensynet dreier seg om hva som skal skje etter valget 9. og 10. april. For operasjonen som er satt i gang, stanser ikke med parlamentsvalget. Høyresiden i Union ønsker at berlusconismens forsvinning skal bety slutten på en «historisk anomali», med en grunnleggende omorganisering av det politiske landskapet i Italia, med utgangspunkt i sentrum – en omorganisering som utelukker de to såkalt «ekstreme» fløyene. Et slikt system vil i deres øyne være bedre egnet til å tvinge igjennom en nyliberal politikk.
De to viktigste arvtakerne etter Det italienske kommunistpartiet – Venstredemokratene og Rifondazione comunista – vokter seg vel for å lansere noe initiativ som kan gi dem skylda for et eventuelt nederlag for Union, eller på lengre sikt marginalisere dem. En slik tilnærming kan virke fornuftig, men disse partienes holdning reiser likevel mer grunnleggende spørsmål om deres evne til selv å tenke alternativt.
Dette kunne man få en idé om i Bologna 8. mars da den italienske oversettelsen av Lionel Jospins siste bok⁵ ble presentert i den staselige Farnese-salen i Palazzo Accursio. Det var så vidt at den tidligere franske statsministeren framsto som venstreradikal – for et paradoks! To av de tre akademikerne som gjennomførte en slags «muntlig eksamen» av Jospin, anklaget ham i tur og orden for å fremme antiamerikanisme, forsvare en gammeldags sosial modell, avvise nyliberalismen – kort sagt å ligge flere tiår etter det modige tyske sosialdemokratiet som klarte å bryte med marxismen i Bad Godesberg⁶…
Paolo Pombeni, en anerkjent historieprofessor som i sin tid sto sosialisten Bettino Craxi nær og som nå er en del av sentrum-venstre-sammensuriet, konkluderte med følgende minneverdige tirade: «Vi kan ikke lenger forsvare en sosialdemokratisk tradisjon som i dag hører hjemme på museum.»

oversatt av G.E.

1 Utgått fra splittelse av partiet Rifondazione comunista i 1998.
2 Il Corriere della sera, Milano, 11. mars 2006.
3 Il Manifesto, Roma, 9. mars 2006.
4 Kampanjen som Det franske kommunistpartiet lanserte i forbindelse med etablering av et felles program, høsten 1978, forårsaket en rokkering av styrkeforholdet på venstresiden i Sosialistpartiets favør.
5 Le Monde comme je le vois (Verden slik jeg ser den), Gallimard, Paris, 2005.
6 Byen der det tyske sosialdemokratiske partiet SPD i 1959 oppga alle henvisninger til klassekamp.
(…)