Hva skjer i Guinea?

«Dette er en historisk dag! Guineanere har vært lammet av frykt, men nå er den tid forbi», utbryter Luis M’bemba Soumah fra Den frie fagforening for lærere og forskere i Guinea (Sleeg). Dette skjedde i slutten av februar 2006, etter at streiken endelig gav resultater. Inntil da hadde landet vært i stillstand i to måneder på grunn av en streik som kom i kjølvannet av et krav om lønnsforhandling.

Denne bevegelsen har faktisk bidratt til en holdningsendring i det guineanske folk som ennå er preget av årene under Sekou Touré, en tid med anklageri og undertrykkelse.¹ Men den bidrar dessuten til desto mer å svekke den autoritære makt til president Lansana Conté. Sistnevnte er allerede satt ut på grunn av en uhelbredelig sykdom (han har visstnok sukkersyke). Hovedstaden Conakry og andre store byer lå nærmest helt døde i fem dager etter appellen fra to guineanske fagforeninger, Inter centrale nationale des syndicats de Guinée.²
Regjeringen utøvde et stort press på de streikende og nektet enhver for form direkte forhandling. Den 4. mars ble det imidlertid endelig inngått en avtale. Denne hadde blitt fremforhandlet under ledelse av nasjonalforsamlingens president El-hadj Aboubacar Somparé og ikke av statsminister Cellou Dalein Diallo. Dette bekrefter mistanken om at statsministerens rolle er svekket. Under nominasjonen til statsministervervet i desember 2004, ble Diallo presentert som presidentens mann og ble senere valgt på tvers av det mange innflytelsesrike ministrer ønsket. Nå har ikke lenger Diallo den slags innflytelse. Han hadde imidlertid mange planer, deriblant å innføre kontroll med utførsel av valuta, renske opp i tollsituasjonen, og kontrollere ledelsen av store konsern. Hensikten med dette var å true interessene til de som tjener på dette.
Streiken var den største sosiale bevegelsen siden 1984. Hva som skjer i Guinea avhenger imidlertid av hva som skjer med president Lansana Conté. Etter tjueto år som president³ klamrer han seg til makten på tross av en tydelig skrantende helse. Denne krampetrekningen lammer et land hvor den økonomiske og sosiale situasjonen stadig forverres. Mineralforekomster som bauksitt,⁴ gull, diamant og jernmalm, gir en sikker inntekt. Likevel har Guinea forblitt et fattig land. Det er rangert som nummer 156 av 177 land i levekårsrangeringen som er en del av FNs utviklingsprogram (UNDP). Man øynet håp i 1984 da Sekou Touré døde. Men den økonomiske utviklingen foregår kun i svært begrensete sektorer og da særlig i mindre områder med mineralutvinning. Et mindretall sitter med makten og gjør seg rike ved hjelp av statskassen inntil deres tid er omme. Imens sliter størsteparten av befolkningen stadig mer for å holde seg i live.⁵
Mye lider av plutselige og hyppige prisstigninger. Dette fremtvinger inflasjon og økte transportutgifter, noe som går hardt utover familiehusholdninger. Prisen for å importere en 50 kilos sekk med ris har steget fra 65 000 guineanske franc i januar 2005, til 100 000 (18 euro) i dag. Gjennomsnittlig funksjonærlønn ligger mellom 200 000 og 300 000 guineanske franc (35-50 euro) og for å mette en gjennomsnittlig familie trengs det tre sekker i måneden. Men da er ikke annen mat, klær eller husleie medregnet, noe som viser den kraftige nedgangen i levestandard i Guinea.
Man beregner at 90 prosent av en familiehusholdnings kostnader går med til mat. De guineanske myndighetene prøver å fastsette en vilkårlig maksimumspris for visse matvarer. Imidlertid klarer de ikke å overbevise kjøpmenn om å overholde en slik prisgrense. For prisstigningen går også ut over dem. Det er nemlig kjøpmennenes egne forhandlere som ofte er de første til å spille på prisstigning eller til å forsyne varer til et parallellmarked. Dessuten blir matforsyninger ofte plyndret.
Det er stor kontrast mellom inntekt og levekostnad, mellom nettolønn og luksusvarer. Hvordan forklarer man egentlig alle luksussymbolene, deriblant storslåtte villaer i postmoderne italiensk stil som oppføres bak høye murer og piggtråd, eller fordoblingen av antall terrengkjøretøy, eller mobilene som har blitt allemannseie? For disse riksdomstegnene står side om side med en skrikende elendighet (utbredt tigging, offentlig utstyr forfaller…). En galopperende inflasjon og mangel på perspektiv er én forklaring på stillstand som dette samfunnet befinner seg i. En annen er tegnene på misnøye, deriblant streiken i februar 2006.
Det er imidlertid vanskelig å si noe om de politiske utsiktene. Det spekuleres stort om hva som vil skje i det tilfelle den sittende presidenten dør. Han er valgt frem til 2010. General Lansana Conté kom til makten ved en tilfeldighet, da Sékou Touré døde i april 1984. Siden den gang har han klart å beholde denne posisjonen ved å vite å ikle seg ulike roller. Det begynte i 1985 med at han tvinger seg inn i kommisjonen for nasjonal gjenoppbygging (CMRN). Dette gjorde han ved å fjerne oberst Diarra Traoré som ble beskyldt for et påstått statskupp. Et førtitalls rangspersoner fra det foregående regimet ble henrettet uten dom eller rettssak. Siden den gang har Conté styrt landet med jernhånd.
Det var under press fra verdenssamfunnet at han så smått begynte å ikle seg en mer demokratisk rolle. I desember 1990 vedtok man ved folkeavstemming en ny grunnlov som tok sikte på et flerpartisystem. Men hvis politiske partier ble tillatt, så betydde det reelt at deres politiske aktiviteter var underlagt streng kontroll. Partiledere ble overvåket, tilgang til media var dårlig og politiske folkemøter lot seg vanskelig organisere. President Conté gikk ut av sin militære rolle i desember 1993 da han opprettet det politiske partiet PUP. Han meldte seg som kandidat i presidentvalget og ble valgt for fem år. Desember 1998 blir han gjenvalgt.
Ved hvert valg har en splittet opposisjon protestert mot valgfusk og PUP sitt mediamonopol. Ytringsfrihet finner man faktisk kun i den skrevne presse, som imidlertid er i et lite omløp. Utvidelse av ytringsfriheten til radio, som er viktig fordi en betydelig del av befolkningen er analfabeter, har ingen reell effekt. Lokale radiostasjoner er ennå tilnærmet ikke-eksisterende, og dette på tross av presidentens dekret i august 2005. Til gjengjeld gjør man fremskritt i forhandlingene om å tillate radiostasjoner som RFI, BBC og Africa n°1 å sende på FM-bånd.
I 2006 er Conté en av de afrikanske presidenter som har sittet lengst ved makten. Ved siden av ham finner man Omar Bongo i Gabon (39 år ved makten), Robert Mugabe i Zimbabwe (26 år) og Paul Biya i Kamerun (24 år). Folkeavtemmingen i november 2001 tillot faktisk at han kunne forlenge presidentvervet fra fem til syv år, samt å oppheve både aldersgrensen for valgdeltakelse og forbudet mot å stille som presidentkandidat mer enn tre ganger. Takket være slike knep ble Conté, da 69 år, gjenvalgt i desember 2003. Opposisjonen, samlet under Den republikanske front for et demokratisk endring (FRAD), boikottet både valgene og folkeavstemmingen som endret grunnloven. President Conté er helsemessig svekket og skal visst ikke ha ledet ministerrådet på et og et halvt år. Som oftest oppholder han seg i landsbyen Wawa 80 kilometer utenfor Conarky. Hvis presidenten dør i løpet av sitt mandat, vil det være lite gunstig for en ny og demokratisk begynnelse. Skulle dette skje, sier grunnloven at nasjonalforsamlingens president, El Hadj Aboubacar Somparé (og forhenværende ambassadør i Frankrike under Sekou Touré) skal være presidentens stedfortreder i seksti dager. Ved endte to måneder skal det så holdes valg. Dette er imidlertid en altfor kort frist som heller legger til rette for at man skal beholde de regjerende politiske personer.⁶ Mange mener dessuten at det sittende partiet vil slå sprekker fra innsiden, slik som Det demokratiske parti av Guinea (PDG) gjorde da Sékou Touré døde.
Det guineanske folk gjør seg heller ingen store illusjoner om en styrende gruppe uten mål og midler, hvilken den enn måtte være. I tillegg har de hatt en regjering som lenge har sådd mistillit til de politiske partier ved å vise til fiktive eller faktiske splittelser mellom de som ble værende i landet under diktaturet og de nå hjemvendte flyktningene. Presidenten refser dessuten partier for å bli for etniske (etter folkelig eller regional tilhørighet) samtidig som han selv spilte på de etniske og regionale forskjellene da Sékou Touré satte landet i flammer.
På tross av dette er det visse personligheter innad i opposisjonen som skiller seg ut. Lederen for partiet for Samlingspartiet for det guineanske folk (RPG), Alpha Condé, vendte tilbake til Guinea i juli 2005. I 1998 hadde han blitt arrester og så dømt til fem års fengsel i september 2000. I 2001 ble han løslatt før tiden etter internasjonalt press. Sidya Touré er en tidligere statsminister og nå leder for partiet Union republikanske styrker (UFR). Touré er nyter stor popularitet i Conakry hvor han en gang i tiden hadde fått urbanisme og elektrisk utstyr på fote igjen.
Det er ikke sjelden man hører teorien om at et militært statskupp vil skje når den nåværende statslederen dør. I 1966 endte det med mytteri blant soldater og at bygget Palais des Nations ble stormet, etter at de hadde fått avslag på deres samlete krav (økte lønninger…). Palais des Nations var satt opp i anledning møtet til Organisasjonen for afrikansk enhet (OA) som følgelig måtte avlyses. Bygget står ennå i ruiner. Siden den gang har man tatt godt vare på hæren. Makten til president Conté hviler dessuten på hæren. Lønninger blir derfor ofte reforhandlet, nye kaserner bygges i hovedstaden og man overser utallige tilfeller av utpressing. Som i andre afrikanske land, er hæren et viktig politisk verktøy.⁷ Verving, promotering eller tvert imot hjemsendelse, gjør det mulig å utnytte interne stridigheter, samt å belønne eller straffe. Den 4. november 2005 ble da også 1800 soldater og offiserer tatt ut i pensjon til fordel for andre man ønsket å forfremme, et ønske som kom fra generalstaben. Leder for generalstaben Kerfalla Camara er tidligere medlem av Sékou Touré sin krets og av kommisjonen CMRN. Han besøkte Paris i februar 2006 og ble også han tatt imot av de franske militære myndigheter. Dette bidrar til at han fremstår som en slags offisiell kandidat til å overta etter president Conté.
Den politiske usikkerheten forsterker både maktkampene som foregår rundt presidenten og landets uorganiserte administrasjon. Denne situasjonen bekymrer fordi Guinea er på vei inn i en veldig usikker regional likevekt. Liberia og Sierra Leone⁸ har gjenvunnet fred, men en skjør en sådan. Elfenbenskysten er på sin side som en vulkan på nippet til utbrudd.⁹ Våpen og leiesoldater er fortsatt i omløp i denne regionen med landegrenser som er vanskelige å kontrollere. I Guinea er det ennå flyktninger fra nabolandene: 35000 fra Liberia, 3500 fra Elfenbenskysten og 1000 fra Sierra Leone.

oversatt av C.S.C.

1 Under innflytelse av Ahmed Sékou Touré (1922-1984) i 1958, stemte guineanere nei ved folkeavstemmingen om Guineas deltakelse i Communauté française, det Franske Samfunn i Vest-Afrika, foreslått av general De Gaulle. Deretter innførte Sekou Touré et diktatur der det viktigste symbolet er fangeleiren Boiro. Her døde tusenvis av guineanere.
2 Fagforeningenen La Confédération nationale des travailleurs de Guinée (CNTG), ledet av Hadja Rabyatou Sera Diallio, og Union syndicale des travailleurs de Guinée (USTG), ledet av El Hadj Ibrahima Fofana.
3 Les Michel Galy, «Le vol suspendu de la Guinée» (Et midlertidig stopp i plyndringen av Guinea), i franske Le Monde diplomatique, desember 2003.
4 Særlig utvinnet av Alcan (Canada) og Alcoa (USA).
5 Nadine Bari, Chroniques de Guinée. Essai sur la Guinée des années 1990 (Kronikker fra Guinea. Et essay om Guinea på 1990-tallet), Karthala, ny utgave 2002; L??il du héron (Hegrens øye), Tabala, Conakry, 2005.
6 Se for eksempel «Guinée : conjurer la descente aux enfers» (Guinea : hvordan avverge en tilstand lik helvete), fra Rapport Afrique nr. 94, 14. juni 2005 ved International Crisis GroupAfrica (Dakar, Brussel). Det er et scenario som bekreftes av tilfellet i Togo.
7 Les Anatole Ayissi, «La montée de la misère et le retour des généraux» (Elendigheten forverres og generalene vender tilbake), «Résistances africaines» (Afrikanske motstandsbevegelser) i skriftserien Manière de voir nr. 79, februar-mars 2005.
8 Les Michel Arsenault, « Sierra Leone, de la justice à la réconciliation» (Sierra Leone, fra rettferdighet til gjenforening), i franske Le Monde diplomatique, oktober 2005.
9 Les Colette Braeckman, «Aux sources de la crise ivoirienne», skriftserien Manière de voir nr. 79 «Résistances africaines», februar-mars 2005.
(…)