Italias Soria Moria-erklæring

Opposisjonskandidat og tidligere president for EU-kommisjonen, Romano Prodi presenterte den 11. februar høytidelig programmet til sentrum-venstre-koalisjonen Union – samme dag som parlamentet ble oppløst og det ble innkalt til nytt valg 9. og 10. april. Dette svært omfattende programmet på nesten 300 sider er resultatet av arbeidet til tolv diskusjonsgrupper – en for hvert av de viktigste punktene i programmet. For lederne av koalisjonen er det avgjørende å presentere de store linjene for en framtidig regjering utgått fra sentrum-venstre, dersom de vinner valget. Noe meningsmålingene tyder på.

Før valgkampen startet var den vanligste anklagen fra sentrum-høyre-regjeringen, «Frihetenes hus», mot Prodis koalisjon, nettopp mangelen på et felles prosjekt. Ifølge statsminister Silvio Berlusconi og hans politiske forbundsfeller var Union – en koalisjon bestående av elleve partier, med en moderat majoritetsfløy og en sterk radikal minoritet – altfor splittet i grunnleggende spørsmål til å kunne framstå som en troverdig kraft. Det eneste som holdt dem sammen, ifølge Berlusconi og co., var motstanden mot ham.
Anklagen var ikke helt grunnløs, spesielt ettersom Italia, som mest av alt frykter ustabilitet, ikke har glemt krisen i 1998. Rifondazione Comunista er det sterkeste partiet på den radikale venstresiden og nå en av Prodis nye allierte, men veltet sistnevntes regjering. Avgjørelsen om å åpne valgkampen med framlegging av Unions program hadde derfor til hensikt å frata Berlusconi sitt sterkeste valgkampargument.
Men dette «kuppet» lyktes ikke. Riktignok er det urettferdig å hevde, som en rekke lederskribenter har gjort, at dette omhyggelig utarbeidede programmet fra venstresiden er innholdsløst. Den svært så lange teksten maler opp, med brede strøk, en generell strategi som er svært forskjellig fra den som har ligget til grunn for Berlusconi-regjeringens gjerninger de siste fem årene. Programmet presenterer en sosialpolitikk som er mye mer avansert og modig enn den svært forsiktige sådanne som ble ført av sentrum-venstre-regjeringene i femårsperioden 1996-2001. Men samtidig må man slå fast at koalisjonen ikke har holdt sitt løfte om å gjøre klare, presise og enhetlige valg i alle viktige spørsmål.
I jakten på en umulig balanse mellom de ofte motstridende kravene fra partiene i Union, snakkes det rundt grøten i koalisjonens program. Ett eksempel er spørsmålet om tilbaketrekning av italienske soldater fra Irak: Den moderate fløyen i koalisjonen går inn for en tilbaketrekning etter avtale med irakiske og amerikanske myndigheter, mens den radikale fløyen krever umiddelbar tilbaketrekning etter en eventuell valgseier. Koalisjonen har her valgt den tvetydige formuleringen «umiddelbar annonsering av tilbaketrekning».
Den samme framgangsmåten har man brukt når det gjelder utdanning: Venstrefløyen krever at Berlusconi-regjeringens reform skal avskaffes, mens den moderate fløyen ønsker en «korrigering». I programmet heter det på dunkelt vis at koalisjonen skal «markere et radikalt brudd med veivalgene til sentrum-høyre, og vil avskaffe de innførte lover som strider mot [koalisjonens] program».
På andre områder er det enda verre. Blant annet når det gjelder forsøket på å foreslå en lov for å bedre situasjonen til ugifte par, spesielt homofile. Dette mislyktes på grunn av den steile motstanden fra Francesco Rutelli, leder for det nest største partiet i Union, Margherita, arvtakeren etter det gamle kristeligdemokratiske partiet. Rutelli har forsvart Vatikanets posisjoner til punkt og prikke, samt synspunktene til den mektige presidenten for det italienske bisperådet, kardinal Camillo Ruini. Konklusjon: ingenting er bestemt, man vil gjenoppta diskusjonene etter valget.
Enda mer plagsomt er saken om et høyhastighetstog for transport gjennom Val di Susa. Hele lokalbefolkningen har protestert mot dette toget, med støtte fra de radikale partiene i Union, mens de moderate gruppene er tilhengere av prosjektet. I et forgjeves håp om å skjule denne uenigheten, har Union latt være å nevne saken i sitt program. Denne merkverdige utelatelsen har ikke gått upåaktet hen hos Il Sole/24 ore, dagsavisen til Confindustria, den italienske arbeidsgiverforeningen, som umiddelbart fordømte den.
Romano Prodi, ivrig etter å berolige industriherrene, kalte det hele en «misforståelse» og garanterte at høyhastighetstoget skulle innføres. Noen minutter senere ble dette dementert av de tre lederne for den radikale fløyen – Fausto Bertinotti, leder for Rifondazione Comunista; Alfonso Pecoraro, leder for De grønne; og Olivieiro Diliberto, leder for Det italienske kommunistpartiet (PCDI). Hendelsen ga høyresiden et utmerket propagandaargument, de kunne holde den fram som bevis på de kroniske splittelsene innad i Union.
På toppen av splittelsene mellom partiene i sentrum-venstre-koalisjonen, og den klønete måten koalisjonen har håndtert disse på, kommer en medieoffensiv uten like fra Berlusconi. I ukene forut for valgkampinnledningen invaderte statsministeren bokstavelig talt tv-skjermene og radiostasjonene, og flyttet ofte fra det ene studioet til det andre på samme dag. Og dette med en fryktinngytende effektivitet: valgstriden, som for knapt tre måneder siden så ut til å være vunnet av Union, så igjen ut til å ligge åpen da valgkampen offisielt startet i begynnelsen av februar. Selv om sentrum-venstre fortsatt ledet, hadde det nåværende politiske flertallet vunnet flere prosentpoeng og var bedre stilt. I midten av mars var meningsmålingene igjen i opposisjonens favør.
Unions manglende evne til å overkomme sine interne splittelser og klargjøre de tvetydigheter disse leder til, er til en viss grad både naturlig og uunngåelig. Koalisjonen består av elleve partier, hvorav kun tre – Venstredemokratene (DS), Margherita og Rifondazione Comunista – har mulighet til å komme over sperregrensen som kreves for å bli representert i parlamentet. Men mindretallskreftene i koalisjonen har en sterk identitet og solide posisjoner lokalt. Alliansen Romani Prodi leder, spenner fra et parti som er arvtaker til den gamle kristeligdemokratiske høyresiden, som Unionen av demokrater for Europa (Udeur), ledet av Clemente Mastella, til grupperinger på ytre venstre, som Rifondazione – som på sine lister også har representanter fra bevegelsen for en annen globalisering.
Alle disse grupperingene har naturligvis én fellesnevner: ønsket om å bekjempe Berlusconi, som bruker sin politiske posisjon til å fremme sine egne næringslivsinteresser og som ikke nøler med å få innført lover som sikrer at han sammen med sine samarbeidspartnere unngår rettslig forfølgelse. Men Unions felles plattform strekker seg likevel lenger enn dette: Hvor broket den enn måtte framstå, er sentrum-venstre virkelig samlet i den grunnleggende opposisjonen mot høyresidens politikk siden 2001. Når det gjelder flere dagsaktuelle spørsmål har de imidlertid forskjellige, og til og med motstridende, synspunkter.
På papiret burde hegemoniet på venstresiden helt og holdent tilfalle Venstredemokratene, det største partiet i koalisjonen og den direkte arvtakeren til det gamle italienske kommunistpartiet (PCI), som i førti år var det mektigste i Vesten. Men mer enn 15 år etter at den største politiske formasjonen på den italienske venstresiden luket ut alle henvisninger til kommunismen, har den uavbrutt bevegd seg mot sentrum, og tatt opp kampen med de andre for å vinne moderate velgere. Likevel finnes det fortsatt radikale strømninger innad i det gamle PCI. Denne tvetydigheten, som i dag er strukturell, bidrar naturligvis til å øke den generelle forvirringen.
For å forstå hindringene som sentrum-venstre-koalisjonen støter på, må man også ha i bakhodet konsekvensene av den nye valgloven, som høyresiden tvang igjennom i siste liten. Denne loven handler om å kombinere to diametralt motsatte alternativer: På den ene siden en tilbakevending til et nesten fullstendig forholdstallsvalg, og på den andre siden en redningsaksjon for topartisystemet som tvinger partiene til å innlede koalisjoner. For valget til deputertkammeret setter loven en sperregrense på fire prosent for partier som stiller til valg alene – men bare to prosent for partier som inngår i en koalisjon med en statsministerkandidat og et felles program. Den koalisjonen som vinner flest stemmer oppnår en «flertallspris», det vil si at den automatisk får 53 prosent av setene i parlamentet.
Dette systemet ser ut til å være skreddersydd for å få de underliggende konfliktene internt i Union til å bryte ut: Tilbakevendingen til forholdstallsvalg bidrar faktisk også til at partier med en tydelig profil skjerper de mest konfliktfylte spørsmålene for å sikre seg selv synlighet og dermed en politisk framtid. Samtidig fører nødvendigheten av å inngå koalisjoner til at man tvinges til å bygge svært brede allianser, der de ulike bestanddelene er pent nødt til å opponere mot hverandre for ikke å forsvinne.
Valgreformen er dermed en felle, uttenkt av venstresidens rivaler: En felle venstresiden ikke har klart å unnvike. En annen sak er også brysom for Union: nemlig den mildest talt forvirrede sammenslåingsprosessen mellom de to største partiene i koalisjonen, DS og Margherita. Prodi har naturligvis presset på for å få gjennomført en slik sammenslåing: som kandidat for hele koalisjonen har den tidligere presidenten for EU-kommisjonen ikke noe parti å støtte seg til i vanskelige tider. Og hans tidligere erfaringer har fått ham til å se begrensningene i en slik situasjon. Han betalte en høy pris i 1998 da den daværende lederen for DS, Massimo D'Alema, tok Prodis plass som statsminister etter at det brøt ut krise i den politiske flertallskonstellasjonen. En sammenslåing av DS og Margherita vil beskytte Prodi mot et lignende hendelsesforløp ved å skape et stort parti på den moderate venstresiden, som han vil være den naturlige lederen for.
Presset fra Prodi har tvunget DS, men spesielt Margherita, som i starten var temmelig lunken, til å bevege seg mer og mer i retning av en sammenslåing, framfor alt med en felles liste for valget til deputertkammeret. De to partiene stiller imidlertid hver for seg til senatsvalget. Ett skritt fram, to tilbake… Og konkurransen mellom de to partiene har på ingen måte blitt svakere, tvert imot, med tanke på kontrollen av det eventuelle samlingspartiet. Lederen for Margherita, Francesco Rutelli, skjuler for øvrig ikke sin ambisjon om å tiltrekke seg stemmer fra desillusjonerte sentrum-høyre-velgere og én dag – kanskje i nær framtid – overta velgerne til Berlusconis Forza Italia (Heia Italia).
De analytikere, det vil si nesten alle, som spår at en seier til sentrum-venstre vil føre til sterke spenninger internt i koalisjonen, har utvilsomt rett. Men trusselen mot stabiliteten til den nye alliansen kommer i større grad fra sentristene i Margherita og Udeur, enn fra kommunistene i Rifondazione. For Fausto Bertinotti utviser en lojalitet uten like overfor Prodi. I de siste to årene har han vist seg fra en særdeles medgjørlig side hver gang risikoen for sammenstøt har dukket opp – Rifondazione har til og med gått så langt som til å utelate en trotskistisk kandidat fra sine lister, fordi hans uttalelser ble vurdert som «uforenlige» med alliansens posisjoner.
Rifondazione Comunista vet utmerket godt at partiet ikke kan gjenta kuppet fra 1998 – da det gjennom å melde seg ut av koalisjonen forårsaket Prodis avgang – uten å bli fryst ut og dømt til isolasjon, og sågar forsvinne. Etter en eventuell valgseier til Union, vil Rifondazione uten tvil framstå som det partiet som er mest trofast mot alliansen.
Det er ikke tilfellet for sentristene: Rutelli satser på at sentrum-høyre-alliansen skal eksplodere og at Forza Italia skal forsvinne – et parti som har arvet en stor andel av stemmene til det gamle kristeligdemokratiske partiet. Rutelli regner med at parti-bedriften til Berlusconi ikke kan overleve hvis dens grunnlegger og eneste leder trekker seg tilbake fra den politiske arenaen. For å sanke stemmer kan Margherita komme til å ta avstand fra alliansen med den radikale fløyen i Union og forsøke å få til en avtale med den mest katolske fløyen i «Frihetenes hus», Sentrumsunionen (UDC), som ledes av presidenten for deputertkammeret, Pierferdinando Casini.
Det er imidlertid umulig å spå hvilke konsekvenser et valgnederlag for sentrum-venstre vil få. Men én ting er sikker: De vil være mye alvorligere enn i 2001. På den tiden var resultatet ikke uventet, ettersom Rifondazione ikke var med i alliansen. Denne gangen samler Union derimot absolutt alle partiene som opponerer mot Berlusconi, og forventer dermed å vinne – i forlengelsen av suksessen ved europavalget i 2004 og regionalvalget i 2005. Taper venstresiden, vil den få store vanskeligheter med å reise seg etter skuffelsen uten varige mén.