Naturen som en selvstendig helhet

Siden Theodor W. Adorno aldri synes å ha interessert seg eksplisitt for økologi, kan det virke bortkastet å ville relatere hans tenkning til det nettverk av ideer som forbindes med dette begrepet. Imidlertid synes det faktum at hans arbeider i stadig større grad har vært gjenstand for interesse blant miljøaktivister- og teoretikere å innebære at forbindelsen faktisk er verdt å utforske.

I de siste par tiår, og særlig i tilknytning til Kyoto-avtalen om reduksjon av det allmenne utslippet av klimagasser, har de grønne bevegelsene rent politisk hatt en betydelig global innvirkning. Tilbakeslagene er lette å vise til og den enorme miljøkrisen reiser dype spørsmål – men bevisstheten om miljøproblemene har knapt vært større enn i dag. Til tross for innflytelsen har det likevel lenge hersket en avgjørende motsetning mellom en reformistisk og en «dyp» økologi. Mens reformistene har kjempet for omfattende beskyttelse av naturmiljøer, så vel som begrensninger av vann- og luftforurensning, om enn uten egentlig å sette avgjørende spørsmålstegn ved den instrumentelle fornuftens prioritet som sådan, har de såkalte dypøkologene vært atskillig mer radikale. Det de har kjempet for er en revolusjonær politikk basert på en ny kosmologi og en ny miljøetikk angående forholdet mellom menneske og natur. Adornos filosofi har hatt liten betydning for den reformistiske posisjonen. Derimot er det dypøkologene som har vist interesse og iblant sett ham som en alliert. (…)