Skapningen de selv hadde skapt

Aleksandar Tijanic er en framstående serbisk spaltist som i en kort tid også var informasjons- og medieminister under Milosevic. Slik beskriver han «den underlige symbiosen mellom Milosevic og det serbiske folk»:

«Milosevic passer serberne egentlig bra. Da han satt ved makten, avskaffet serberne arbeidstiden. Ingen gjorde noe. Han lot svartebørs og smugling florere. Man kunne opptre i det statlige fjernsynet og fornærme Blair, Clinton og hvem det skulle være av verdens «høytstående» personer. (…) Videre ga Milosevic oss rett til å bære våpen. Han ga oss rett til å løse alle våre problemer med våpen. Han ga oss også rett til å kjøre stjålne biler. (…) Milosevic gjorde serbernes hverdag om til en eneste lang ferie, og fikk oss til å føle oss som skoleelever på russetur, noe som medførte at ingenting, absolutt ingenting av det du gjør, er straffbart.»¹
Dermed kan man snu på hodet klisjeen som sier at lidenskapelig etnisk identifikasjon gjenreiser et sterkt sett av ideer og tro – stilt overfor den rådende forvirring og usikkerhet i en moderne, sekulær og globalisert verden. Nasjonalistisk fundamentalisme fremmer et hemmelig, dårlig kamuflert «du har lov!».
Dagens hedonistiske «postmoderne» samfunn hvor alt er akseptert blir stadig mer og mer overfylt av regler og forordninger som tilsynelatende er til vårt eget beste (røykeforbud, matregulering, lover mot seksuell trakassering, og så videre). Sett i lys av dette, er ikke glødende etnisk identifikasjon slik den omtales, noe som gir oss flere begrensninger, men fungerer tvert imot som et rungende frihetsrop: «Du har lov!» Du har lov til å bryte de strenge reglene for fredelig sameksistens i et liberalt og tolerant samfunn, lov til å spise og drikke akkurat det du har lyst til, lov til å praktisere patriarkalske skikker som den liberale politiske korrektheten forbyr, du kan til og med hate, slåss, drepe og voldta…
Om vi ikke erkjenner dette perverse, pseudofrigjørende trekk ved dagens nasjonalisme, er vi dømt til å mislykkes i våre forsøk på å forstå den egentlige dynamikken som førte Milosevic til makten, og som var blitt mulig på grunn av spesielle forhold ved Jugoslavia-krisen på 80-tallet. Den eksplosive kraften i hans bevegelse ble detonert av sammenflettingen av to ingredienser som i utgangspunktet ikke hadde noe med hverandre å gjøre, og snarere var rake motsetninger: kommunist-nomenklaturaen som kjempet for å beholde makten, og den anti-kommunistiske nasjonalismen som hovedsakelig ulmet blant konservative diktere og forfattere. Tingene tok en katastrofal vending i Serbia i 1986 da nomenklaturaen selv gikk inn for nasjonalisme som en strategi for å overleve. Sant nok «manipulerte» Milosevic nasjonalistiske strømninger, men det var diktere som ga ham materialet som egnet seg til manipulasjon. Det var de frittalende dikterne, ikke korrupte politikere, som sto bak det hele da de på 70- og tidlige 80-tallet begynte å legge såkornet for aggressiv nasjonalisme, ikke bare i Serbia, men også i de andre republikkene i det tidligere Jugoslavia. I stedet for et industrielt-militært styre hadde vi i eks-Jugoslavia et poetisk-militært styre, personifisert av Radon Karadzic, den bosnisk-serbiske krigerpoeten.
I Åndens fenomenologi nevner Hegel «åndens stille vev» – undergrunnsarbeidet forbundet med å endre de ideologiske koordinatene, som for det meste foregår i det skjulte, usett av folk flest, og som så plutselig eksploderer og tar alle på senga. Det var dette som foregikk i det tidligere Jugoslavia på 70- og 80-tallet, slik at da smellet kom sent på 80-tallet, var det allerede for sent. Den gamle ideologiske konsensusen var pillråtten og brøt sammen. Jugoslavia på 70- og 80-tallet var som den berømte katten i tegneserien som fortsetter å gå mot avgrunnen. Den faller først ned når den omsider kaster et blikk ned og oppdager at den ikke har fast grunn under seg. Milosevic var den første til å tvinge oss alle sammen til virkelig å se ned i avgrunnen.
Derfor burde man fordrive den kanskje aller mest lumske av pseudo-venstresidens illusjoner: nemlig ideen om at de ikke-nasjonalistiske kommunistene i Jugoslavia slik landet var sent på 80-tallet, ikke grep sin gylne sjanse til å gå sammen i front mot Milosevic, utfra en demokratisk-sosialistisk plattform om å holde i hevd arven etter Tito. I 1989, på et møte i politbyrået i den jugoslaviske kommunistligaen som var viet Titos minne, ble det faktisk gjort et forsøk på å danne en felles front som skulle forsvare arven etter Tito mot angrepene fra Milosevic’ nasjonalistbevegelse. Forestillingen som fulgte var en av de mest patetiske og latterligste man noensinne har sett. De «demokratiske» kommunistene (kroaten Ivica Racan som holdt åpningsinnlegget, sloveneren Milan Kucan, etc.) ville vise det som helt opplagt var sant – en slags verité de La Palice, (en tåpelig, selvinnlysende sannhet, overs.anm.) – nemlig at den serbiske nasjonalismen som Milosevic støttet undergravde selve fundamentet i Titos Jugoslavia. Problemet med denne strategien var at det mislyktes på sørgeligste vis. «Titos demokratiske forkjempere» trengte seg selv opp i et hjørne ved å innta en latterlig, uholdbar og selvutslettende stilling. For å forsvare det demokratiske potensiale mot den nasjonalistisk fare, måtte de late som om de uttalte seg på vegne av nettopp den ideologien som den demokratiske bevegelsen i Jugoslavia definerte seg selv utifra. Dermed gjorde de det svært enkelt for Milosevic å få fram sitt budskap, nemlig: «Dere er fremdeles besatt av spøkelsene av en ideologi som har mistet sin styrke, mens jeg er den første politikeren som fullt ut har aksepterert konsekvensene av det faktum som dere nekter å vedkjenne, nemlig at TITO ER DØD!» En svært overfladisk troskap til arven etter Tito immobiliserte majoriteten i den jugoslaviske kommunistligaen, og overlot dermed det politiske initiativet til Milosevic.
Sannheten bak disse sørgelige opptrinnene sent på 80-tallet var at Milosevic satte vilkårene og avgjorde den politiske dynamikken. Han handlet, mens andre fraksjoner av kommunistligaen bare reagerte. Eneste måte å sette en effektiv stopper for Milosevic på, hadde vært – i stedet for å klamre seg til spøkelsene fra fortiden – å risikere å gå et skritt lenger enn ham: å ta selve arven etter Tito opp til kritisk analyse. Eller for å si det på en mer patetisk måte: det var ikke bare Milosevic som forrådte arven etter Tito. På et dypere nivå klamret hans motstanderne, titoismens forsvarere, representanter for den lokale nomenklatura som var redd for å miste egne privilegier, seg nå bare til levningene av ritualisert titoisme. Det var nesten noe berettiget ved hvordan Milosevic’ populistiske bevegelse styrtet lokal nomenklatura i Vojvodina og Montenegro (de såkalte «yoghurtrevolusjonene»).
For et par år siden uttalte en av de amerikanske forhandlerne at Milosevic ikke var en del av problemet, men selve problemet i seg selv. Men var ikke det klart helt fra starten av? Så hvordan forklare vestlige lands evige forhalingspolitikk, de som i årevis gikk Milosevic’ ærend og anerkjente ham som en viktig stabiliserende faktor for regionen? De som mistolket opplagte tilfeller av serbisk aggresjon som borgerkrig? Eller endog feider mellom folkegrupper? De som til å begynne med la skylden på dem som umiddelbart så hva Milosevic sto for, og som nettopp av den grunn desperat ønsket å unnslippe hans grep (ref. James Bakers offentlig uttalte støtte til «en begrenset militær intervensjon» mot slovenske separatister)? De som ga sin støtte til Jugoslavias siste statsminister Ante Markovic, hvis program i et utrolig tilfelle av politisk blindhet, i fullt alvor ble ansett for å være en siste sjanse for et demokratisk, markedsorientert og forent Jugoslavia?
Da landene i Vesten begynte å ta kampen opp mot Milosevic, kjempet de ikke mot sin fiende, en av de siste hindringene for en ny liberal-demokratisk verdensorden. De kjempet mot en skapning de selv hadde skapt, et monster som vokste fram som et resultat av kompromisser og uoverensstemmelser innen vestlig politikk. Milosevic hadde derfor fullstendig rett da han i Haag anklaget Vesten for dobbeltmoral, og minnet vestlige ledere om at for mindre enn ti år siden – på et tidspunkt hvor de allerede visste det han sto anklaget for nå – ble han hyllet som en garanti for fred. Dette er den egentlige historien om Milosevic: ikke hvorfor han ble utpekt som den hovedansvarlige, men hvorfor han så lenge ble behandlet som en akseptabel partner.
Denne historien omfatter ikke bare noen vest-europeiske land, så som Frankrike og Storbritannia, med deres opplagte pro-serbiske tendenser, men også USA. Den stiller oss overfor det største paradokset ved USAs politikk i dag – ikke at USA er et nytt verdensomspennende imperium, men at de ikke er det. Samtidig som de later som om de er det, fortsetter de å opptre som en nasjonalstat og handler hensynsløst etter egne interesser. Det er som om retningslinjen for amerikansk utenrikspolitikk har vært en merkelig bakvendt versjon av den kjente økologiske maksimen: «handle globalt, tenk lokalt».
Det beste eksemplet på dette motsetningsforholdet, ser man av det tosidige presset USA utøvde mot Serbia sommeren 2003. De amerikanske representantene forlangte at den serbiske regjeringen skulle utlevere personer mistenkt for krigsforbrytelser til domstolen i Haag (i henhold til et globalt imperiums logikk som krever en tverrstatlig, internasjonal rettsinstitusjon). Dessuten forlangte de en undertegnelse av en bilateral avtale med USA som pålegger Serbia ikke å utlevere til noen internasjonal institusjon (det vil nettopp si Haag-domstolen) amerikanske statsborgere mistenkt for krigsforbrytelser eller andre forbrytelser mot menneskeheten (i henhold til nasjonalstatlogikken). Ikke rart at serberne reagerte med forvirring og sinne.
Timothy Garton Ash hevder patetisk apropos Haag-domstolen: «Ingen Fürher eller Duce, ingen Pinochet, ingen Idi Amin eller Pol Pot vil lenger kunne føle seg trygg bak palassets dører for interversjon fra folkets egen domstol.». Men man bør simpelthen legge merke til hvilke navn som mangler på denne listen, som bortsett fra standardparet Hitler og Mussolini, inneholder tre diktatorer fra den tredje verden (samt Milosevic). Burde den ikke inneholde i alle fall ett navn fra G7-landene – skal vi si en som Henry Kissinger?
© Diplo.