Ulydighet mot loven

Det har blitt en hyppig politisk og samfunnsrettet handling å motsette seg loven. Denne aksjonsformen benyttes både av dem som hugger ned genmodifiserte maisplanter så vel som organisasjoner som i kampen om ubebodde hus. Blant annet gjelder dette franske Droit au logement (DAL) som kjemper for retten til bolig.

For å rettferdiggjøre slike handlinger, støtter man seg til argumenter som vanskelig lar seg motsi. Et eksempel på dette er det miljøpolitiske føre-var-prinsippet ettersom vi vet lite om de helsemessige konsekvensene av genmodifiserte planter. Et annet er den sosiale uverdighet til de mennesker som ikke har ordentlige boligforhold. En rettferdiggjøring med slike argumenter, som selvfølgelig benyttes i det godes hensikt, vil relativt lett kunne få tilslutning.
Men hva sier man da til dem som til motsvar viser til andre grunnleggende rettigheter, deriblant frihet til vitenskapelig forskning eller frihet til eiendom? Disse rettighetene ble utformet under den franske revolusjon og er nedtegnet i den franske menneske- og borgerrettighetserklæringen – Declaration des droits de l'homme et du citoyen.
Vår oppfatning av hva som er rett og galt, er subjektiv og varierende. Nettopp derfor kan man ikke støtte seg til denne for å berettige et lovbrudd. I et demokrati skal loven, i prinsippet, respekteres. Loven skal sikre sosial ro og være et uttrykk for folkets vilje. Dette skal skje på tross av at dens legitimitet faktisk svekkes i og med svekkelsen av regjeringene sin rolle i Europa. På bakgrunn av hvilket allment prinsipp, som kan stå i mot alle og i alle omstendigheter, vil man kunne argumentere for en revurdering av loven? Foruten det å ty til vold, skaper også rettmessigheten til en slik holdning debatt innad i de sosiale bevegelser.¹ Blant dem som er for endring står de som ønsker å ta vare på loven, legalistene, mot de radikale som forfekter en naturrett.²
På fransk blir ofte to uttrykk nevnt når man skal rettferdiggjøre lovovertredelser: désobéissance civique (borgerlig ulydighet) og désobéissance civile (sivil ulydighet). Disse uttrykkene brukes ofte om hverandre, men betegner imidlertid veldig forskjellige virkeligheter. Borgerlig ulydighet har som hensikt å protestere mot en urettferdig juridisk myndighet og å få anerkjent nye rettigheter: Rett til bolig, føre-var-prinsippet, rett til sunne omgivelser… Dette er da et uttrykk for borgerrett, noe som Gandhi var et eksempel på idet ledet India mot sin uavhengighet. Det samme så vi i motstandsbevegelsens bekjempelse mot nazistenes okkupasjon og i de svartes kamp for like rettigheter i USA. Dessuten ser vi det i dag i husokkupasjonene på vegne av de husløse i Frankrike, og i nedhuggingen av marker dyrket med genmodifiserte planter (GMO).
Grunnlaget for sivil ulydighet er en helt annen. Dette begrepet stammer fra den amerikanske filosofen Henry David Thoreau. Han definerte dette som en rett, i kraft av sin egen samvittighet som menneske, til å protestere mot en stats lover.³ Individets ulydighet overfor statlige lover forfektes fremdeles av tilhengerne av det som kalles en naturlig rett i motsetning til en demokratisk rett. En naturlig rett plasserer vår indre samvittighet til dommer over samfunnet, med alle de uklarheter som en slik holdning måtte skjule. Man kan trekke sammenligningen til Antigone (i Sokrates’ Antigone) som trosset Kreon for å begrave sin bror i henhold til gudenes lov. Dessuten ser vi likhetstrekkene når de israelske nybyggerne nekter å forlate de okkuperte områdene eller når de militante abortmotstanderne lenker seg fast foran abortklinikker. Thoreau valgte å oppfordre til skattenekt fordi han var uenig i den politikken som ble ført i USA i 1849. Han uttrykte også selve grunnlaget for liberalismen: «de beste styresmaktene er de som styrer minst».
Hvis det å argumentere ut ifra en personlig overbevisning ikke holder for å rettferdiggjøre en lovstridig handling, hvilke kriterier kan da danne grunnlaget for en rettmessig ulydighet mot loven? Internasjonal og nasjonal rett, samt vanlig rettspraksis, gir allerede rom for å motsette seg styresmakter til en viss grad og under visse omstendigheter. Denne type overtredelser rettferdiggjøres dessuten av de grunnleggende rettigheter som er nedtegnet i FNs menneskerettighetserklæring, i den Europeiske kommisjon for menneskerettigheter, og i fortalen til mange grunnlover. Disse tekstene har en større juridisk og moralsk verdi enn vanlige lover.
En soldat er da pålagt å nekte å utføre ordre som er «bestemt ulovlig», det vil si en ordre fra en rettmessig myndighet som strider mot de grunnleggende menneskerettigheter (å ta livet av en skadet, torturere…). Denne regelen ble brukt i forbindelse med Nürnberg-prosessene i 1945 og gav rom for å domfelle underordnede som, på ordre, hadde tatt del i forbrytelser mot menneskeheten. Franske jurister kaller denne regelen for teorien om de intelligente bajonettene (la théorie des baïonnettes intelligentes). I forbindelse med krigsforbrytelser har denne blitt innlemmet i de fleste internasjonale konvensjoner.⁴ Imidlertid vil ikke et berettiget opprør mot loven alltid gi etterspill i lys av moralske prinsipper. Det kan vi se av historiene om det som skjedde med motstandsbevegelsen i nazistyrte Vichy og med desertørene i Algerie-krigen.
De grunnleggende prinsipper vil alltid være i utvikling. Mange av de rettigheter som finnes i dag (rett til bolig, til å organisere seg, til arbeid, til offentlige tjenester, til helsetilbud…) er faktisk av nyere dato. Et eksempel er legaliseringen av rett til abort i nesten hele Vesten på 70-tallet. Et annet er det miljøpolitiske føre-var-prinsippet som ble innlemmet i den franske grunnloven 1. mars 2005. To eksisterende rettigheter kan dessuten motsi hverandre – som retten til å ha eiendom og retten til bolig. De militante innen borgerlig ulydighet utsetter seg altså for en mulig fordømmelse fordi de hadde rett for tidlig, eller for å ha tatt feil hvis de rettighetene de kjemper for aldri blir anerkjent.
Her har dommeren en viktig rolle. For det er han eller hun som konkret avgjør hierarkiet blant de lover og regler som skal følges. I likhet med enhver borger må også dommeren (som jo også en borger) vise stort skjønn når det skal avgjøres om en gitt lov må vike for et overordnet moralsk prinsipp.⁵ Rollen som dommer kan da være ubehagelig og kreve stort mot. Under Vichy-regimet var det faktisk kun et fåtall dommere som nektet å utøve sitt embete.
Stilt overfor et tilfelle av ulydighet mot loven, har dommeren til rådighet en rekke rettslige tiltak. Disse har blitt utviklet i årenes løp og er innlemmet i straffeloven. Tiltakene gir mulighet til å frikjenne en lovovertreder og ulydighet mot loven er dermed et rettslig prinsipp som anerkjennes av rettsvesenet. Det betyr at man ikke må henvise til retten til å gjøre «motstand mot undertrykkelse» i artikkel 4 i den franske menneske- og borgerrettighetserklæringen. Imidlertid begrenser rettsvesenet strengt bruksområdet til dette prinsippet, i allmenn interesse. Rettsprinsippet om ulydighet mot loven innebærer blant annet retten til å forsvare seg selv (det å utøve på sin overgriper en type vold som tilsvarer overgrepet). Dessuten omfatter det nødrett og visse tilfeller av moralsk tvang.⁶ Nødrett berettiger lovovertredelse når noe av overordnet betydning krever at man bryter en annen grunnleggende rettighet av mindre betydning i en gitt lovstridig handling.
I så måte har noen domsbeslutninger blitt berømte. I 1898 frikjente dommeren Paul Magnaud (kalt den gode dommeren) en kvinne for straffeansvar fordi hun hadde stjålet et brød for å ha mat til barnet sitt. Nødrett ble også konstatert av domstolen i Bobigny i 1972 da en ung kvinne var tiltalt for abort. Den 28. november 2000 frikjente dessuten domstolen i Paris en familie som hadde ulovlig bosatt seg i et ubebodd hus.
Noen av disse beslutningene har selvfølgelig blitt anket og vurdert på nytt. Men de bidrar likevel til å definere hva som er en berettiget lovstridig handling. Dette kom tydelig fram da domstolen i Orléans den 9. november 2005 besluttet å frifinne nedhuggere av genmodifiserte planter. Denne beslutningen er en påminnelse om at den som tar i bruk nødretten må bevise at faren var faktisk og akutt. Dessuten antyder den at midlene benyttet skal tilsvare farens alvor. I denne saken støttet dommerne seg til miljøavtalen Charte de l’Environnement som også har blitt innlemmet i den franske grunnloven. De konstaterte at kravene stipulert i denne avtalen var overholdt. Dermed konkluderte dommerne at den som utøver nødrett utøver en handling som gagner samfunnet. I borgernes hender kan altså lov og rett vise seg å være et instrument for å få igjennom forandring. Imidlertid må det jo finnes en mulighet for å anke i rettens nærvær, men dette er ikke alltid tilfelle.
Det å gå fra en stadig større motstand (som å nekte å håndheve en lov man mener er urettferdig) og over til borgerlig ulydighet (lovbrudd), kan kun komme som en aller siste utvei. Det å frivillig og avtalt motsette seg loven bør da skje helt unntaksvis og kun når alle andre forsøk har feilet. Dessuten vil man da stå i fare for å innskrenke det demokratiske prinsippet sin betydning og rolle. For å endre på samfunnet eller endre loven, er man nødt til å handle innenfor samfunnets institusjonelle rammeverk. Vi må ikke glemme at lovene som gav rett til betalte ferier, stemmerett for kvinner, frivillig abort og som avskaffet dødsstraff, ble stemt fram av de folkevalgte.
Men disse lovene ble ikke vedtatt uten kamp. En slik kamp kan lykkes når man klarer å mobilisere, eller å overbevise en betydelig del av borgerne, noe media bidrar til. Som oftest skjer dette innenfor lovlige rammer og av og til med støtte fra størsteparten av borgerne – men ikke alltid:
I Frankrike er man vitne til ulike eksempler på dette. Lærere tilknyttet organisasjonen Réseau éducation sans frontières (Læring uten grenser) motsetter seg at utenlandske elever uten oppholdstillatelse blir utvist. Et medlem av grense- og luftpolitiets fagforening nekter å utvise familier uten identitetspapirer, og arbeidsinspektører nekter å bistå politiet i jakten på svart arbeidskraft. Ansatte i arbeidsformidlertjenesten (ANPE) vil ikke lenger være med på det nye systemet om å prioritere enkelte arbeidsledige framfor andre. Noen franske kommuner velger på sin side å se bort i fra GATS-avtalen (Verdens handelsorganisasjon (WTO) sitt viktigste kort i nedbrytingen av offentlige tjenester). I Paris ønsket dessuten to statsarkivarer å hjelpe historikeren Jean-Luc Einaudi i saken mot Maurice Papon.⁷ De ble til slutt straffet for brudd på taushetsplikten. I strømselskapet EDF velger dessuten de ansatte som er fagorganisert i CGT å leke Robin Hood og gjenåpner strømforsyningen hos fattige.
Må det å motsette seg loven nødvendigvis være ikke-voldelig? Enkelte er av den oppfatning. Ser man på Gandhi og Martin Luther King kan vi kanskje gi dem rett i det. Egentlig avhenger det av situasjonen man befinner seg i. For selv om motstanden mot nazistenes okkupasjon og arbeidernes kamp for streikeretten tvang fram bruk av vold, vil ikke dette alltid være tilfelle i kampen for andre rettigheter. I Frankrike var man nylig vitne til nok en storstilt mobilisering rundt den verdensomspennende foreningen ADMD, som kjemper for retten til en verdig død. Denne mobiliseringen bidro til lovvedtaket den 22. april 2005 vedrørende avslutning av liv. I tillegg bidro den til at aktoratet i rettskretsen i Boulogne-sur-Mer besluttet, den 2. januar 2006, å frafalle anklagene mot både moren og legen til unge Vincent Himbert. I henhold til fransk lov begikk de en forbrytelse da de, etter guttens ønske, gjorde ende på hans lidelser.⁸
I alle disse sakene må man være klar over at det å motsette seg loven, vil alltid innebære en viss risiko – det være seg bøter eller fengselsstraff. Det er kun enkelte ganger at man lykkes i å framtvinge endring. Borgerlig ulydighet blir da en sak som angår alle og ikke kun de mest militante og radikale. Dette gjør at man står igjen med et todelt spørsmål: Hvilken virkelighet står demokratiet overfor i en tid når krisen i den politiske representasjon øker, og hvilket ansvar har borgeren til å beskytte og å utdype den?

oversatt av C.S.C.

1 Les Susan George, «L'ordre libéral dans ses basses ?uvres» (Den liberale orden og dens elendighet), Le Monde diplomatique, august 2001.
2 Les Thierry Paquot, «Désobéir» (Å nekte å adlyde), Le Monde diplomatique, januar 2005.
3 Henri David Thoreau, La désobéissance civile (Sivil ulydighet), Mille et une nuits, Paris, 1999 (ny utgave).
4 Spesielt artikkel 8 i vedtektene til Nürnberg-domstolen, Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger samt tilleggsprotokollene av 1977, og artikkel 33 i vedtektene til Den Internasjonale straffedomstol.
5 Les Danièle Loschak, «Le juge doit-il appliquer une loi inique ?» (Må dommeren håndheve en urimelig lov?) Le Genre Humain, Paris, nr.28, høst-vinter 1994.
6 I Frankrike ble et par besteforeldre frifunnet for å ha hindret at barnebarnet ble overlevert til sin algeriske far. Begrunnelsen var at barnet, som var alvorlig syk, ikke ville kunne få behandling i Algerie (Appelldomstolen i Dijon, 19. desember 1984)
7 I boken Octobre 1961, un massacre à Paris belyste historikeren Jean-Luc Einaudi den sentrale rollen som Maurice Papon hadde hatt da et hundretalls algerier ble drept av fransk politi i forbindelse med en fredelig demonstrasjon i Paris den 17. oktober 1961.
8 Les Catherine Leguay, Respecter la vie, disposer de sa mort, (Respektere livet, råde over døden) L'Harmattan, Paris, 2005.
(…)