La oss takke de Villepin for at han ofrer seg så mye for makten, ikke bare på grunn av personlige ambisjoner, men for å se om det fortsatt finnes makt, og for å redde ideen om den på en politisk scene som er i full oppløsning.
I Villepins tilfelle er det enda mer patetisk at han gjør dette i den globale liberalismens navn, som nettopp gjør sitt for å sette sluttstrek nesten overalt for utøvelsen av politiske makt i egentlig forstand. På motsatt side, og dette er situasjonens ironi, slåss også de unge og studentene for å redde en gammel ide, ideen om opprør. De lar oss tro at det ennå finnes en levende og ikke-reduserbar kraft, en avvisende og subversiv kraft, i bunnen av dette stagnerende og synkende samfunnet – der de eneste ideene som har blitt igjen i dette samfunnets er komfort, prestasjon og sikkerhet. Det morsomste og mest patetiske finnes også her. Nemlig at det de krever er nøyaktig de samme livs- og samfunnsmodellene, modellene for økonomisk programmering av arbeidet og eksistensen, som ligger til grunn for problemene og desillusjonen til dette samfunnet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
