Frikort for vold

Under den rettslige behandlingen i gateprostitusjonssaker, blir kundene til den prostituerte nesten aldri stilt under tiltale, men kan bli avhørt som… «vitner». Om Claudine Legardiniers og Saïd Bouamamas¹ undersøkelse endelig retter søkelyset mot den mest diskré deltakeren ved kjøp av sex (12 prosent av den mannlige befolkningen er kunder i Frankrike, og 0,69 prosent av kvinnene), bør man ikke forvente en medfølende holdning. Utsagnene de har samlet inn inngår i et solid underbygget, nådeløst anklageskrift. Bortforklaringen med at det involverer en pengetransaksjon, eller en illusorisk tro på at man er «fri til å velge», endrer ingenting ved det voldelige aspektet forbundet med å tilegne seg en annens kropp. Forfatterne hevder et samfunn i anstendighetens navn ikke bør tolerere dette.

Ved å fordrive fantasiene som er knyttet til prostitusjon, og som usynliggjør denne volden, tilbakeviser forfatterne fordommene som legitimerer den, én for én. De påpeker i hvilken grad både horekundene og befolkningen for øvrig er forankret i foreldete forestillinger om mannens seksualitet som en «drift man ikke kan fortrenge», mens kvinnens til enhver tid er preget av «stoisk ro». De bemerker at selv hvor sterk «denne driften man ikke kan fortrenge» er, «så består jo sivilisasjonens oppgave nettopp i å hindre at drifter påfører andre skade».
Forfatterne advarer mot at man blir forledet til å følge Tysklands eller Nederlands eksempel når det gjelder lovgivning, og er opprørt over den nye benevnelsen «sexarbeidere» som gir inntrykk av at prostitusjon er et yrke på linje med andre. «Når du jobber hos McDonald’s er det ikke du som er råvaren, som prostituert er det du som er råvaren.» Langt fra å «redusere antall voldtekter», utgjør prostitusjon tvert imot en «innvilgelse av rettigheter» over kvinnekroppen og undergraver kravene om likestilling innenfra, hevder de. Som et friområde for kjønns- og rasediskriminering – det ser man av alle stereotypene om at asiatiske jenter er omsorgsfulle, de afrikanske kjælne, de østeuropeiske føyelige, osv. – synes prostitusjonens viktigste aspekt å være dominansen over en annen, med det frikort for vold som det innebærer. I en slik grad at man kan spørre seg om det virkelig fins «noe seksuelt forhold» her. Og om det gjør det, så er det visstnok som regel en skuffelse. Undersøkelsen avdekker en «strukturell» frustrasjon hos kunden, en frustrasjon som de tilskriver de prostituerte, som blir anklaget for ikke å legge nok sjel i arbeidet. Bokens viktigste fortjeneste er å rive fenomenet ut av gettoen hvor det er plassert. Siden prostitusjon skaper enorme fortjenester, både direkte og indirekte, og avdekker vedvarende vansker i forholdet mellom de to kjønn, bidrar den til å implisere og rokke ved samfunnet i sin helhet.
Vold i ekteskapet er et annet område hvor man lenge har snakket om «fatalitet». En Amnesty International-rapport² bekrefter omfanget av denne. Foreningene som bistår kvinner som har blitt mishandlet av ektefellen har samlet fem vitnesbyrd i en bok³ som riktignok gir emnet en litt summarisk behandling, men som lar oss få bedre innsikt i mekanismene som ligger bak. Disse beretningene om normalt lykkelige kvinner som gradvis ser en vakker kjærlighetshistorie bli forvandlet til skrekkfilm, bekrefter at vold i ekteskapet først og fremst karakteriseres av at den ene bemektiger seg skjebnen og tankene til partneren – slagene «bare» fullbyrder prosessen. Disse mennenes aggresive arroganse, deres livsledsageres tendens til bestandig å tvile på seg selv og sine egne retter, viser hvor godt befestet slike heller tvilsomme identitetsmodeller er. Fortellingene understreker også rettsapparatets og politiets manglende evne til å komme ofrene til unnsetning i en kamp som setter livet deres i fare.

oversatt av M.B.

1 Claudine Legardinier og Saïd Bouamama, Les clients de la prostitution : l'enquête (Horekunder, en undersøkelse), Presses de la Renaissance, Paris, 2006.
2 Amnesty International, Les violences faites aux femmes en France, une affaire d'Etat (Vold mot kvinner i Frankrike, et statsanliggende), Autrement-serien, Paris.
3 Collectif de femmes, Nous, femmes battues (Vi mishandlede kvinner), Hugo Doc, Paris, 2006.
(…)