Oljemengden minker, behovet øker

I løpet av de tre siste årene har bekymringene omkring sikkerheten til energiforsyningene økt betraktelig. Man bekymrer seg ikke lenger bare om oljeeksporten fra det stadig turbulente Midtøsten. Nå dreier det seg dessuten om det globale systemet av produksjon, raffinering og transport av både olje og naturgass. Varsku ropes stadig oftere både av politiske embetsmenn og uavhengige eksperter.

Det internasjonale energibyrået (IEA) sin siste toårsrapport «World Energy Outlook», publisert den 7. november 2005, tar for seg utsiktene i perioden 2004-2030. I rapporten uttrykker IEA en mer eller mindre generell bekymring. De understreker at «på kort sikt vil faren for energisikkerheten bli større» og at «sårbarheten for kriser i energiforsyningen vil bli større med utvidelsen av verdensmarkedet».¹ I sin nyttårstale den 5. januar 2005, betegnet den franske presidenten, Jacques Chirac, at det «å forberede tiden etter olje» som «en av de viktigste oppgavene i dette århundret». Naturgass betraktes som den viktigste avløseren til olje. Men den volder også bekymring. Dette ble klart da Russland, verdens største gasseksportør, brått stoppet gassforsyningen til Ukraina og Georgia på begynnelsen av 2006. Man begrenset forsyningene til Ungarn, Østerrike og Italia og begrunnet dette med at de hadde lite til rådighet. Slike kriser er foruroligende nok. Derfor var det også problemet med å sikre energiforsyning som ble en gjenganger under forhandlingene på G8-møtet i Sankt-Petersburg i februar 2006.
I den årlige talen om rikets tilstand den 31. januar, talte president George W. Bush som alltid med fokus på sikkerhet. Han understreket at USA må redusere sin avhengighet av oljeprodukter og bevege seg «bort fra en oljebasert økonomi». Det samme hører vi fra europeisk side. Den 15. februar var eksperter samlet på en energikonferanse i Berlin. Der påpekte man at det er i Europas «strategiske interesse» å begrense avhengigheten til Midtøsten og til Russland. Dessuten bør energisikkerheten styrkes. Ifølge Luc Werring, EU-kommisjonær for Energi og Transport, har en styrking av sikkerhetstiltakene blitt et «alvorlig problem».
Men hvorfor er man så urolig? Den amerikanske ørnen brer jo nå sine vinger over Midtøsten, Asia og Afrika. Dessuten nølte ikke de oljeeksporterende land med å åpne slusene for takle den raske økningen i etterspørsel og for å hindre at olje skulle bli mangelvare.
En generell bekymring er nå plutselig under utvikling. Det er det totalt motsatte av hva mange tenkte og håpet på før Irak-krigen i mars 2003 og før landet kom inn under amerikansk kontroll. Irak sitter på verdens viktigste oljereserver, bare forbigått av Saudi-Arabia. At bekymringen brer seg, går også imot de bekreftelsene man fikk etter Golfkrigen i 1990-1991 og etter frigjøringen av Kuwait av USA og deres allierte. I september i 1992 ble den femtende kongressen for Det Internasjonale energibyrå (IEA) avholdt i Madrid. Her hevdet James Schlesinger at «det amerikanere har lært av Golfkrigen, er at det er mye enklere og mye morsommere å herje i Midtøsten enn å ofre visse ting for å redusere deres avhengighet av oljeimport.» Dette hadde han fått høre av ansvarlige innen administrasjonen til George Bush senior. James Schlesinger har vært forsvarsminister og deretter CIA-direktør under president Nixon. Han var senere også energiminister i James Carter- administrasjonen.
Schlesinger utdypet sine uttalelser og påpekte at frykten for manglende sikkerhet av energiforsyning hadde blitt betraktelig redusert i USA etter Sovjetunionens fall. Med dette opphørte også den sovjetiske trusselen til oljeforekomster i Midtøsten. Schlesinger mente man heller ikke trengte å bekymre seg lenger over de forholdsvis lave oljeprisene som fører til en nedgang i produksjon og økt import.
Det andre man kan konstatere er at ting har endret seg kraftig de tre siste årene. Invasjonen i Irak i 2003 åpnet ikke opp for en sterk økning i den irakiske oljeproduksjonen og til en påfølgende prisnedgang. I stedet endte den med sabotasjer, med en borgerkrig som spøker i kulissene, og med en nedgang i oljeproduksjonen fra 2,5 til 1,5 millioner fat per dag (bpd)² i et av verdens fremste oljeeksporterende land. Dette kombinert med andre faktorer førte til en priseksplosjon. Gjennomsnittsprisen på olje i OPEC (Organisasjonen for oljeeksporterende land) gikk fra 24 dollar fatet i 2002 til 51 dollar i 2005.
I motsetning til oljekrisene i 1973-1974 og 1979-1980, kom denne prisøkningen helt uventet. De nye bekymringene for energisikkerhet har ikke oppstått på grunn av handelsblokade, nedgang i oljeeksport eller av at «det sorte gullet» brukes som våpen av visse produksjonsland. Årsaken til denne prisøkningen finner vi i to sett faktorer. Det første settet er de geopolitiske. Det gjelder spesielt attentater og den politiske ustabiliteten i Midtøsten. I tillegg dreier det seg om den spente situasjonen som Iran sitt atomenergiprogram skaper, og de etniske konfliktene i Nigeria.³ Det andre sett med faktorer er desto mer bekymringsverdig. For det er faktorer som vil være mye mer langvarige i den grad de berører balansen mellom tilbud og etterspørsel.
Vi har vært vitne til en uventet økning av forbruksbehovet. Etter en gjennomsnittlig økning på 1,5 prosent per år i perioden 1992 – 2002, steg den internasjonale etterspørselen med 1,9 prosent i 2003 og med 3,7 prosent i 2004. I 2004 var rekorden på 82 millioner fat per dag og i 2005 toppet den seg på ny med 83 millioner fat per dag. Det vil si at på bare tre år steg oljebehovet totalt med 5,5 millioner fat per dag. Økningen var spesielt stor i Kina hvor man gikk fra 7,6 prosent i 2003 til 15,8 prosent i 2004.
Denne økningen fikk oljeland til å produsere maksimalt. Dessuten er det mer enn nok kapasitet til transport og raffinering, særlig i USA, og dette gir naturlig nok næring til denne spiralen av prisøkning.
Skal man tro tall som er til rådighet, spesielt fra Det internasjonale energibyrå (IEA) og det amerikanske Departement of Energy (DoE), vil det internasjonale forbruket øke med opptil 50 prosent i løpet av de 25 kommende år. Fra 83 millioner fat per dag i 2005 vil det i 2030 ha økt til 115 millioner fat per dag, ifølge IEA – og 131 millioner fat per dag, ifølge DoE. Det amerikanske selskapet ChevronTexaco sier det så pent i deres nye reklame at verden ville ha brukt 125 år på å forbruke den første billionen (1000 millioner) oljefat. Men det skal bare 30 år for å bruke den andre billionen. Det tilsvarer også dagens totale mengde av påviste reserver.
Hvordan vil vi klare å takle en slik økning? Og til hvilken pris? For å svare på dette må vi se på to variabler. På den ene siden avhenger det av hvor reelle disse beregningene av oljereservene er. På den annen side avhenger det av utviklingen av produksjonskapasitet.
Det er ikke noe nytt at man er skeptiske overfor den faktiske mengden av oljereserver. Denne skepsisen har også nylig blitt styrket av de sterke prognosene for nedgang som enkelte oljeselskaper fremmer, samt av de nye bergningene som uavhengige geologer foreslår.
Det stilles særlig spørsmålstegn ved de offisielle beregningene fra OPECs medlemsland. Dette skriver seg imidlertid fra 80-tallet. På den tiden revurderte særlig Golf-landene sine mengder av oljereserver, vedtok prisøkninger og foretok nye undersøkelser, noe de gjorde uten å kunne vise til nye funn. Mellom 1985 og 1986 endret De Forente Arabiske Emirater den offisielle beregningen av oljereserver fra 34 til 97 milliarder fat. Saudi-Arabia økte mengden med 50 prosent ved å endre beregningen fra 167 til 255 milliarder fat mellom 1987 og 1988.⁴ Irak doblet fra 32 milliarder fat i 1981 til 65 milliarder fra 1983 (senere til 115 milliarder fat fra og med 2001). Dette skjedde i en tid da OPEC-landene var i ferd med å opprette et system med produksjonstak og nasjonale kvoter. Dette skulle dessuten bli fastsatt hovedsakelig på bakgrunn av de påviste oljereservene i hvert enkelt land. Mellom 1983 og 1988 steg dermed den totale mengde oljereserver i OPEC til 62 prosent og hoppet dermed fra 470 til 761 milliarder. Andre revurderinger førte deretter til at den totale mengden reserver for disse landene gikk opp til 896,6 milliarder fat 1. januar 2005.
Noen av disse prognosene har naturligvis kommet som en konsekvens av nye funn eller av teknologiske framskritt innen oljeutvinning. Andre prognoser har man vært mer forsiktig med. Nesten alle disse oljereservene kontrolleres av statlige selskaper som nekter enhver kontroll eller verifisering fra eksterne instanser. Den offisielle mengden av OPECs såkalte «påviste reserver» er omtrent 400 milliarder fat større enn det som uavhengige private organisasjoner har kommet fram til, særlig Association for the Study of Peak Oil (ASPO). Noen eksperter hevder av OPECs tall består av «fiktive fat», og som tilsvarer 44 prosent av de totale offisielle beregningene til OPEC. Dette betyr selvsagt ikke at tallene til de uavhengige organisasjonene er mer riktige. Men ut ifra denne enorme forskjellen kan man imidlertid se hvor komplisert de tekniske og økonomiske kriteriene for beregning er. Samtidig kan man se at det hersker en skepsis over den informasjonen som er tilgjengelig.
Denne skepsisen styrkes når oljetallene som noen av OPEC-landene offentliggjør forblir uendret over en veldig lang periode. Akkurat som om ethvert fat med olje som produseres blir mirakuløst og med én gang erstattet av et nytt oljefunn eller av en revurdering. Irak opprettholdt for eksempel nøyaktig 100 milliarder fat i hele perioden mellom 1987 og 1995, helt til tallet ble oppjustert til 115 milliarder. Kuwait er et annet eksempel. Her forble beregningen av mengden oljereserver uendret mellom 1991 og 2002 på 96,5 milliarder fat. Dette på tross av at de hadde en samlet produksjon på mer enn 8,4 milliarder i samme periode. Det amerikanske ukebladet «Petroleum Intelligence Weekley» hevdet i januar 2006 at de offisielle statistikkene blander sammen påviste reserver med sannsynlige og mindre sannsynlige reserver. Ifølge opplysninger fra ansvarlige i Kuwait, vil mengden faktisk påviste reserver ikke kunne overstige 48 milliarder fat…
Mengden påviste oljereserver i Den Russiske føderasjonen forblir ennå usikre. Årsaken til dette er både at statistikkene er vanskelige å tyde og at landet bruker en egen måte for beregning av dette. Ifølge visse vestlige kilder skal den faktiske mengden være mellom 30 og 40 prosent mindre enn det offisielle tallet på 72,3 milliarder fat.
Man er også skeptiske til internasjonale børsnoterte selskaper som kontrolleres av både revisorer og regnskapsbyrå. Det var særlig Shell-saken som bidro til dette. Etter den sterke nedgangen i produksjonen i oljefeltet Yibal i Oman, i tillegg til andre problemer ellers i verden, innrømmet Shell i januar 2004 at de hadde overdrevet mengden påviste reserver med nesten en tredjedel for mye. Få måneder senere kunngjorde dessuten det amerikanske selskapet El Paso at deres prognoser måtte nedjusteres med 11 prosent. Den spanske gruppen Repsol-YPF måtte i januar 2006 kutte sine beregninger med 1,25 milliarder fat olje. Det vil si at gruppen hadde inntil da operert med et tall på sine globale reserver av oljeprodukter med nesten 25 prosent. I likhet med Shell ble Repsol-YPF saksøkt av mange av sine aksjonærer.
Selskaper som sliter med å opprettholde sitt produksjonsnivå, kjøper aksjer i andre selskaper når de kan. Det ferskeste eksempelet på dette var da oljeselskapet ChevronTexaco måtte ut med store summer for å skaffe seg det uavhengige oljeselskapet Unocoal i 2005. Unocoal var dessuten ettertraktet av det statlige kinesiske oljeselskapet China National Offshore Oil Corp (CNOOC). Hadde ChevronTexaco ikke anskaffet dette selskapet, ville deres reservetilvekst ikke ha oversteget 40 – 45 prosent i 2005.
Oljefunn blir sjeldnere og forholdet mellom oljereserver og produksjon (ratio R/P) avtar sakte men sikkert. Imidlertid er det en annen og mer overhengende fare som truer oljemarkedet. I mange land er man vitne til at produksjonen går ned. Dessuten investeres det ikke nok slik at man igjen kan skape ny kapasitet som kan dekke dette behovet.
På grunn av produksjonsnedgang og økt nasjonalt behov, har flere land som før var nettoeksportører av olje, blitt nettoimportører (Indonesia, Egypt og Tunisia, og selvfølgelig USA). Eller så står de i fare for å bli det innen få år (Gabon, Oman og Syria). En studie fra 2005 foretatt av Mexicos statlige oljeselskap Pemex anslår at landet risikerer en mye raskere nedgang i utvinning enn antatt. Det gjelder da særlig Cantarell-feltet som utgjør mer enn 60 prosent av Mexicos samlete produksjon med 2 millioner fat per dag. I Nordsjøen spår IEA at nedgangen vil fortsette med 6,6, millioner fat per dag i 2002 til 4,8 i 2010 og til 2,2 millioner fat per fag i 2030.
Kan denne nedgangen erstattes med tiden av andre eksportland? Ingenting er mindre sikkert. I Midtøsten er det forventet at produksjonen må dobles fram til 2025 for å kunne dekke veksten i den globale etterspørselen. Men IEA og det amerikanske energibyrået sine prognoser virker meget urealistiske. Det er bare Saudi-Arabia som har iverksatt et plan for å øke produksjonskapasiteten fra dagens 10,8 millioner fat per dag til 12,5 millioner fat per dag i 2009. Andre steder er prognosene mindre lovende, særlig i Iran, Irak og Kuwait. Den politiske situasjonen i Irak og spenningen som det iranske atomprogrammet skaper, hindrer utviklingen av produksjonskapasitet i disse landene. I Kuwait har det berømte «prosjekt Kuwait» stått på stedet hvil i femten år. Samtidig viser de gamle oljefeltene Burgan og Raudhatain, som dekker 67 prosent av landets produksjon, tegn på uttørking.
Vi er i en tid som er preget av et stadig større behov for en ressurs som det blir stadig mindre av. Den største faren som truer sikkerheten av oljeforsyningene er misforholdet mellom etterspørsel og tilbud. Samtidig er sikkerheten utsatt på grunn av konkurranse og på grunn av faren for konflikter mellom de viktigste forbrukslandene. Rivaliseringen kan forklare at USA, Europa, Kina, Japan, India kappes om å få en fot innenfor i oljeland. Men det er også et kappløp om å kontrollere de viktigste transportårene, både til lands og til vanns, mellom produksjonssteder og de områdene med størst energiforbruk. Med Irak-krigen i mars 2003 klarte USA å komme Frankrike, Russland og Italia i forkjøpet i dette landet. Dessuten er en ny oljerørledning opprettet mellom Baku (Aserbajdsjan), Tbilisi (Georgia) og Ceyhan (Tyrkia) (forkortet BTC). Og en tysk-russisk avtale om en nordeuropeisk gassrørledning (GNE) ble nylig inngått og vil bli bygget i Baltikum. Dette er noen eksempler som viser de store tiltakene man iverksetter for å kunne sikre energiforsyningene til de involverte landene.
Siden handelsblokaden i 1973-1974, har farene endret natur. Ordet blokade ble dessuten bannlyst fra oljeeksporterende land sitt vokabular. Ironisk nok har de industrialiserte land brukt og fortsetter å bruke olje som våpen mot oljeeksporterende land. Dette gjør de på tross av FN-sanksjonene mot Irak mellom 1999-2003 og mot de amerikanske sanksjonene mot Libya og Iran i forbindelse med Iran-Libya Sanctions Act (ILSA)⁵, og mot Sudan.
I motsetning til en både villfarende og farlig fordom, kan man faktisk si at interessene til importland og til eksportland utfyller hverandre. Importland har et rettmessig ønske om å sikre sin olje- og gassimport. Dette svarer til eksportlandenes både rettmessige og nødvendige ønske om å garantere sine oljemarkeder og sine eksportinntekter, som er viktig for en økonomisk utvikling. Prisdifferansen blir til og med mindre. Den nye tendensen peker i retning av et tvingende behov: Å være villig til å påkoste enorme investeringer for å utvikle produksjonskapasitet og andre mer kostbare energikilder.
Det blir ubønnhørlig både mindre og stadig dyrere olje. Problemet med å sikre oljeforsyningen krever da en politisk tilnærming som er ganske forskjellig fra den man benyttet seg av for tredve år siden. Motsetninger og eventuelle konflikter står ikke nå så mye mellom produksjons- og importland. I stedet står det mellom de store forbrukslandene. Et økt behov og nedgang i innlandsproduksjon fører til at man blir enda mer avhengig av import, særlig fra Midtøsten. Noen av de gamle oppskriftene som man brukte for energisikkerhet er ikke lenger tilpasset dagens situasjon. For eksempel det å ha spredte geografiske energikilder eller det å presse produksjonsland for å sikre at man har nok og billig olje. De nye utfordringene man står overfor må ses i sammenheng med forbindelsene som er bygget på en balanse mellom interessene til de største nasjonalstatene.

oversatt av C.S.C.

Fotnoter:

1 hwww.iea.org/Textbase/press/pressdetail.asp'PRESS_REL_ID=163
2 1 barrel/fat olje = 159 liter.
3 Les Jean-Christophe Servant, «Vredens sorte gull», Le monde diplomatique, april 2006.
4 Les Michael T. Klare, «En kommende oljekrise?», Le monde diplomatique, mars 2006.
5 ILSA ble vedtatt i 1996 av den amerikanske kongressen. Denne går ut på å sanksjonere utenlandske selskap som investerer mer enn 40 millioner dollar i energisektoren i Iran (delen omhandlende Libya ble utsatt etter at det ble en mindre spent stemning mellom Libya og USA). Avtalen ble aldri satt ut i livet, men klarte å fraråde enkelte selskap fra å investere i Iran.
(…)