Pierre Rosanvallon og Fondation Saint-Simon

I mai 2003 på den franske radiostasjonen France Culture, uttalte Pierre Rosanvallon seg om målsettingene de intellektuelle burde ha i og med at pressefriheten gir ordet til de «glemte» og de «uten stemme» på lik linje med alle andre. Pierre Rosanvallon underviser ved Collège de France. «Det var grunnleggende nødvendig at de intellektuelle på 1700- og 1800-tallet var årvåkne, oppmerksomme, at de deltok i debattforum. Da var scenen ennå liten og pressefrihet meget begrenset. Det var avgjørende at Voltaire tok ordet. Så lenge allmenn stemmerett ikke eksisterte var det avgjørende at en berømt forfatter tok de svakes parti. I dag er det derimot flere som tar til orde i samfunnet. Et eksempel på dette er problemene som ble tatt opp i forbindelse med debatten om en endring av det franske trygdesystemet. Ja, da kommer raskt ulike organisasjoner på scenen, deriblant Fondation Emmaüs og ATD Fourth World. En hel haug av organisasjoner tar til orde. For det mangler ikke på taletrang i vårt samfunn. Derimot er det mangel på forståelse. Det å være intellektuell oppfattes alltid som om det handler om å fungere som en motvekt, å ta til orde, å advare. Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og det betyr at man ikke bare tar et standpunkt, man skal også skrive bøker. Ikke bare lansere sterkt kritiske blader eller skrive pamfletter.»¹Et eksempel er «Ecrire des bouquins» (Å skrive bøker) fra essayserien La République des idées² som Pierre Rosanvallon opprettet i 2002. Andre eksempler fra serien er La démocratie-monde (Demokrati-verdenen) av Pascal Lamy og Rappel à l’ordre : Enquête sur les nouveaux réactionnaires (Gjenoppretting av orden: En studie av de nye reaksjonære) av Daniel Lindenberg. Serien byr på mindre essays – og ikke «pamfletter» må vite – og har som mål å gjenskape den reformvennlige venstresiden på det intellektuelle plan. «På begynnelsen av 70-tallet», forklarte Pierre Rosanvallon, «hadde venstresiden en politisk og intellektuell ballast. Dessuten hadde de en felles agenda som i bunn og grunn var et sammendrag av sosialismens historie fra begynnelsen av det 20. århundre. Venstresiden fikk altså økt innflytelse ved hjelp av en kapital bestående av gamle ideer. Det var også dette som førte dem til makten i 1981. Derav kom ideen om en andre venstreside, et venstre som forkynte om en modernisering ved å akseptere markedsøkonomien, samt ved å åpne for et sivilt samfunn. Dessuten, i lys av mai 1968, kom ideen om et samfunn som tok vare på individuelle rettigheter. Høydepunktet for dem var da Michel Rocard inntok statsministerembetet i regjeringskvartalet Matignon i Paris. Imidlertid evnet ikke denne venstreregjeringen å gå over i en ny fase. République des idées ønsker å bidra til denne overgangen».³

Serien vil dessuten stå inne med noen flere muligheter enn «alle organisasjonene som tar til orde». Hvert essay i denne serien blir rost opp i skyene i Le Monde (hvor Pierre Rosanvallon skrev ledere), i Libération (hvor han skrev kronikker og var aksjeholder), for ikke å glemme nyhetsmagasinene Alternatives économiques og Le Nouvel Observateur.⁴ (…)