Statsintellektuelle og medieintellektuelle

Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Skal man tro 2002-utgaven av oppslagsverket Dictionnaire des intellectuels français (Le Seuil forlag) av Jacques Julliard og Michel Winock, utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Forfatterne har kommet fram til at 140 intellektuelle er ennå i live og at de har en gjennomsnittsalder på 74 år … Det er en liten gruppe når man sammenligner med hordene av «åndsarbeidere» med 12 000 forskere fra det franske forskningsinstituttet CNRS, 50 000 vitenskapelig ansatte ved de franske universitetene, tusenvis av kunstnere, forfattere, journalister, osv. Den store forskjellen i antall kan forklares ut ifra det faktum at de såkalte intellektuelle tilhører en nokså vag kategori. Tilhørigheten til denne kategorien kan nemlig bestemmes både av beundringsverdige prestasjoner på én side og av maktspill på den andre. Dette står i kontrast til advokat- og legeyrket som er tydelig rettslige og yrkesmessige avgrenset. Prestasjoner kan være avgjørende ettersom vi vanskelig kan se ut ifra hvilket annet klassifiseringsprinsipp man kan samle en essayist, en nobelprisvinner i fysikk, en regissør, en regjeringsrådgiver, en genforsker, en antropolog og en dikter. Imidlertid hadde det kanskje vært mulig å anse det å jobbe på det mentale plan, og opptre i den offentlige debatt i egenskap av dette, som god nok indikasjon på dette. Maktspill kan dernest være avgjørende. Kategorien intellektuelle kan takke de mange mobiliseringene i årenes løp for deres nåværende tilstedeværelse i offentligheten. Mobiliseringene har vært med på å forme denne kategoriens praksis og skillelinjer og skriver seg helt fra Dreyfus-saken¹, via Algerie-krigen og til streikene i november og desember 1995.² Med andre ord må kategorien intellektuell defineres direkte på bakgrunn av arbeidet til dem som har en praktisk interesse av den finnes. Dette er det nevnte intellektuelle oppslagsverket et symbol på.
Dreyfus-saken regnes ennå som starten på det hele. Saken satte ordet intellektuell i høysetet og fastsatte de intellektuelles vilkår for å gripe inn i rettslige saker på bakgrunn av verdier som ville tillate at saken ble gjenopptatt: Allmenngyldige prinsipper, upartiskhet, fornuft… Denne uberegnelige generasjonen av «overmennesker» ble ønsket velkommen av G. Clemenceau og latterliggjort av motstanderne av Dreyfus-saken, anti-dreyfusardene. Framveksten av den intellektuelle gruppen var dermed verken enstemmig eller tilfeldig.³ Imidlertid hadde Emile Zola sitt opprop gunstige politiske forhold.⁴ Århundret stod i vitenskapens tegn og dette bidro til å styrke argumenteringen i dette oppropet, og den unge uavhengigheten til tenkere og kunstnere hadde lagt grunnlaget for oppropet. I tillegg var det yrende pressemiljøet samt noen politikere villige til å samarbeide med dem som medvirket i denne nye sjangeren. Alt dette bidro til å skape en ny rolle i det offentlige rom omkring denne saken. Dette skjedde i fellesskap og uten at det var tiltenkt: den intellektuelle, som en overflødig term for venstresiden.
Autoriteten knyttet til denne nye rollen skapte etter hvert konkurrerende figurer: de revolusjonære intellektuelle, de spesifikke intellektuelle og de statsintellektuelle.⁵ Denne inndelingen er imidlertid ennå ikke helt fast. Selv om legitimeringen av deres intellektuelle status alltid kommer fra det lærde miljøet, indikerer inndelingen at deres intellektuelle betydning ofte kommer utenfra: fra partiet, staten, offentligheten… Dette er grunnen til den stadige spenningen mellom den lærde og politikeren som betegner dette miljøet.
Sarte gjorde det å være støttespiller, compagnon de route, allment kjent. Foucault snakket om den spesifikke intellektuelle, Bourdieu om den kollektive intellektuelle. Dette var måter å løse disse spenningene på, for å tvinge fram bruken av fornuft i politikken og ikke politisk bruk av fornuften (se rammetekst). Imidlertid trengs det en enorm vitenskapelig motvekt for å unngå de ulike former for godkjenning og velsignelse (fra avisledere, media, politikken) som finnes i ytterkanten av det intellektuelle feltet. Den heldige skjebnen til den intellektuelle kategorien, tjener nettopp de som styrer reproduksjon, distribusjon, og vulgariseringen av den intellektuelle verden, ikke de som får betydning på grunn av sine verk og anerkjennelse fra likemenn.
De førstnevntes, de virkelige intellektuelle entreprenører, rolle er å veksle mellom ulike sosiale verdener. For det første innen politikk: I dag kan man vanskelig nevne en politisk organisasjon, parti eller fagforening, som ikke har en egen intellektuell figur. Foruten Det franske kommunistparti (PCF) støttes Den franske demokratiske arbeiderbevegelsen (CFDT) av mange økonomer, sosiologer og historikere. De er overmåte representert i tidsskriftene Esprit og Le débat. Dessuten har de hatt mulighet til å vise sin tilhørighet ved flere anledninger, som for eksempel ved deres støtte til Juppé-planen i 1995.⁶ Dette gjelder også forlagsbransjen. Kontrollen over samfunnsvitenskapelige bokserier og tidsskrift rettet mot offentligheten tilkjenner en nøkkelposisjon til dem som skal utøve denne kontrollen. Utvelgelsen skjer da på grunn av sosiale og politiske egenskaperog kjennetegn. Dreyfus-saken var avgjørende for de intellektuelles forhold til media. Siden den gang har dette forholdet blitt betydelig styrket. Utviklingen av massemedia og tv gjør at de intellektuelle oppnår en offentlig anerkjennelse, et publikum og en politisk innflytelse som man aldri før har sett maken til.
Hovedpersonene bak oppslagsverket Dictionnaire des intellectuels français innehar begge flere viktige posisjoner i alle disse miljøene. Jacques Julliard har den ene foten i universitetsmiljøet (han er studiedirektør ved Skolen for høyere samfunnsvitenskapelige studier (EHESS) og den andre i fagforeningsleiren (han var medlem i sentralstyrene til det franske utdanningsforbundet SGEN og til arbeiderorganisasjonen CFDT). I tillegg er han i kulturpressen (han er konstituert redaktør for det franske nyhetsmagasinet Nouvel Observateur) og i forlagsbransjen. Han var litterær rådgiver i forlaget Seuil og leder nå avdelingen for politiske pocketbøker. Dessuten har han lenge vært redaksjonsmedlem i tidsskriftet Esprit.
Winock er underviser i samtidshistorie ved Institutt for politiske studier (Institut d’ études politiques) i Paris og er også tilknyttet forlags- og pressebransjen. I forlaget Seuil hadde han ansvaret for seriene Univers historique (sammen med Jacques Julliard) og Points histoire. Han jobbet dessuten lenge tett med Nouvel Observateur og senere nyhetsmagasinet L’Evenèment du Jeudi. Nylig fikk han ansvar for spalten «Passage en revues» i det litterære magasinet Figaro Littéraire. I tillegg er han redaksjonsmedlem i bladet L'Histoire.
Gitt deres maktposisjoner i alle disse fagfeltene, lå forutsetningene godt til rette for at forfatterne kunne forsøke å peke ut intellektuelle «av betydning». Dessuten var de troendes til å fremme deres egen definisjon av kategorien intellektuelle. Så hva består de intellektuelles historie av, om ikke maktspill?
Vi skal imidlertid ikke begrense oppslagsverket til kun å gjelde redaktørenes adressebøker. På samme måte som nattverden behøver en prest, krever denne nomineringen noen lærde med upartisk interesse for emnet. Samarbeidet med disse ekspertene er uvurderlig. For det gjør at man kan trekke inn hele fortiden til gruppen, helt fra Dreyfus-saken, når de skal promotere en ny intellektuell figur.
Julliard og Winock skriver at «Overfarten gjennom det triste 20. århundre, en reise som strekker seg både i fascistiske og særlig kommunistiske retninger, utgjør altså en stor parentes innenfor en historisk tradisjon. Det er en tradisjon der Sartre ikke er den siste mohikaner, men den uverdige sønn». Med dette bestrider de ikke bare legitimiteten til et stort antall forfattere som imidlertid er tilstede i oppslagsverket. De sier hva en intellektuelle skal være.
Forfatterne feirer slutten på en tid der lærde er fordypet i særegne lidenskaper og de larforskerne vende tilbake til laboratoriet. Likevel hilser de velkommen «tenkeklubbene» og ser deres opptatthet av humanistiske saker som et tegn på at de intellektuelle er på vei tilbake til universalismen. Man kan til og med ane en ny retning innen fransk tenkning. Det kan man se eksempel på i kampanjen til den franske legen og politikeren Bernard Kouchner for «rett til inngripen» (droit d’ingérence) eller i media med filosofen Bernard Henri Lévy og «den bosniske sak» (la cause bosniaque).
Forfatterne kritiserer det de betegner som en militant partiskhet. Det overrasker da når man ser på hvor mange såkalt uavhengige intellektuelle som faktisk deltar i den franske arbeidsgiverorganisasjonen Medef eller som sitter i utvalg viet statlige reformer. Desstuen har man dem som er med i liberale tenketanker som Fondation Saint-Simon. Dette oppslagsverket nevner intellektuelle som er ganske åpenbare på grunn av sitt arbeid og sitt engasjement. Men faktisk trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere).⁷
De intellektuelle er alle avhengige av anerkjennelse fra media, bedriftsledere, embetsmenn og politisk ansvarlige. På grunn av dette er de intellektuelle nødt til å begrense sin rolle i utformingen av de rådende ideer og deres forfall. De gjentar ord og uttrykk som «etniseringen av det sosiale spørsmål», «populisme», «antiamerikanisme», «blokkering av arbeidsmarkedet». På den måten framstår de lærde som noen som gjentar tema laget av og for media; tema som de lærde da presenterer som nok en samfunnsmessig utfordring. Man måler alt det som skiller dreyfusardene sine uavhengige holdninger i forhold til den konstituerte makten.
Det er en forbindelse mellom den personlige løpebanen til mange av dem (fra venstre til venstreradikalisme og mot en økonomisk realisme)⁸ og mobiliseringen av dem som er tilhengere av kategoriens fortid (noe som gjorde det mulig for dem å uttale seg i «upartiskhetens navn»). Dette muliggjør en konservativ omveltning som man aldri før har vært vitne til. Faktisk gir det dem en solid legitimitet for å kalle den såkalte reformen for vernet om sosiale rettigheter for en stillstandspolitikk. Det vil si å gjøre den sosiale nedgangen om til framskritt og få vernet om demokrati innen arbeid-, helse- og trygdelovgivning over til konservatismen.
Forfatterne refser støttespillerne til Det franske kommunistpartiet (PCF) på 50- og 60-tallet. De kunne i stillhet like gjerne ha blitt støttespiller for den liberale eliten, som gjengjelder dem på høyde med det de presterer og byr på sete i kommisjoner i regjeringen, egne program i offentlige radiostasjoner, plass i tv-panel eller spalteplass i avisen. Av og til byr man til og med på en ministerpost i Utdanningsdepartementet [deriblant Luc Ferry, overs.anm.].
Imidlertid kan man se at et stort antall intellektuelle fortsetter å nekte å godta verden slik den er. De streikende i 1995 fikk deres støtte, økonomer engasjerte seg mot den europeiske grunnloven, sosiologer og jurister stod side om side med de papirløse flyktningene i Frankrike (sans-papiers). Det har dessuten vært foretatt felles studier av de negative følgene av markeds- og sikkerhetspolitikken, av ødeleggelsene som følge av sentraliseringen av media, osv. De væpner seg med kunnskap for å støtte motstandsbevegelsene og for å bidra til en alternativ politikk. Ved siden av den partiske hyllesten av intellektuelle finnes det altså en annen historie. Den historien kan også skrives.
Oversatt av C.S.C. og R.N.