Et utsøkt pantomimeteater

Etter den 11. september 2001 ble den islamske verden for alvor satt på dagsorden på den vestlige samtidskunstscenen. Mens kunstinstitusjonene på 90-tallet, i den grad de inkluderte ikke-vestlige stemmer, først og fremst hadde vært opptatt av den tverrkulturelle erfaringsverdenen, rettet de nå blikket direkte mot Midtøsten. Kuratorer og gallerister oppsøkte byer som Teheran, Kairo eller Beirut for å spore opp kunstnere som på ulike vis kunne rapportere fra sin kultur fra innsiden. Feminismens drivkraft i denne utviklingen skal ikke underkjennes: den førte med seg en ekstrem interesse for den muslimske kvinnens situasjon.

Blant iranske kvinner som har operert på den vestlige kunstscenen kjenner vi den iransk-amerikanske kunstneren Shirin Neshat, som gjennom sin manipulasjon av tradisjonelle forestillinger om den muslimske kvinnerollen i overveiende grad har henvendt seg til et vestlig publikum.¹ Mindre kjent er den unge iranske kunstneren Shadi Ghadirian, som har sin base i Iran. Men samtidig stiller hun ut sine fotografier over hele verden -- blant annet Kuwait, Russland, Spania, Frankrike, Tyskland og USA.

I IRAN HAR DET dokumentariske lenge hatt en sterk posisjon. Tabuene i det iranske samfunnet har imidlertid ført til utviklingen av et metaforisk språk, der betydningen i stor grad må leses mellom linjene: Man spiller med virkeligheten, man blander det faktiske med fiksjonen. Slik får det dokumentariske en poetisk nerve.

Så også i Ghadirians fotografier. I sine arbeider tematiserer hun de paradoksene som gjennomløper den iranske kulturen, og som går på forholdet mellom tradisjon og modernitet, privat og offentlig, iscenesettelse og virkelighet. Ikke minst kommer dette til uttrykk i hennes reformulering av Qajar-fotografiet -- en fotoserie som for alvor plasserte henne på det internasjonale kunstkartet. Fotografiene henspiller på en helt særegen historisk epoke, nemlig regjeringstiden til den fjerde kongen i Qajar-dynastiet, Nasser-o-din Shah, på siste halvdel av 1800-tallet. I likhet med enkelte av sine forgjengere var han mest interessert i å samle kunstskatter til palasset sitt, hengi seg til kulturelle aktiviteter og forlyste seg med sine 300 koner. Mindre interessert var han i å ta hånd om landets økonomiske og politiske anliggender -- noe som blant annet førte til at Russland tok kontroll over det nordlige Iran og England over det sørlige.

Samtidig skjøt moderniseringen fart. Iran åpnet seg for vestlige impulser, og vitenskaplige og teknologiske nyvinninger vant innpass. Blant disse var fotografiapparatet. På et besøk hos dronning Victoria hadde nemlig en iransk delegasjon blitt introdusert for dette nymotens mirakel som de i dyp fascinasjon brakte med seg tilbake til hjemlandet -- bare ti år etter at det var oppfunnet. Slik la de grunnlaget for det som senere skulle bli Nasser-o-din Shahs lidenskaplige hobby. Monarken tok bilder av alt han omga seg med: palassene, hoffet, offisielle seremonier, sportbegivenheter og private selskaper.

Mest bemerkelsesverdige er imidlertid fotografiene av hans konkubiner: av svære, grovbygde kvinner, mange av dem med bart, iført ballettsko og strutteskjørt i svart silke -- et antrekk som visstnok var inspirert av de florklette ballerinakjolene han hadde sett i operaen i Paris. Fotografiene er interessante ikke bare på grunn av sin mildt sagt pussige estetikk, men også fordi de gir innblikk i det som til da hadde vært unndratt offentligheten, nemlig haremet. Med andre ord: i det lukkede og tradisjonsbundne Iran banet fotografiapparatet seg vei inn på uoppdagede arenaer og avdekket, eksponerte og dokumenterte det som ingen fremmede øyne så langt hadde hatt tilgang til.

Hvor oppsiktsvekkende denne representasjonen av kvinner i det tidlige fotografiet er, forstår man blant annet av en artikkel den norske religionsviteren Jeanette Sky har skrevet om Shirin Neshats kunstnerskap. Her betegnes den muslimske kvinnen som selve kulturens hemmelighet: «I kraft av sin hemmelighet må kvinnen beskyttes, innhegnes og kontrolleres, omtrent som Koranen,» skriver hun.

Like oppsiktsvekkende er den utbredelsen fotografiapparatet fikk på slutten av 1800-tallet: om de religiøse lederne var svært skeptiske til de moralske implikasjonene ved denne formen for visuell representasjon, vant det like fullt innpass i alle lag av befolkningen, og ble i løpet av få år et populærkulturelt fenomen.

DET ER DISSE omstendighetene Ghadirian har tatt utgangspunkt i i Qajar Series. Fotografiene har den samme sepiatonen som for hundre år siden. De avfotograferte kvinnene, som forøvrig fremstår som langt mer elegante enn Nasser-o-din Shahs konkubiner, er iført tradisjonelle kostymer. Eventuelt har de på seg den heldekkende chadoren, der også ansiktet er skjult bak et slør. Det er like fullt åpenbart at kvinneskikkelsene relaterer seg til en moderne verden. At de er moderne. -- Jeg ville gjøre noe som henspilte på fotografiets historie, samtidig som det var relatert til min tid, mitt sted, forklarer Ghadirian.

«Vår tilværelse rommer en blanding av det tradisjonelle og det moderne» -- Måten modellene poserer på, måten de ser inn i kameraet på, er nøyaktig i overensstemmelse med de gamle fotografiene. Det moderne ligger i at de holder en Pepsi-flaske, at de har på seg solbriller eller at de har en radio på skulderen. Og det er helt i orden for dem. De befatter seg med disse gjenstandene, uten at man kan spore noen reaksjon i ansiktene deres. På mange måter er dette et bilde på min generasjon. Vår tilværelse rommer en blanding av det tradisjonelle og det moderne, slik tilfellet også var under Nasser-o-din Shah.

Den moderne identiteten kommer også til uttrykk i fotografiet av en kvinne som holder et speil. I speilbildet ser man en masse bøker. Med andre ord: den verdenen bøkene representerer tilhører også kvinnen, om enn indirekte. I et annet fotografi ser man en kvinne i svart som lener seg til en offroad-sykkel, en gjenstand hun åpenbart er svært familiær med -- her er det ingenting tilkjempet eller konfliktfullt i posituren.

I serien Like Everyday gjør Ghadirian en vri: Her viser hun kvinner iført stormønstrede chadorer, som skjuler ansiktet sitt bak diverse kjøkkenredskaper. I ett av bildene ser man imidlertid refleksjonen av fotografen -- en dongerikledd kvinne -- i den stålblanke tekannen modellen har foran seg. Slik demonstrerer Ghadirian at den kulturelle identiteten forlengst er en hybrid: mellom gammelt og nytt, vestlig og østlig.

Så også i en tredje serie, der kvinnen blir presentert slik presteskapet liker å se henne: i svart, kun med hender, føtter og ansikt synlig. Imidlertid spiller Ghadirian med kodeksene i den religiøse kulturen: Positurene minner mer om et utsøkt pantomimeteater enn om representasjoner av den tradisjonelle muslimske kvinnen. -- Spillet til tross: det virker som båndet til tradisjonen er langt sterkere i Iran enn i Europa. Og også som hukommelsen strekker seg langt lengre tilbake i tid -- som om man forbereder seg på fremtiden ved å erindre fortiden.-- Som jeg viser i fotografiene mine, mener jeg at det beste er om vi kan forene det moderne med tradisjonen. Jeg vil ikke glemme fortiden. I Persepolis, en hovedstad som ble bygget for 2500 år siden, er alt du ser et symbol på noe. Det er en av de første konseptuelle konstruksjonene i verden. Men få er klar over det. Iran har en veldig sterk kultur, som jeg ønsker skal bli bevart og som jeg bruker i arbeidet mitt. Jeg vil ikke bytte den ut med vestlige konsumerisme.

HELT UPROBLEMATISK HAR det imidlertid ikke vært å arbeide som kvinnelig kunstner i Iran. For noen år siden vant hun førstepris i konkurransen «Ketab az didgah-e akasan» (Boken sett i et fotografisk perspektiv) med det før omtalte bildet av kvinnen som holder et speil i fanget. Rett før utdelingen skulle finne sted, fikk hun imidlertid beskjed om at prisen var trukket tilbake, og verket eksludert. Dette fordi Kulturministeriet mente hun gjorde narr av den iranske kvinnen ved å avfotografere henne i den heldekkende chadoren.

Heller ikke serien Like Everyday falt i smak hos myndighetene. I disse fotografiene er kvinnen redusert til en formløs figur. Hun er uten ansikt, uten identitet. På den måten fremstår fotografiene som en krass kritikk av kvinnens rolle i det patriarkalske iranske samfunnet. Ghadirian understreker imidlertid at bildene henspiller på en universell tematikk:-- Jeg tok dem rett etter at jeg hadde giftet meg. Venner og familie overlesset meg med gaver til kjøkkenet. Det var tydelig at nå skulle livet mitt endres.

Å stille ut fotografiene har imidlertid ikke vært så enkelt:-- Igjen og igjen har jeg måttet forklare at jeg ikke snakker om slør, at jeg snakker om kvinner, ektefeller, husmødre, at dette er en problematikk verden over. Kvinner har alltid alt dette ansvaret, alle disse bekymringene. Men myndighetene er svært sensitive når det gjelder spillet med chadoren, betydningen av chadoren. I de siste årene har imidlertid situasjonen bedret seg, blant annet fordi ansvaret for å godkjenne utstillinger er overført fra Kulturministeriet til kuratorene og galleristene. Dessuten blir myndighetene i stadig større grad vant til bruken av fotografi i en kunstnerisk sammenheng.
«Europeerne spør meg alltid om sløret»

MEN DET ER IKKE BARE iranske myndigheter som mistolker bildene hennes. Også i Vesten har Ghadirians fotografier blitt oppfattet som en diskusjon av sløret -- en diskusjon hun selv ikke er spesielt opptatt av:-- Å utvise ansvar er viktig for meg. Jeg føler alltid at jeg må snakke om kvinner, og deres rettigheter. Situasjonen for kvinner er ikke i orden. Men sløret er på ingen måte det viktigste. Jeg har vokst opp med det, jeg er vant til det, det betyr ingenting for meg. For meg er det langt viktigere at vi eksempelvis har rett til skilsmisse. Eller at vi kan rapportere om overgrep. Men europeerne spør meg alltid om sløret. -- Det har blitt hevdet at når ikke-vestlige kunstnere ankommer den internasjonale kunstscenen, møter de et system som allerede er strukturert av Vesten: at Vesten setter premissene for hva som skal artikuleres. Har du også opplevd det slik?-- Det er viktig å understreke at mine bilder ikke er laget for å kommunisere med et vestlig publikum. Mitt land er viktigst for meg. Etter den 11. september er det imidlertid tydelig at Midtøsten er på moten, og jeg blir ofte invitert til å stille ut i utlandet. Men av og til spør jeg meg hva det kommer av. Hva er det med mine bilder som interesserer europeerne? Jeg føler sterkt at hvis jeg ikke gjør noe som direkte dreier seg om min situasjon som kvinne i Iran, er det ikke akseptabelt. -- Dette til tross: hvordan er egentlig situasjonen for kvinnene i Iran i dag? I et tidligere intervju, når du blir spurt om utviklingen i landet ditt, sier du at det er umulig å vende tilbake til den situasjonen dere hadde før. Men er det?

«Det er imidlertid åpenbart at europeerne har et helt feil bilde av hva som skjer i Iran « -- Ting vil aldri bli de samme. De kan forandre seg. Eller bli verre. Men ikke de samme. Kvinners situasjon er i bedring. Kvinner organiserer seg, og tar ansvar for sin situasjon i offentligheten. Det er imidlertid åpenbart at europeerne har et helt feil bilde av hva som skjer i Iran. Det er underlig: Internett fungerer godt i Europa, langt bedre enn hos oss. Like fullt er iransk ungdom mye flinkere til å orientere seg om hva som skjer rundt om i verden. I Europa stoler man på de nyhetene fjernsynet presenterer. Det er som om man ikke vil vite om virkeligheten, avslutter Ghadirian.

© Diplo
1 Brukt til å illsutrere norske Diplo desember 2003.