Foucaults arbeidsmåte

Michel Foucaults arbeidsmåte utgjør en rød tråd i hans verk. Det er ingen overdrivelse å si at han skrev hver bok tre ganger. Disse svarte til tre forskjellige faser i hans forskning. Målet var at den tredje fasen først var fullført når den ikke hadde noe særlig til felles med den første. Som han sa ved utgivelsen av en av sine bøker: «den har intet å gjøre med det som jeg tenkte». Den første redigeringen ble gjort på noen uker eller måneder og den ble som regel skrevet i ett, uten at pennen ble løftet fra papiret. Andre fasen utgjorde den bibliografiske delen som skulle underbygge eller, ofte, ødelegge det første utkastet. Denne kunne vare i flere år. Mot slutten av denne perioden hvor Foucault gjerne hadde samlet tusenvis av referanser, ble så den andre versjonen levert til renskrivning (Foucault skrev ikke selv på skrivemaskin). Den siste versjonen tok så utgangspunkt i det maskinskrevne manuskriptet. Når dette var rettet opp ble det gitt tilbake til forleggeren for en siste renskrivning.

Foucault skrev ikke selv på skrivemaskin

Som regel ødela Foucault manuskriptene når boken som bygde på dem ble publisert. Hans kritikk av begrepene verk og forfatter var også en etikk. Imidlertid hadde det seg slik at jeg lånte det første utkastet til Archéologie du savoir i 1967 for deretter å glemme å levere det tilbake. Når det endelig ble lagt tilbake på hans arbeidsbord så var det hans død i 1984 som forhindret ham i å rydde bordet. Slik ble dette utkastet bevart for ettertiden og det ble sammen med de manuskriptene som utgjør forskjellige redigeringer av det som skulle bli de to siste bindene i Seksualitetens historie overlatt det franske nasjonalbiblioteket i Rue Richelieu. Her tilbrakte filosofen utallige timer i det som man kaller for «amfiteateret» som er litt opphøyet fra gulvet og slik skjermet fra låntakerne som kommer og går. Det øvrige arkivet etter Foucault som er tilgjengelig for forskere befinner seg ved IMEC (Institut de la Mémoire de l’édition contemporaine, «Instituttet for bevaring av samtidig forlagsvirksomhet»). Dette er nå i ferd med å flyttes til Ardenne-klosteret i nærheten av Caen (som er opprettet som et Foucault-senter). For øvrig mislikte Nasjonalbiblioteket at mesteparten av manuskripter og arkiver som tilhører forfattere fra andre halvdel av det 20. århundre er blitt oppbevart på IMEC. På nasjonalbiblioteket er det for øvrig vanskelig å få tilgang til de oppbevarte manuskripter etter Foucault. Det synes som om de ikke er katalogisert og etter 11 år er de fremdeles ikke innbundet. En forsker jeg snakket med fant en gang en side fra Foucault i noen av manuskriptene etter Simone de Beauvoir. Jeg har vanskelig for å tro at det er Foucaults hender som her har villet spille oss et puss. (…)