Den franske statsministerens utkast til en lov for utviklingen av overskuddsdeling (se rammetekst) og aksjesparing for lønnsmottakere debatteres i det franske parlamentet i juni. Etter en rekke avsporinger opprettholdes den obligatoriske 5 års sperringen av summene som blir innskutt i lønnssparingsordningen. Likevel kan lønnsmottakerne be om et «forskudd» på deres oppsparinger... tilsvarende en innbetaling. Denne nye loven illustrerer selvmotsigelsene i de forskjellige lovene som har blitt vedtatt de siste fire årene.
Historisk sett har det eksistert to forestillinger om forbindelsen mellom kapital og arbeid -- en liberal og en sosialistisk. Forskjellen mellom de to dreier seg om deltakelse i beslutningene, der sosialistene foreslår nye måter å organisere arbeidet på. Denne forskjellen er sentral, understreket den liberale økonomen Léon Walras.1 For ham var det nødvendig «å lete etter en enkel og rask måte å spare på i kooperative organisasjoner, ikke å lete etter et prinsipp for å organisere arbeidet og lage en sosial revolusjon.»2 Charles de Gaulle så på overskuddsdeling som «en tredje løsning (i forhold til kapitalismen og kommunismen),» fordi «den forandrer betingelsene for mennesket i den moderne sivilisasjonen.»3 For å kunne nå denne tredje veien måtte delingen anta tre former: deling av resultatene, kapitalen og styringen av bedriften.
De Gaulle la fram premissene for sitt prosjekt i en tale til streikende gruvearbeidere i Saint-Etienne 4. januar 1948. De Gaulle sier: «Hva innebærer en sammenslutning? Først og fremst at alle som er del av den samme gruppen av bedrifter -- sjefene, kontormedarbeiderne, arbeiderne -- sammen bestemmer, som likeverdige parter, betingelsene for deres arbeid, det vil si betalingen.» Han tilføyer: «De bestemmer det på en slik måte at alle fra sjefen eller direktøren til arbeideren får, i henhold til loven og hierarkiet, en betaling som står i forhold til bedriftens totale avkastning.» Alle er like, men underlagt hierarkiet...
Denne tvetydigheten gjenfinnes også i hans syn på deltakelse i styringen av bedrifter. I et tv-intervju 7. juni 1968 sier han at deltakelse «innebærer [...] at alle er tilstrekkelig informert om bedriftens utvikling, og at de gjennom representantene de fritt har valgt kan delta i selskapet og dets styrer for å fremme deres interesser. Jeg har allerede foretatt noen skritt i denne retningen. For eksempel innførte jeg bedriftsutvalg med min regjering i 1945.» Disse uttalelsene må tolkes i lys av hva de Gaulle sa i Lille 1. oktober 1944: «Det [samarbeidet mellom de som arbeider og de som styrer] må etableres på en organisk måte, naturligvis uten å skape en motsetning mellom handlingene til de med lederansvaret.»4 Det er dette som kommer til å skje.
Den gaullistiske ideen om deltakelse har sine klare begrensninger i forhold til å forandre arbeidernes vilkår
På det økonomiske feltet ble ikke bedriftsutvalgene beslutningsorganer, men informasjons- og rådføringsinstanser. I praksis begrenser arbeidsgiverne seg til tre regler: «omfanget av informasjonen må begrenses, innholdet må være justert og leseligheten begrenset.»5 Det kom nye krav om informasjon og rådføring, men disse forsinket bare ledernes beslutningsprosess uten å stille spørsmål ved deres makt. Den gaullistiske ideen om deltakelse har sine klare begrensninger i forhold til å forandre arbeidernes vilkår. Hvordan kan man gjøre lønnsmottakernes deltakelse i styringen av bedrifter virkningsfull uten at de får innflytelse på beslutningene og dermed organiseringen av arbeidet?
MARX OG ENGELS skriver at arbeidsdelingen «både innebærer en fordeling av arbeidet og produktene av det. Denne fordelingen er ulik både i kvantitet og kvalitet. Den innebærer altså eiendom.»6 Fellessparingen for lønnsmottakere i bedriftene, som liberalistene lovpriser, vil ikke fjerne utbyttingen. Det som verre er, den kan ende med den absurde situasjonen der lønnsmottakerne selv øker utbyttingen. Marx framhevet dette i forhold til sparebanker: «Sparebanken er gullkjeden regjeringen bruker til å styre en stor del av arbeiderne. Ikke bare blir det i arbeidernes interesse å bevare de rådende arbeidsvilkårene. Det skapes ikke bare en spaltning mellom en del av arbeiderklassen som er med i sparebanken og de som ikke deltar. Arbeiderne kaster våpnene, for å bevare den undertrykkende eksisterende måten samfunnet er organisert på, rett i fanget på deres fiender.»7 Innflytelsen til den marxistiske analysen førte til at hele den politiske venstresiden og arbeiderbevegelsen mente det var en motsetning mellom kapital og arbeid. De stilte seg dermed i rak motsetning til det gaullistiske prosjektet om overskuddsdeling for å innstifte en forbindelse mellom kapital og arbeid.
Denne kløften vedvarte fram til slutten av 1900-tallet. De forskjellige lovene om overskuddsdeling og utbyttedeling har blitt vedtatt av høyreregjeringer (i 1986 og 1994). Men ting forandret seg mot slutten av 90-tallet. Innenfor fagbevegelsen sluttet flere organisasjoner seg til det man fra nå av kaller lønnssparing (se rammeteksten). Fagforeningen CFDT mener dette gir «nye anledninger til å konkretisere dens ambisjoner om samfunnsmessig forandring.»8 For fagforeningen CGT dreier det seg om unngå «å la systemer uten ordentlig kontroll utvikle seg» og å bruke «en mer kravstor tilnærmingsmåte» i forhandlingene. Dette vil føre til at man «skaper en maktbalanse i bransjene og bedriftene».9 Alle de mest betydningsfulle fagforeningene -- utenom Force Ouvrière som er sterkt imot -- gikk sammen og dannet CIES, fagforeningenes komité for lønnssparing, 29. januar 2002. Dette gjorde de for å kunne utpeke de lønnssparefondene de mener «tar sosialt ansvar».
På det politiske feltet har fronten mot lønnssparing, som fram til nå har vært på venstresiden, gått i oppløsning og sprengt den tradisjonelle kløften. Den sosialistiske regjeringen til Lionel Jospin så på lønnssparing som en måte å finansiere pensjonene på, øke lønningene, og til og med gi mer makt til lønnsmottakerne i en tid der økonomien blir stadig mer avhengig av finansiering.10 Retorikken har forandret seg. Fra nå av har arbeid og kapital de samme interessene og flyter ved siden av hverandre i formuekapitalismens harmoniske flom. Da er det på tide å kaste Marx over bord, eller om man foretrekker, i søppelbøtta.11 Og, tilpasse lovgivningen i modernitetens, frihetens og det nyttiges navn.
For første gang lovfestet venstresiden lønnssparing, blant annet ut i fra målet om å la den gjelde for alle lønnsmottakere. Det sosialistiske parlamentsmedlemmet og referenten for Nasjonalforsamlingens finanskomité, Jean-Pierre Balligand, uttalte: «dette prosjektet er [...] nyttig for å få til en bedre fordeling av merverdien og et gode for lønnsmottakerne, uten at bedriftene mister konkurransedyktigheten [...]. Det er nyttig for å demokratisere tilgangen til lønnssparing [...]. Det styrker samfunnskontrakten og gir samfunnsdialogen nye rom å uttrykke seg i. Det er et moderne og omfordelende prosjekt. Det er nyttig for lønnsmottakerne i vårt land og for en bærekraftig vekst i vår økonomi.»12
Men «modernitetens» slør klarer ikke å skjule et vesentlig spørsmål: hvordan kan betalingen økes med lønnssparing «uten at bedriftene mister konkurransedyktigheten»? Hva skiller denne betalingen fra lønn? I hovedsak to ting: Dens omskiftelige karakter og fritakene fra skatter og avgifter.
Blant lønnsspareordningene er det utbyttedeling som er nærmest lønnen fordi den er umiddelbart tilgjengelig og kan beregnes ut i fra kriterier som kan bestemmes på lokalt nivå (se rammeteksten). Overskuddsdelingen (beregnet ut i fra bedriftens overskudd) og tilleggsbidrag (tilleggssum gitt til lønnsmottakerne som plassere sine midler i bedriften) forblir sperret i fem år.
FOR Å UNNGÅ AT lønnssparing påtvinges lønnsmottakerne har påbudet fra 1959 fra begynnelsen av fastsatt et prinsipp om at lønnssparing ikke kan erstatte «andre former for betaling» (lønn og vederlag). Hvis dette ikke overholdes, vil summene underlegges trygdeavgiftene på sammen nivå som de manglende lønningsutbetalingene.
Denne regelen har blitt utvannet ved en rekke anledninger. Loven av 25. juli 1994 fastsetter at man ikke kan bestride fritakene hvis det går mer enn tolv måneder mellom siste manglende lønnsutbetaling og den effektive datoen for tildeling av utbytte. Den avskaffer også kravet om at avtalen med lønnsmottakeren skal være inngått minst to år før ordningene for utbyttedeling trer i kraft. Loven av 19. februar 2001 innførte en maksimal lengde (fire måneder) for godkjennelsen av en avtale om utbytte. Den reduserer dermed mulighetene for myndighetene til å gripe inn ved eventuelle uregelmessigheter. I tillegg kan ingen senere bestridelser føre til at fritak for skatter og avgifter omgjøres.
Selvfølgelig er det ingenting som forbyr noen å ikke øke lønningene (eller redusere høye lønninger) og øke utdelingen av fortjenesten. Denne praksisen brer stadig om seg. Andelen av slike utbetalinger i forhold til lønnsutbetalingen i bedrifter som benytter seg av slike ordninger, viser dette. Utbyttedelingen passerte 3,1 prosent i 1996 og 4,5 prosent i 2003 (siste tilgjengelige tall). Sagt på en annen måte, betalingsstrukturen deformeres og bedriftene betaler stadig mer i form av utbyttedeling og overskuddsdeling.
Fra begynnelsen av 2005 har «lønningenes rigiditet» (reell lønnsvekst i 2004 var 0,5 prosent), økningen i fortjeneste (+ 64 prosent for bedriftene på den franske børsen (CAC 44)) og veksten i utbetalt utbytte (+ 38 prosent) ledet fagforeningene til å kreve at lønnsmottakerne får en større del av disse verdiene. Etter flere dager med aksjoner fra fagforeningene innførte den franske finansministeren, Thierry Breton, en spesialutbetaling for utbyttedelingsfondene. Dette ble innført med loven av 26. juli 2004 «for modernisering og tillit i økonomien.» Bedriftene får lov til å utbetale opptil 200 euro per lønnsmottaker eller 15 prosent av summen av utbyttedelingen for 2004 da ordningen eksisterte. Som Breton sa, var det «nytt» at selskaper som ikke hadde utbyttedelingsavtaler kunne gi en utbetaling. Målet var «å sette foten i stigbøylen for bedrifter som fram til nå hadde vært fremmed for denne logikken».13
Dette var ikke det eneste nye. To andre ting var nye. For det første, selv i de tilfellene der bedriftene hadde en utbyttedelingsavtale ble ikke tildelingsmåtene knyttet til de fastsatte kriteriene for denne avtalen. For det andre, utbetalingen brøt med kravet om avtale mellom lønnsmottaker og bedriftsledelsen som var påkrevd for disse ordningene. Det er vanskelig å ikke tenke på anbefalingene til industripioneren Jean-Baptiste Godin her: «Før man beslutter å dele fortjenesten med de ansatte, må man gi dem [arbeiderne] en anstendig stilling og sikre morgendagen for dem og deres familier.»14
En kile har blitt slått inn uten noen særlige reaksjoner. Statsminister Dominique de Villepin anstrengte seg 1. september 2005 for å kunngjøre at bedriftene hadde muligheten til å gi en «eksepsjonell» bonus opptil 1000 euro til deres ansatte neste år, fullstendig fritatt fra skatter og avgifter selvfølgelig. Kun navneforandringen gjør denne bonusen eksepsjonell. I virkeligheten er den svært nær spesialutbetalingen fra utbyttedelingen i juli. Med en god dose kynisme ble den innført i... loven om finansiering av trygdesystemet.
VILJEN TIL Å redusere direkte lønnsutbetalinger (nettolønn) dreier seg også om indirekte lønn (trygdeavgifter). Pensjonsreformene i 2003 økte varigheten for innbetalingen til pensjonskassen og laget ordninger for kapitalisering som man mente skulle heve nivået på pensjonene, som ble forverret etter Balladur-påbudet i august 1993. Men samtidig har prosentsatsen for pensjonsinnbetalingen forblitt på samme nivå som i 1991 (6,55 prosent for lønnsmottakere, 9,8 prosent for arbeidsgivere). Dette året påpekte boken Livre blanc sur les retraites (Hviteboken om pensjon) for første gang det kommende behovet for økt finansiering av pensjonssystemet... Faktisk skapes samme gjørmete kommunikasjon mellom fordeling og kapitalisering også mellom lønningen og lønnssparingen. Samme retorikken brukes også her for å gjøre innvendinger vanskelige, ettersom pensjonssparing «utfyller» pensjonene og lønnssparingen lønningene.
Dette er et viktig brudd med kapitalismen fra de «gyldne tredveårene» der lønnsmottakeren nøt godt av et visst stabilt arbeidsforhold og mottok en lønning som var mer eller mindre bestemt av hans bidrag i produksjonen. Det var kapitalinnehaverne som tok risikoen. Tiltakene Breton og Villepin har iverksatt vender om på denne logikken. Det dreier seg kun om å innføre betaling etter fortjeneste. Betalingen blir dermed tilfeldig og gjør lønnsmottakerne mer fleksible. Dessuten dekker den ikke samfunnsmessige risikoer. Og den unngår skatter og avgifter (foruten generelle trygdeavgifter som CSG og CRDS).
Alle fritakene kan altså føre til situasjoner som i det minste er morsomme. Tre uker etter kunngjøringen av den eksepsjonelle bonusen lanserte den franske helseministeren en plan om å innføre arbeidsgiveravgift på 7,5 prosent av utbyttet for å finansier sykekassen. Reaksjonen fra finansinstitusjonene og arbeidsgiverorganisasjonene lot ikke vente på seg. Lederen for CGPME (Forbundet for små og mellomstore bedrifter), Jean-François Roubaud, kalt den «en syk ide». Den franske styreforeningen mente den var «sosialt urettferdig» og at den ville «skape en sterk følelse av usikkerhet».15 Det skulle ikke mer til for å begrave prosjektet.
Selvmotsigelsene stopper ikke her. To parlamentsmedlemmer fra høyrepartiet UMP, François Cornut-Gentille et Jacques Godfrain, bekymret seg for at de juridiske aspektene ved lønnssparing vil bli skrøpelig på grunn av «en vrimmel av modifikasjoner og tillegg som uunngåelig har gjort lønnssparingen ustabil».16 Senator Philippe Marini (UMP) har understreket «det litt selvmotsigende aspektet i lovgivningen fra 2003 [...] og 2004».17 Med pensjonsreformen ville tidligere statsminister Jean-Pierre Raffarin «forenkle pensjonssparing» for å gi «mer frihet».18 Den franske sosialministeren, François Fillon, hadde allerede forlenget varigheten til sparingsplanene for frivillig lønnssparing mellom partene i arbeidslivet (altså lengden på sperringen), som Fabiusloven fra 2001 hadde etablert, fram til man går av med pensjon. Fillon mente dette vil «tillate lønnsmottakere å få en ordentlig oppsparing i form av obligasjoner eller kapital med tanke på pensjonen»19...
På en pressekonferanse 4. mai 2004 sa daværende finansminister Nicolas Sarkozy at «det er for mye sparing i Frankrike og for lite forbruk». Og han kunngjorde en rekke tiltak for å minke førstnevnte. Deriblant «loven for å styrke forbruk og investeringer» fra 9. august 2004, som innførte den forventede opphevingen av sperringen av lønnssparingen -- normalt sperret i fem år -- innenfor en grense på 10 000 euro per person, fritatt inntektsskatt.
Raffarins regjering var virkelig besatt av sperringen av overskuddsdelingen. Som statsminister forklarte Raffarin: «Jeg mener den obligatoriske sperringen av pengene fra overskuddsdelingen ikke lenger har noen eksistensberettigelse. Prinsippet om sperring ble skapt i en periode da tilgangen til kreditt var vanskelig, da landet manglet sparefond.»20 Likevel var Bretons lov om «modernisering av økonomien» måteholden, ettersom opphevingen av sperringen kun gjaldt utbetaling av utbytte av resultatene fra 2004. Disse kunne utdeles direkte fram til 31. desember 2005 uten å bli unntatt inntekstskatt, slik tilfellet er i etter sperringsperioden.
Ordningene de Gaulle skapte for å lede samfunnet til den tredje veien, er altså blitt forvandlet til et vulgært verktøy for å oppmuntre til forbruk. Historien gjentar seg. Bortsett fra at Jacques Chirac under presidentvalgkampen i 1995 hamret ut at «lønnsslippen ikke er arbeidets fiende,» har høyresiden vist en viss aversjon mot å føre en ekspansjonistisk lønnspolitikk. Hver gang den har sittet med makten siden begynnelsen av 90-tallet, har den håpet på å kunne bøte på den uttilstrekkelige etterspørselen og den svake kjøpekraften ved å oppheve sperringen på overskuddsdelingsfondene. I 1994 var betingelsene for opphevingen kjøp av bil (ny eller brukt) eller oppussing av bolig. Selv om dette tiltaket ble sterkt kritisert, sørget det i det minste for at disse pengene (1,4 milliarder franc) gikk til forbruk.
I 2004 var opphevelsen av sperringen uten betingelser. Ifølge Det franske overvåkningsorganet for finansmarkedene ble omtrent syv milliarder euro satt i omløp mellom 1. juli og 31. desember. Det var nesten tre ganger beløpet fra senkning på 5 prosent på inntektsskatten i 2002 (2,55 milliarder euro). Hva ble resultatet? INSEE (det franske statistikkbyrået) regner med at forbruksoverskuddet var mellom 1,5 og 2,5 milliarder euro21 og «delvis kunne forklares av de såkalte Sarkozy-tiltakene». Men disse tiltakene inkluderte også et total skattefritak på opptil 20 000 euro per mottaker (barn, barnebarn, oldebarn), og en skattereduksjon tilsvarende 25 prosent av det årlige beløpet som ble betalt i renter i 2004 og 2005 på såkalte forbrukslån.
Forbruket knyttet til de utbetalte summene er faktisk enda svakere. Ifølge INSEE har husholdningene for det meste brukt disse summene til andre formål, som investering i bolig eller forandringer i sparemåtene deres. Betydningen av de beløpene som ble frigitt har ikke forhindret et fall i veksten i andre halvdel av 2004 (0,7 prosent) og første kvartal 2005 i forhold til første halvdel av 2005 (1,3 prosent).
Dette er ikke overraskende. Faktisk var det kun 52 prosent av lønnsmottakerne i handelssektoren og 17 prosent av husholdningene i 2004 som deltok i lønnsspareordningene. Dessuten prioriteres de av husholdninger med høy inntekt. Kun 3 prosent av personer over 18 år som bodde i en husholdning med en årlig inntekt lavere enn 9 500 euro hadde lønnssparing, mens 24 prosent hadde dette når husholdningens inntekt oversteg 72 000 euro.22 Sagt på en annen måte, oppsperringen var kun fordelaktig for et lite antall velstående husholdninger.
Faktisk skaper lønnssparingen store ulikheter. Selv om utbyttedeling og overskuddsdeling er knyttet til bedriftenes resultater eller kollektive prestasjoner, er det mulig å individualisere utbetalingen. I over tre fjerdedeler av avtalene er utbetalingene tildelt etter lønn, som igjen kjennetegnes av en økende individualisering. Dette fører til en reproduksjon av lønnsforskjeller. En annen grunn til ulikhetene er plasseringene i bedriftenes sparefond (PEE). De som mottar en mer beskjeden lønn er tvunget til umiddelbart å røre utbetalingene, fordi de ikke har ressurser til å ha dem fem år i et fond eller frivillig plassere dem i bedriftenes sparefond. Dermed nyter de mindre av tilleggsbidragene (som kan være lik eller proporsjonell med de utbetalte summene) enn de som har en bedre lønn og ikke umiddelbart trenger å benytte seg av utbetalingen.
En tredje faktor til ulikhetene er skatte- og avgiftsfritakene. For ikke-skattepliktige lønnsmottakere er det ingen forskjell mellom overskuddsdeling eller utbyttedeling og lønn. Men de som er høyt opp i lønnsskalaen tjener på dem. Dess høyere lønnen og skatteinnslaget er, dess mer lønnssparing får de og dess mer skatt unngår de.23 Fritakene fra trygdeavgifter utgjør en fjerde faktor for ulikheter i den grad de minsker ressursene til trygdesystemet. Dette innebærer en minkning av ytelsene som først og fremst rammer de med lavest lønn og de som er mest utsatt for risiko. Som Fillon sier, «ja, mine damer og herrer, lønnssparing er en del av et samfunnsprosjekt!»24...
Oversatt av R.N.
1 Økonom (1834-1910), en av de store teoretikerne bak generell likevekt innenfor frihandel og modelliseringen av den.
2 Léon Walras, «Lettre au ministre de l'instruction publique, Jules Ferry, 3. juli 1879», i Correspondence, I, I. 444, s. 613.
3 TV-intervju 7. juni 1968.
4 L'année politique 1944-1945 (Politisk årbok 1944-1945), Grand siècle, Paris, ss. 121-122.
5 Jean-Pierre Le Crom, L'introuvable démocratie salarie (Lønnsdemokratiet som ikke lar seg spore opp), Syllepse, Paris 2003.
6 Karl Marx og Friedrich Engels, L'idéologie allemande (Den tyske ideologien), 1845-1846, Editions sociales, Paris, 1972.
7 Marx, Travail salarié et capital (Lønnsarbeid og kapital), Éditions sociales, Paris, 1952, appendiks punkt 6. Norsk utg. Lønnsarbeid og kapital, Oslo, Det norske arbeiderpartis forlag, 1935.
8 CFDT, Négocier l'épargne salariale, objectifs et plan d'action (Forhandle fram lønnspareordninger, mål og handlingsplaner), CFDT Productions, Paris.
9 Centre Confédéral d'Études Économiques et Sociales de la CGT, Les enjeux revendicatifs de l'épargne salariale, Collection Études et Documents, 2001.
10 Se Michel Husson, « Les fausses promesses de l'épargne salariale « («Lønnsspareordningenes falsk løfter»), Le Monde diplomatique, februar 2000.
11 Philippe Manière, Marx à la corbeille (Marx i søppelbøtta), Stock, Paris, 1999.
12 Den franske nasjonalforsamlingen, andre møte 7. februar 2001.
13 Pressekonferanse 16. mars 2005
14 Sitert fra Michel Capron (med Jean-François Draperi), « Jean-Baptiste Godin, entrepreneur de son siècle ou bâtisseur du futur?» («Jean-Baptiste, sitt århundres entreprenør eller framtidsbygger?») (http://www.crefige.dauphine.fr/recherche/histo_compta/capron.pdf).
15 Encourager l'intéressement, ne pas le taxer» («Oppmuntre til utbyttedeling, ikke skatt»), pressemelding, 27. september 2005
16 Une ambition : la participation pour tous (En målsetning: oversuddsdeling for alle), rapport fra statsministeren til parlamentets utsending, 29. septembre 2005.
17 Rapport nr. 438, bind I (2004-2005), av M. Philippe Marini om prosjektet om lov for modernisering og tillit i økonomien, 29. juni 2005.
18 Presentasjon av pensjonsreformen holdt ved CES (Det økonomiske og sosiale råd), 3. februar 2003.
19 Tale i Det franske senatet, 7. juli 2003.
20 Velkomsttale om overskuddsdeling holdt ved CES, 23. mars 2005.
21 Det dreier seg om den delen av forbruket som ikke lar seg forklare av tradisjonelle variabler (inntekt, arbeidsledighet, osv.). INSEE, «Note de conjoncture», Paris, mars 2005.
22 For flere detaljer se undersøkelsen til INSEE, «Patrimoine des ménages» («Husholdningers formue»), og de årlige rapportene om overskuddsdeling til Conseil supérieur de la participation (Rådet for overskuddsdeling).
23 Hvis en lønnsmottaker med et skattenivå på 30 prosent mottar en netto lønnsøkning på 1 000 euro, har han 801 euro igjen etter betaling av inntekstskatte. Hvis han mottok samme sum i form av utbetaling fra en PEE, fra overskuddsdeling eller tilleggsbidrag vil han ha fått hele summen.
24 Intervensjon av François Fillon under det andre møtet for lønnssparing, 12. mai 2003. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
