To uforsonlige syn

En historisk gjennomgang av konflikten mellom Israel og araberstatene kan ved første øyekast virke vanskelig tilgjengelig. Det er ikke tilfelle med denne boken. I Seksti år med arabisk-israelsk konflikt, vitnesbyrd for historien inviteres to historiske personligheter, to privilegerte vitner som har hatt sentrale roller i denne dramatiske og tilsynelatende uendelige konflikten til en til tider polemisk debatt: Boutros Boutros Ghali og Shimon Peres. Debatten ledes med stø hånd av André Versaille, og presenterer to uforsonlige syn, to motstridende fortolkninger av de samme hendelsene. Når man tenker på at de to samtalepartnerne, som betegnes som «moderate» i sine respektive leire, begge sier de er «på fredens side», er disse steile holdningene ikke rent lite overraskende. De er likevel enige om en ting: Det finnes ingen snarlig løsning på denne konflikten. Egypteren Boutros Boutros Ghali sier det slik: «Som Moses og Sadat, kommer jeg dessverre aldri til å få se det lovede land.» Israeleren Shimon Peres har heller ingen store forhåpninger, så lenge araberne fortsetter å hate den «moderniteten» de knytter til den jødiske staten.
«Som Moses og Sadat, kommer jeg dessverre aldri til å få se det lovede land.»
Boutros Boutros Ghali

Boutros Ghali, forhenværende minister og rådgiver til Anwar al-Sadat, og FNs generalsekretær fra 1991 til 1996, sier det han tenker rett ut, ofte med brutal ærlighet. Til tross for sin store kjærlighet til det jødiske folk, mener han at opprettelsen av den jødisk staten var en «historisk feil», og er sterkt kritisk til Israels kolonialisme og utsuging av palestinerne. Han sparer likevel ikke på kruttet når det gjelder araberstatene, som han anklager for å være hyklerske. Han kritiserer Gamal Abd al-Nasser, grunnleggeren av den egyptiske republikken, for hans «monumentale feil», og selv hans mentor Anwar al-Sadat får sitt pass påskrevet for å ha godtatt å slutte en ensidig fred med Israel. Boutros Ghali var en av forhandlerne i forbindelse med fredsavtalen, og han forsto tidlig at en overgivelse av det okkuperte Sinai ville føre til en marginalisering av Egypt, fordi det ga Menachem Begins regjering frie hender til å annektere de palestinske områdene. (…)