Angående EUs militærstyrke til Kongo

Med en uvanlig framtredende voluntarisme bestemte EU seg under toppmøtet i Brussel den 23. og 24. mars for å sende en ny militærstyrke til Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Innenfor rammen av en ny operasjon, som kalles Eufor DR Congo, fikk 2000 soldater fra 19 medlemsstater (og Tyrkia) i oppgave å overvåke gjennomføringen av de første frie valgene i landet siden det ble uavhengig. Valgene finner sted den 30. juli i år. Det første europeiske oppdraget i Kongo, Operasjon Artemis, fant sted under fransk ledelse fra juni til september 2003 i den urolige Ituri-provinsen, nordøst i DRC.

Ifølge Aldo Ajello, EUs spesialutsending i området rundt de store innsjøene i Sentral-Afrika, er militærstyrkens fremste mål å «ta motet fra negative krefter som har til hensikt å boikotte valgprosessen i Kongo». Derfor ble en fortropp på 500 soldater utplassert i hovedstaden Kinshasa i begynnelsen av juni. Disse soldatenes oppdrag er å beskytte flyplassen Ndjili. I tillegg står 1100 soldater «på vent» i Gabon, mens ytterligere 800 oppholder seg i Europa, klare til å gripe inn om det skulle bli nødvendig. Denne kraftdemonstrasjonen vekker spørsmål om hvilke dypereliggende motiv europeerne har.

EU holder fast ved at dette initiativet ble tatt mot slutten av desember 2005, etter en formell forespørsel fra FN. Organisasjonen ønsket støtte til de 17 500 soldatene som utgjør FNs fredsbevarende styrke i Kongo (MONUC), ettersom Sikkerhetsrådet av økonomiske årsaker har bestemt seg for ikke å sende forsterkninger. Uttalelser fra Belgias og Nederlands ambassadører i Kongo gir imidlertid inntrykk av at det snarere var EU som ga FN ideen om en europeisk styrke. Forslaget skal ha kommet via FNs franske visegeneralsekretær Jean-Marie Guéhenno, som er sjef for FNs fredsbevarende styrker.

EU HAR TYDELIG BESTEMT seg for å styrke sin egen evne til intervensjon, særlig i Afrika. Den franske forsvarsministeren Michèle Alliot-Marie og hennes britiske kollega John Reid uttalte i forbindelse med EUs uformelle forsvarsministermøte i Innsbruck den 6. og 7. mars at Atlanterhavsalliansen «fremdeles er hjørnesteinen i Europas felles forsvar, men at Unionen har en særegen rolle i arbeidet for å fremme internasjonal fred og sikkerhet». I et dokument publisert mot slutten av 2005 bekrefter EU-kommisjonen i Brussel Unionens vilje til å spille en politisk rolle i Afrika. Ifølge dette dokumentet, nøyer ikke Unionen seg med å «hjelpe til i utviklingsspørsmål, den vil også være en handelspartner og en politisk partner». Politisk stabilitet er en grunnleggende forutsetning for økonomisk vekst. Derfor vil EU blande seg inn i det militære og sikkerhetsmessige arbeidet innenfor rammen av et «strategisk partnerskap» med Afrika.

EU er ansvarlig for tre sikkerhetsprogram i Kongo: En sivil krisehåndteringsoperasjon (Eusec DR Congo), en politioperasjon (Eupol Kinshasa), og nå Eufor DR Congo. Ajello forklarer: «Lenge fulgte vi dogmatisk en ’politisk korrekt’ oppfatning om at afrikanske land selv måtte ha det fulle og hele ansvar for sin egen skjebne. Dessverre tror jeg vi tolket denne oppfatningen som en ansvarsfraskrivelse: ’Dere klarer dere fint selv!’ Så oppdaget vi at vi ikke kunne skrive fra oss alt ansvar. Vi må legge grunnlag for partnerskap. Det betyr at vi gjør ting sammen, og gir hverandre gjensidige garantier.»

DEN DEBATTEN som den siste tiden har funnet sted i Tyskland viser imidlertid hvilke intensjoner EU egentlig har. Hovedkvarteret til Eufor DR Congo ligger i Potsdam, og lederen for operasjonen er den tyske generalløytnanten Karl-Heinz Viereck. Operasjonen har møtt mye motstand i Tyskland: Ingen andre medlemsland har opplevd en så intens debatt omkring denne intervensjonsstyrken. Siden 1945 må nemlig EU-parlamentet eksplisitt godta militærintervensjoner av denne typen før de kan settes i verk, og i tillegg spøker Tysklands kolonihistorie i kulissene: Før 1918 var to av Kongos naboland, Rwanda og Burundi, tyske kolonier. Det liberale opposisjonspartiet FDP mente at tyske soldater ikke var forberedte på denne typen oppdrag, mens en eks-kommunist og folkevalgt for venstrepartiet (Linkspartei), uttalte at Tyskland burde sende mer bistand til Kongo, snarere enn tropper. Til syvende og sist godtok det tyske parlamentet, Bundestag, den 1. juni tysk lederskap for Eufor DR Congo. Den «store koalisjonen» (sosialdemokratene SPD og kristendemokratene CDU/CSU) og De grønne stemte for, mens de liberale (FDP) og eks-kommunistene (Linkspartei) stemte mot.

Rikskansler Angela Merkel hadde lagt innvandringskortet på bordet, og slått fast at «flyktningeproblemene kan bli verre enn etter krigen i Bosnia». Det avgjørende argumentet var imidlertid, ifølge forsvarsminister Franz Josef Jung, at «stabiliteten i en region rik på råvarer vil være fordelaktig for tysk industri». Den 1. juni, dagen Bundestag stemte for Eufor DR Congo, gjentok Jung at dette oppdraget ville være fordelaktig for så vel kongolesisk økonomi som «det internasjonale marked». Denne oppfatningen er i stor grad basert på studier utført av den tyske arbeidsgiverstanden. I begynnelsen av 2005 opprettet den tyske næringslivsorganisasjonen Bundesverband der Deutschen Industrie (BDI) en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å sikre forsyning av råvarer til tysk industri. Mot slutten av mars 2006 konstaterte arbeidsgruppens leder, Karl-Heinz D...rner (fra Norsk Hydro-gruppen, som er aktiv i aluminiumssektoren i Zimbabwe og Sør-Afrika), at Kongo spilte en svært viktig rolle i dette henseende, fordi landet sitter på verdens største koboltreserver. På samme tidspunkt innrømte Belgias ambassadør i Kinshasa, Johan Swinnen, om enn i noe unnvikende vendinger, at en militærstyrke i Kongo «ville være ganske så innbringende» for EU.

I KAMPENS HETE «glemte» imidlertid EU å be om Den afrikanske unions mening, for ikke å snakke om Kongos mening… Denne fadesen forsinket politiske forberedelser i forkant av operasjonen, og vekket den afrikanske motstanden mot initiativet. Fremdeles i mars, uttalte Swinnen: «Kongolesiske medier kritiserer det internasjonale fellesskapet for å blande seg inn i Kongos indre anliggender. Og det er farlig. Denne tendensen er avtakende, men det kan fremdeles være farlig, særlig hvis det internasjonale fellesskapet står på sitt og forsøker å tvinge løsninger på Kongo, eller om det virker som om det gjør det. Om det er tilfellet, vil ikke vår innsats ha noe som helst resultat.»

For å komme de politiske forbeholdene til livs, gjennomførte Belgias forsvarsminister André Flahaut i begynnelsen av mars en reise i Afrika. Han innrømte at «vi begynte med å plante flagget før vi i det hele tatt visste hva vi ville gjøre». Han lastet uforbeholdent Frankrike for dette hastverket, og anklagde franskmennene for å ha «handlet ubesinnet». «Dersom Kongo ikke har bedt om hjelp, så er dette intet annet enn en okkupasjonsstyrke», la han til. Først etter at Ajello fikk møte den kongolesiske presidenten Joseph Kabila ble det orden i sakene. Ajello minimaliserer i dag rollen til Eufor DR Congo, som han mener kun vil intervenere «i fjerde rekke», etter kongolesisk politi og hærstyrker, og etter MONUCs FN-soldater.

Det minste som kan sies er at denne diplomatiske taktløsheten fra europeisk side ikke er særlig tillitsvekkende i Kongo. President Kabila skal til og med ha bedt om militær støtte fra SADC (Southern African Development Community). Allerede mot slutten av februar hadde Sør-Afrikas forsvarsminister Mosiuoa Lekota uttalt om Eufor DR Congo: «Det er ikke nødvendig å utplassere utenlandske styrker i Kongo. Og i tilfelle det skulle bli nødvendig, kan SADC, som Kongo er medlem av, sørge for det.» Det er åpenbart denne løsningen Kabila har valgt. Ifølge pressemeldinger sendt ut i mai, er visepresident Abdoulaye Yerodia i forhandlinger med Angola og et knippe andre land. Diplomater i Kinshasa bekrefter dette: Kabila ønsker et synlig nærvær av SADCs tropper, «for å utgjøre en motvekt mot MONUCs og EUs tropper».

oversatt av G.U.

Den vanskelige veien mot fred

Juni 1960: Løsrivelse fra den belgiske kolonimakten. Republikken Kongo dannes.

17. januar 1961: Statsminister Patrice Lumumba myrdes.

1965: Joseph Mobutu tar makten ved statskupp.

1971: Republikken Kongo blir til Zaïre.

1991: Den demokratiske overgangen settes i gang innenfor rammen av en Nasjonal konferanse. Opprør og plyndring i hovedstaden Kinshasa.

Mai 1997: Troppene til Alliansen av demokratiske krefter for frigjøringen av Kongo (AFDL) avsetter president Mobutu. Slutt på Kongos «første krig». Laurent-Désiré Kabila utnevner seg selv til president av Den demokratiske republikken Kongo (DRC).

2. august 1998: Banyamulenge-soldater (kongolesiske tutsier av rwandisk avstamning) starter en opprørsbevegelse i Kivu. Begynnelsen på Kongos «andre krig».

24. februar 2000: FN sender 5537 soldater for å sikre våpenhvilen.

16. januar 2001: Laurent-Désiré Kabila myrdes. Hans sønn Joseph blir ny president.

Februar 2002-april 2003: Dialoger mellom regjeringen, opprørerne, «sivilbefolkningen» og den gamle politikerstanden i Sun City (Sør-Afrika).

Juli-september 2002: Fredsavtaler mellom DRC, Rwanda og Angola.

4. april 2003: Overgangsgrunnloven kunngjøres.

30. juni 2003: En overgangsregjering, kalt «Nasjonal Union» ser dagens lys. Framtredende medlemmer er president Joseph Kabila og fire visepresidenter med forskjellig politisk tilhørighet.

18. februar 2006: Grunnlovsprosjektet vedtas ved folkeavstemning.

30. juli 2006: Planlagt presidentvalg, valg på nasjonalforsamling og regionalvalg.
>1 Jf. Raf Custers, «L'Union européenne veut et obtient une force militaire au Congo» (EU ønsker og oppnår militærstyrke i Kongo): www.indymedia.be/nl/node/2014

2 Jf. Le Figaro, 6. mars 2006.

3 COM (2005), 489 final, Brussel, 12. oktober 2005.

4 Det ekstreme venstre har ironisk bemerket at denne operasjonen vil bli den største militærintervensjonen i Afrika siden det tyske Afrikakorps kapitulerte i mai 1943: www.wsws.org/francais/News/2006/Juin06/010606_AllemagneCongo.shtml

5 Jf. Raf Custers, «Patrons allemands partisans d'une guerre des matières premières» (Tyske arbeidsgivere tilhengere av råvarekrig): www.indymedia.be/nl/node/2375