Vil Balkans løsrivelser skape uheldig presedens?

5. juni «konstaterte» det serbiske parlamentet at Montenegro løsrev seg. Dermed ble Serbia sannsynligvis et av de få landene i verden som har blitt uavhengige mot sin egen vilje. Folkeavstemningen i Montenegro 21. mai gjorde slutt på unionen mellom de to republikkene. Serbia må dermed redefinere sine grenser, sin identitet og selve sin politiske styreform. Allerede dagen etter avstemningen krevde utenriksministeren for den nå oppløste unionen Serbia-Montenegro, Vuk Draskovic, at det serbiske monarkiet måtte gjenopprettes. Noen dager senere utropte prins Aleksandar Karadordevic seg som kandidat til tronen.

Første halvdel av 2006 har vist seg som et «mørkt år» for Serbia. Folkestemningen i Montenegro kom kun noen uker etter forhandlingene mellom Serbia og EU brøt sammen. Dette skjedde fordi den bosnisk-serbiske generalen Ratko Mladic, som er siktet av Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia, fortsatt gjemte seg i Serbia.

2006 er også året da Kosovos status skal avgjøres. Beograd forbereder seg på å miste provinsen som siden juni 1999 har vært administrert av FN. Dette kan føre til en ny bølge av serbiske flyktninger. 100 000 serbere bor ennå i Kosovo.

Krigene på 90-tallet ble startet av ideen om et «Stor-Serbia», eller i det minste av viljen til å gjenforene «alle serbere i én og samme stat». I dag må det virkelige Serbia finne seg i å se sitt territorium krympe og den serbiske befolkningen bli spredd på et stadig voksende antall stater.

På mange måter er Montenegros løsrivelse en ikke-hendelse. I løpet av flere år har Montenegros forbindelser til Serbia blitt reduserte til et minimum. Union som ble opprettet i 2003 og erstattet Den føderale republikken Jugoslavia, var et tomt skall. De to republikkene hadde hvert sitt finanssystem, egne skatter og selv egen valuta – Montenegro hadde først tyske mark og innførte senere euro.

På tross av den nylige gjenoppdagelsen av en opprinnelig montenegrinsk identitet, forblir de kulturelle og menneskelige båndene mellom de to republikkene viktige. I folketellingen i 2003 sa 30 prosent av innbyggerne i Montenegro at de var serbiske. Denne serbiske befolkningen bor for det meste i de landlige områdene nord i landet. Selv om de er imot selvstendighet må de akseptere den nye situasjonen.

Det finnes faktisk et montenegrinsk «unntak». Den tidlige monarkbyen Cetinje er en av selvstendighetsbastionene. Her møter vi pensjonisten Petar Martinovic som understreker et viktig fakta: «Cetinje, Razaje og Ulcinj er de tre byene som førte til uavhengigheten.» Både i Ulcinj, med en sterk majoritet av albanere, og Rozaje, der muslimske slavere utgjør størstedelen av befolkningen, ga minoritetene en massiv støtte til selvstendighetsprosjektet (mellom 88 prosent og 91 prosent).

Det er første gangen i regionens nyere historie at minoritetene i et land allierer seg med majoriteten for å støtte et politisk prosjekt. Den kroatiske uavhengigheten hvilte på eksklusjonen av landets serbere. Albanerne i Makedonia har aldri støttet prosjektet om en makedonisk stat. Og, det er kun albanerne i Kosovo som ønsker selvstendighet. Tilhengerne av en selvstendig montenegrinsk stat, forsvarte prosjektet med at de ønsket en multietnisk stat som ikke kunne eksistere uten støtte fra alle folkegruppene i landet. Uavhengighetserklæringen av 3. juni 2006 sier i så måte: «Montenegro defineres som et sivilt, multinasjonalt, multietnisk, multikulturelt og flerreligiøst samfunn, grunnet på respekt og ivaretakelse av rettigheter og friheter for menneskelige individer og minoriteter.»

Over 200 000 montenegrinere bor i Serbia. De risikerer å bli statsløse hvis Montenegro ikke gir dem statsborgerskap. Dagen etter folkeavstemningen ble de utlendinger i landet de bor i. Mange av dem står dessuten i fare for å miste sitt arbeid – mange av dem hadde stillinger embetsverket, rettssystemet eller i politiet, stillinger som er reservert for serbiske statsborgere. Bruddet blir med andre ord brutalt for dem. På samme måte ser en stor del av det serbiske samfunnet på Montenegros løsrivelse som et nytt tap av «serbiske landområder». Løsrivelsen står i fare for å nøre opp om en følelse av å være «offer» som mange serber har – og som de høyreekstreme utnytter ved å gå hardt ut mot den uavlatelige «oppstykkingen» av nasjonalterritoriet.

TRAGISKE BRUDD VISER seg også i Kosovo. I de serbiske enklavene forbereder mange allerede avreisen. «Jeg kommer til å bli her helt til slutt, jeg kommer til å bli den siste», sier Dimitrije Vucic med dempet stemme. Han er en av de syv hundre innbyggerne i den serbiske landsbyen Velika Hoca, kalt Metohija av serberne, sørøst i Kosovo. Han har ikke vært utenfor enklaven på syv år. Den tyske KFOR-styrken, på oppdrag for NATO i Kosovo, har inntatt høydedragene utenfor landsbyen. Bak mengder av piggtråd har de plassert seg her for å beskytte landsbyen, en av de siste serbiske enklavene i Sør-Kosovo. I resten av regionen er det ingen serbere igjen, foruten fem hundre i den lille urbane «gettoen» i Orahovac.

Her er det ingen som tviler. Med en gang selvstendigheten er et faktum vil det komme en ny utflytting mot Serbia. «De unge har allerede dratt, av 70 gutter er det bare to jenter igjen de kan gifte seg med,» sier Vucic. Som mange andre innbyggere i enklaven, har denne gamle «landsbypresidenten» langsomt henfalt til alkoholisme. I Velika Hoca finnes det ikke arbeid, kun marker og noen vingårder ved det berømte klosteret Visoki Decani. For øyeblikket må innbyggerne nøye seg med å dyrke vinen innenfor sikkerhetssonen til KFOR.

Noen kilometer lenger unna ligger middelalderklosteret Zociste som ble påtent i 1999. For to år siden bosatte tre munker seg der under beskyttelse av NATO. Sakte, men sikkert har de gjenoppbygd klostermurene. En av dem sier realistisk: «Serberne i Orahovac er dømt til å måtte flykte. I Velika Hoca har de muligheten til å bli hvis KFOR gir dem den nødvendige beskyttelsen. Vi munker blir her så lenge det er fysisk mulig for å sikre vitnemål fra Kosovo.»

Selv om i den serbiske delen av det nordlige Kosovo, som grenser til «moderlandet», ennå drømmer om en deling av landet som det internasjonale fellesskapet formelt sett utelukker, er alle de serbiske enklavene sør for elven Ibar direkte truet. I enklaven midt i provinsen (omtrent femten landsbyer rundt klosteret Gracanica), har antallet eiendommer som er til salgs mangedoblet seg.

Direktesamtalene mellom Beograd og Pristina i Wien, som ble satt i gang høsten 2005 i regi av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari, har ikke ført til noe som helst. Ingen av partene ser ut til å ville inngå kompromisser. Albanerne vil ikke snakke om noe annet enn uavhengighet, mens Beograd vil undersøke alle alternativer… foruten uavhengighet. Desentraliseringen av Kosovo viser hva som står på spill i disse forhandlingene.

For å garantere serberne i området sikkerhet, levelige eksistensvilkår og mulighet til bevege seg fritt, må man skape nye levedyktige serbiske kommuner som er i stand til å styre seg selv. I møte med de overdrevne kravene fra Beograd, som vil ha 20 nye kommuner, kommer albanerne med forsinkede svar og prøver å stykke opp mest mulig de landområdene som skal gis til disse kommunene.

Hvis det internasjonale samfunnet ønsker å sikre eksistensen til ikke-albanske samfunn i Kosovo, må denne formen for desentralisering innføres. Dette må presenteres for de albanske representantene som prisen å betale for selvstendighet. Hvis ikke vil det uttalte målet om et «multietnisk Kosovo» kun ha vært et overflødig ord. Mye tyder på at FNs høykommissær for flyktninger forbereder seg på å motta nye 50 000 til 70 000 flyktninger fra Kosovo i Serbia.

DET BEFINNER SEG mange flyktninger fra Kosovo i Sør-Serbia, som i området rundt Vranje. Her har 277 familier fra Lipljan søkt tilflukt i det lille kurstedet Vranjska Banja. Ved siden av deres improviserte hus, har man satt i gang et prosjekt med større drivhus for å gi dem arbeid. De produserer salat og løk for… McDonald’s. «Vi er stolte av å ha sloss mot amerikanerne og NATO, de mektigste militærmaktene i verden. En dag skal vi vende tilbake og jage vekk albanerne,» sier Zorica Peric. Hun er representant for «eksilkommunen» Lipljan og medlem av Sosialistpartiet (SPS) til Slobodan Milosevic. Skal man dømme etter de resignerte blikkene til de andre flyktningene virker ikke denne holdningen å være utbredt. Flyktningene kommer ofte fra landlige strøk og har lite utdannelse. De har derfor små muligheter til å integrere seg i et Serbia der nærmere en tredjedel av den yrkesaktive befolkningen er arbeidsledig.

«Hvis de 120 000 serberne som fortsatt bor i Kosovo flykter etter uavhengigheten, har vi ikke muligheter til å hjelpe dem, verken sosialt eller politisk,» forklarer Radomir Diklic. Han er tidligere regjeringsrådgiver for den oppløste Unionen Serbia-Montenegro og deltar i forhandlingene i Wien. Han fortsetter: «Vi sloss for å bevare serbisk nærvær i Kosovo, men albanerne vil ikke forhandle og det internasjonale samfunnet ønsker bare å bli ferdig med denne saken så fort som mulig. Likevel har ikke et Serbia som tynges av de nye flyktningstrømmene, sønderrives av økonomiske kriser og plages av høyreekstreme bevegelser, noen muligheter til å bevare sin rettmessige fortid med klarsyn eller bidra til å stabilisere regionen.»

Faktisk ser det ikke ut til at den høyreekstreme bølgen skal slutte å vokse i Serbia. Ifølge den siste meningsmålingen kan Det radikale serbiske partiet (SRS), som fortsatt styres av Vojislav Seselj fra en fengselscelle i Haag, forvente en oppslutning på nærmere 40 prosent. Hvis de 7-8 prosent til Sosialistpartiet legges til, kan det gamle diktaturregimet få flertall i parlamentet hvis det skrives ut valg, noe som er svært sannsynlig. Ifølge visse kilder foretrekker statsminister Vojislav Kostunica heller å gå av og skrive ut nyvalg enn å sette sin personlige signatur på tapet av Kosovo. Uansett hviler hans regjering på et ekstremt skjørt flertall som avhenger av full støtte fra de sosialistiske parlamentsmedlemmene.

Hvis de høyreekstreme nasjonalistene – som åpenlyst går ut mot «okkupasjonen» av Kosovo og vil «frigjøre» landet – kommer til makten, vil det ikke lenger være noe håp om å forhandle fram en avtale med Beograd om Kosovo. Dette kan fort føre med seg nye direktekonfrontasjoner mellom Serbia og det internasjonale samfunnet.

I HOVEDSTADEN til Den serbiske republikken (Republika Srpska – RS) i føderasjonen Bosnia-Hercegovina, Banja Luka, er det også en mengde flyktninger. De kommer fra Kroatia, sentrale deler av Bosnia, Hercegovina og Kosovo, og forteller alle om tragiske skjebner. Noen ganger har de offisielt blitt statsløse og fratatt enhver nasjonalitet, mange av dem føler seg simpelthen serbiske. «Her ser alle mot Serbia. Når Serbia spiller fotballandskamp mot Bosnia, heier vi alle på Serbia,» sier Milodrag Pavic, som er medlem av Forbundet for unge journalister i RS. Han forklarer: «Jeg har ingen fiendtlighet mot noen, men jeg føler meg bare ikke bosnisk. For meg eksisterer ikke dette landet.»

For en rekke serbere i Bosnia-Hercegovina, oppfattes landet som en kunstig konstruksjon, et tomt skall. I tillegg, 26. mai 2006 fulgte statsministeren i RS, Milorad Dodik, det montenegrinske eksempelet og forlangte retten til å holde en folkeavstemning i «entiteten» han styrer. Spesialutsendingen fra EU, Christian Schwarz-Schilling, rettet med en gang et skudd for baugen mot en eventuell folkeavstemning ved å påpeke at den ikke vil være i overensstemmelse med Dayton-avtalen fra 1995. Dayton-avtalen skulle sikre enheten til Bosnia-Hercegovina – selv om staten er delt i to «entiteter», Republika Srpska og Den kroatisk-bosniske føderasjonen av Bosnia-Hercegovina.

Under et folkemøte i Novi Sad i Vojvodina 6. juni i fjor, gjentok Dodik likevel argumentene som gjør at han er for en folkeavstemning. Ifølge ham er 90 prosent av innbyggerne i RS for en løsrivelse. Ingen rettsprinsipp kan hindre ham å bruke denne muligheten, hvis løsrivelse tillates for Kosovo. Det viktige med denne posisjoneringen for politikeren som leder de uavhengige sosialdemokratene, har lenge vært å stille seg i opposisjon til de nasjonalistiske lederne i RS og framstå som «moderat».

Det hersker en stor enighet om at den nåværende bosniske staten ikke fungerer, men alle forsøkene på å reformere den komplekse institusjonelle mekanikken Dayton-avtalen satte i stand har mislykkes. Dermed risikerer valgkampen forut for valget 1. oktober neste år kun å dreie seg om et tema: løsrivelsen av Republika Srpska eller avskaffelsen av denne entiteten slik tilhengerne av et forent Bosnia krever. Som redaktøren for tidsskriftet Dani i Sarajevo, Senad Pecanin, påpeker har Bosnia vendt tilbake til en type politisk debatt som rådet i 1996, og til og med like før krigen.

Hypotesen om en slik løsrivelse, som for kun noen år siden var utenkelig, har på ny blitt troverdig. Montenegros løsrivelse har riktig nok ikke noen direkte juridiske konsekvenser. Det dreier seg om en gammel føderal republikk med en anerkjent rett til å løsrive seg. På den andre siden vil en løsrivelse av Kosovo skape presedens. Visse diplomatiske kretser slutter seg også til «majoritetsargumentet». Hvis 90 prosent av innbyggerne i Kosovo er albanere og ønsker selvstendighet, må det samme gjelde for RS der nærmere 90 prosent er serbere…

Denne logikken kan fort føre til spørsmål om grensene på Balkan. Noe som innebærer mange farer både for Bosnia-Hercegovina og for hele regionen. Hvis man benytter muligheten for en «byttehandel» – selvstendighet til Kosovo mot å gi Republika Srpska til Beograd som en trøstepremie – risikere man på ny å antenne regionale konflikter. Er det mulig å forestille seg en redefinering av regionens grenser ut fra «etniske» stater?

I så fall glemmer man at Serbia fortsatt er en av de mest multietniske statene på Balkan. De ikke-serbiske minoritetene utgjør omtrent 45 prosent av befolkningen i den nordlige provinsen Vojvodina og hadde en relativt stor autonomi inntil 1990 da regjeringen til Slobodan Milosevic kuttet ned på den. Likeledes har Serbia rundt 100 000 albanske innbyggere i Presevo-dalen som grenser til Kosovo, og halvparten av befolkningen i Sandjak i Novi Pazar består av muslimer som i dag kaller seg «bosnjaker». I tillegg finnes det mindre grupper av rumenere, bulgarere og arumenere i de østlige delene av Serbia, så vel som en stor andel romanifolk.

Sosialistpartiet har aldri gått bort fra målet om et «Stor-Serbia» – som er navnet på partiets avis – og forener kravene om gjenforening av serbisk land med en rasistisk fiendtlighet mot minoritetene i Serbia. Disse blir framstilt som «femtekolonister». I virkeligheten er den største utfordringen å gjenoppbygge en serbisk identitet og spørsmålet om transnasjonal serbisk identitet. De finnes bare to alternativer: enten nye landegrenser, nye inndelinger, nye forflytninger av befolkninger og nye kriger; eller en så rask som mulig innlemmelse av hele regionen i EU, med alle de positive og negative konsekvensene det vil få for de forskjellige folkegruppene.

Denne innlemmelsen vil gjøre det mulig å relativisere grensene mellom statene og etablere nye utvekslinger og partnerskap mellom de forskjellige serbiske regionene på Balkan. Slik Brussel ser det er ikke tiden inne for en rask innlemmelse, men på samme måte som i 1991, når det sosialistiske Jugoslavia eksploderte, kan for mye politisk stivhet få dramatiske konsekvenser. En ting er i hvert fall sikkert, spørsmålet om den serbiske nasjonaliteten kan kun løses i Europa.

oversatt av R.N.

Tabell

1913: Londonkonferansen anerkjenner Albania som selvstendig stat, men deler Kosovo mellom Serbia og Montenegro.

1918: Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme dannes. Omgjøres 11 år senere av Aleksander I av Jugoslavia til en sentralisert stat under navnet Jugoslavia.

1946: Jugoslavia blir en føderasjon med seks republikker og to autonome regioner (Kosovo og Vojvodina).

1980: Tito dør.

1991: Slovenia og Kroatia erklærer deres selvstendighet, og krigen begynner i Kroatia.

1992: Makedonia løsrives fredelig, Bosnia-Hercegovina løsrives og krigen begynner her.

1995: Kroatia gjenerobrer Krajina-regionen, serberne flykter (august). Dayton-avtalen gjør slutt på krigen i Bosnia.

1999: Nato bomber Jugoslavia (mars-juni). Kosovo settes under internasjonalt styre i regi av FN (juni).

5. oktober 2000: Regimet til Slobodan Milosevic faller.

2001: Albanske geriljaer i Presevo-dalen (sør i Serbia) og i Makedonia.

21. mai 2006: Folkeavstemning om selvstyre i Montenegro.
Fotnoter:
1 Se «Lendemains amers pour les orphelins de la Grande Serbia» («Bitre morgendager for Stor-Serbias foreldreløse»), Le Monde diplomatique, nov. 1997.
.1 Se «Lendemains amers pour les orphelins de la Grande Serbia» («Bitre morgendager for Stor-Serbias foreldreløse»), Le Monde diplomatique, nov. 1997.

2 Se Nedeljko Rudovic, «Recensement : les Monténégrins minoritaires dans leur pays?», Le Courrier des Balkans, 8. des. 2003, http://balkans.courriers.info/article3892.html

3 Se «Le Parlement du Monténégro proclame l'indépendance» («Parlamentet i Montenegro erklærer uavhengighet»), Le Courrier des Balkans, 4. juni 2006, http://balkans.courriers.info/article6801.html

4 Se Artan Mustafa, «Décentralisation du Kosovo: nouvelles propositions albanaises» (Desentralisering av Kosovo: nye albanske forslag»), Le Courrier des Balkans, 25. april 2006, http://balkans.courriers.info/article6637.html

5 Se dagsavisen Politika, 1. juni 2006.

6 Seselj ble siktet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskehet av Den internasjonale krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i januar 2003. Han venter fortsatt på dommen.

7 Se D. Vidakovic, «Bosnie: l'exemple monténégrin ne vaut pas pour la Republika Srpska» («Bosnia: det montenegrinske eksempelet gjelder ikke for Republika Srpska»), Le Courrier des Balkans, 31. mai 2006, http://balkans.courriers.info/article6785.html.

8 Se «Bosnie: la Republika Srpska réclame son référendum» («Bosnia: Republika Srpska krever folkeavstemning»), Le Courrier des Balkans, 7. juni 2006, http://balkans.courriers.info/article6808.html

9 Se Senad Pecanin, «Débats sur un référendum en Republika Srpska: la Bosnie régresse de dix ans» («Debattene om folkeavstemning i Republika Srpska: Bosnia går ti år tilbake i tid»), Le Courrier des Balkans, 6. juni 2006, http://balkans.courriers.info/article6805.html

10 Under det sosialistiske Jugoslavia anerkjente man eksistensen av en muslimsk nasjonalitet i Bosnia-Hercegovina, som i Sandjak-området. I dag kaller disse seg «bosnjaker» (bosnjaci), til forskjell fra termene «bosniaker» eller «bosniere» (bosanci) som betegner alle innbyggerne i Bosnia-Hercegovina, uansett tilhørighet.