Alt er «forgjengelig»

Klikk. Fotografier fanger brøkdelen av et sekund. På disse fotografiene kan man likevel se hvordan tiden går: Særlig under arbeidet med skulpturen Levator Scapulate begynte materialet å smelte i varmen fra lyskasterne, trakk seg til tråder og dannet små pytter. Legg merke til: Alt flyter, alt er forgjengelig. Dermed er vi midt i det mangefasetterte spillet med tegn og henvisninger som Heleno Bernardi så frekt har iscenesatt med få og enkle midler.

En arm, en byste, en hodeskalle: et repertoar med klassiske elementer fra skulptur og maleri. Dette er ikke kjølige og ogphøyde museumsobjekter som blir værende i en taus fortid man må lete forgjeves etter. Bernardi har latt samtiden snu opp ned på skulpturene sine, og samtiden klistrer seg fast til dem. Det egenrådige materialet som spiller hovedrollen i disse bildene, er tyggegummi. Rosa tyggegummi som føyer egne barndomsminner til den kunsthistoriske fortiden: Når man ser på de istykkertygde klumpene, kjennes det som det siger en syntetisk fruktlukt gjennom rommet og vi aner det manende og allmenngyldige «Carpe Diem» – tid er formelig konservert i disse arbeidene: Alle tyggegummiene måtte faktisk tygges skikkelig før de kunne bearbeides. Og da blir det virkelig fart på sakene:

Skisseaktig formet Bernardi de rosa og røde strengene til en hodebyste, en hodeskalle eller sin egen arm. Et øyeblikk mener man å kunne se muskler, sener, et åpent indre. Med ved andre blikk minner det ikke om analytisk kunst som vi for eksempel kjenner fra Damien Hirst, men heller om mutasjonskunst som HR Gigers Alien-filmmonstre. Bernardi lar anatomien få noe uhyggelig over seg, og med sine klissete tyggegummitråder spenner han så å si en løkke rundt jordkloden, som på tilfeldig sett og vis forbinder samtiden, historien og ens egen biografi. Like seig som tyggegummi spenner tiden seg gjennom rommet – slik beskriver fysikerne relativitetsteorien.

På folkemunne maler tidens tann. Bernardi har latt tyggemuskler gi navn til bildene sine. Buccinator, Genioglossus, og spesielt talende: Temporalis, en tinningsmuskel. Pseudomusklene av tyggegummi erstatter for eksempel den ekte muskulaturen på en bar hodeskalle, som kan være et arkeologisk funn, en relikvie eller en rekvisitt: «Å være eller ikke være, det er spørsmålet», drønner det megetsigende fra den myke massen. Også Hamlets samtidige tilkalles gjennom bildesymbolikken, fra en epoke som har like mange latinske titler som bildene: såkalte Vanitas-Stilleben var særlig populære da rike hollandske kjøpmenn på 1700-tallet mante seg til et moralsk korrekt liv ved å anskaffe disse bildene. Alt er «forgjengelig» kunne bildene fortelle, alt er verdiløst. I tillegg til hodeskallene og andre symboler tjente også noe spiselig som illustrasjon, for eksempel en oppskåret sitron. Til bildene sine har ikke Bernardi valgt en konsumvare som er spesielt forgjengelig: Det tar fem år før en tyggegummi klistret på asfalten går i oppløsning. En opprørsk konsumvare som verken er lett forgjengelig eller bør inkorpereres: man blåser muntert en boble av den og spytter den ut igjen. Hvor gjør man av den da? Ofte sitter den fast under et bord eller et trikkesete, hvor den saa kjekt motsetter seg all vanitas.

«BAROCCO», det portugisiske ordet for en ujevn perle, ga navn til epoken som på melankolsk vis ville vise det vesentlige midt i alt det overdådige. Med sine byggverk forsynte billedhuggeren og arkitekten Aleijadinho provinsen Minas Gerais, hvor Bernardi kommer fra, med barokke elementer, enda en slik tyggegummitråd som viser forbindelser.

37 år gamle Bernardi har bodd i Rio de Janeiro i Brasil siden 1985. Han studerte arkitektur før han begynte på Kunsthøyskolen Pargue Lage. Masseter Suite er hans første opptreden på kunstparketten etter mange år på utsiden.

Hodeskallene er kubikkmeterstore. På 1700-tallet hindret mørket blikket i å se de tomme øyehulene og de flekkete tennene, samtidig som det framhevet det dystre temaet. Mørket er skiftet ut med den omhyggelige belysningen fra fotostudioet. Det er helt tydelig: Vi befinner oss i år 2006, i massemedienes og høyglansens tidsalder. Heleno Bernardi fortetter liv og eksistens i et estetisk fenomen som opphever grensene mellom tid og sted idet det også tar med det kulturhistoriske under sin klissete overflate.

Bernardi har reddet de forgjengelige objektene fra tidens klør ved å fotografere dem og har på den måten spilt tiden et puss. Klikk.

Vanitas og høyglans, et tema som ble rystende kommentert i litteraturens medieromaner, som i Frédéric Beigbeders roman 99 Francs og ikke minst i Bret Easton Ellis’ American Psycho. En tyggegummiløkke trekker tråder til de moderne Holden Caufields.
Virkelig? Bernardis dødningehoder er riktignok skremmende på grunn av størrelsen, men ikke utelukkende gyselige. Dødningehoder kan jo rett og slett ikke slutte å glise, derfor ler også dette bildet velopplagt i sine rosatoner. Ved siden av bildet plasseres en tildekket arm og blir utrustet med tyggegummi-power. Et annet fotografi viser hvilken kraft tyggegummien spennes med, den lever et høyst levende liv. Ingen ensidig melankolsk fordypning i tids- og forgjengelighetsbetraktninger: Bernardi forbinder det dødelige med det som vokser, også med det som gror, det kjemiske og det som ikke kan ødelegges. Det forblir ekkelt, er gjennomtygd, vått og trekker seg i tråder; men ekkelt på den barnslig-fascinerende måten som er så morsom. Hvis Hamlet hadde holdt i en tyggegummiskalle, ville det vært en klissete slapstick-komedie på scenen. Tyggegummi er med sin globale tilstedeværelse også et subversivt element. Når Heleno Bernardi velger dette materialet, lager han virkningsfullt en lang nese på begge to: på livet og på kunstbransjen.

© Diplo