Både kolonial og digital

I Modi’in Illit møtes gammel og ny økonomi. Flere programvareselskap har etablert filialer i denne israelske bosettingen på Vestbredden, og det ledende av disse er Matrix, ett av Israels største. Det sysselsetter omtrent 2300 personer, og har en verdi på 500 millioner dollar på børsen i Tel Aviv. For å ha noe å stille opp med i konkurransen mot de store indiske selskapene (som bruker underbetalte programmerere), vendte Matrix seg mot en annen billig arbeidskraft som i tillegg gir selskapet rett til statlig støtte: ultraortodokse kvinner fra Modi’in Illit. I begynnelsen av 2005 opprettet Matrix nemlig et senter for programutvikling i denne bosettingen, og de sysselsetter nå 150 ultraortodokse kvinner. Målet er å ha 500 ansatte innen slutten av 2006.

Dette kalles «offshoring i hjemlandet». Bare 25 kilometer fra Tel Aviv, i Israels bakgård, har Matrix funnet sitt alternativ til indernes billige arbeidskraft. Her finnes billig arbeidskraft, røvet land, statssubsidier og annen offentlig støtte, politimenn og soldater som sørger for sikkerheten – og hengivne og disiplinerte arbeidere. Den israelske kapitalismen flyter ikke rundt i en digital verden. Den finner nye ressurser i kolonialiseringsprosjektet, og styrker slik sin rolle på det globale markedet.

Kvinnene som jobber for Matrix i Modi’in Illit beskrives som flittige, effektive, og ekstremt produktive arbeidere: «Det andre arbeidere bruker en uke på, mens de stresser uten stans og må overnatte på jobben, det får disse jentene gjort på tre dager», uttalte lederen for senteret til en journalist. Her får en nyansatt minstelønn (omtrent fire dollar i timen), og det andre året kommer månedslønnen opp i vel 1000 dollar i måneden. Staten subsidierer selskapet med en femtedel av lønningene. I tillegg er arbeiderne bundet til selskapet i minst to år, og de har ingen form for bonus.

En av lederne for den ultraortodokse sektoren forklarte en annen israelsk reporter at «det ultraortodokse fellesskapet er vant til å leve på et minimum, så selv svært lave lønninger er mye for dem». Selskapets talsmann slo rett og slett fast at de ultraortodokse kvinnene ikke lønnes etter produktivitet, eller pris på slike tjenester på det internasjonale markedet, men i forhold til deres «lave levekostnader» (en bemerkelsesverdig, om enn ikke altfor ukjent, verditeori).
«En seksbarnsmor her er mindre borte fra jobben enn en tobarnsmor i Tel Aviv.»
prosjektdirektør

MATRIX’ FILIAL I Modi’in Illit er helt og holdent koscher. To lokale rabbier overvåker lokalene. I tillegg til deres legitime interesse for arbeidernes levemåte og verdier, spiller rabbiene en avgjørende rolle i dette kapitalistiske foretaket: Arbeiderkvinnene «lever etter en kompleks religiøs og profesjonell kodeks», og denne kodeksen er svært streng. Som en prosjektdirektør i Imagestores filial i Modi’in Illit (som også ansetter ultraortodokse kvinner) fortalte en journalist: «En seksbarnsmor her er mindre borte fra jobben enn en tobarnsmor i Tel Aviv. Disse kvinnene gjør ikke annet enn å arbeide. De røyker ikke, de tar ikke kaffepauser, de småprater ikke i telefonen, de leter ikke etter pakketurer til Tyrkia. De tar bare pauser for å spise eller pumpe morsmelk i et rom avsatt for dette. Noen kan ta en rask tur hjem, gi bryst, og så kommer de rett tilbake.»
Journalister som besøkte Matrix-senteret i Modi’in Illit ble slått av stillheten på arbeidsplassen. Private samtaler, ikke bare mellom menn og kvinner, men også kvinner imellom, er nemlig forbudt i arbeidstiden. «De betaler for åtte timers arbeid, sier Esti (en av arbeiderne), så de forventer at du jobber. Om noen snakker for mye, eller surfer på nettet, kommer en av de andre til å si: «Hei! Det der er tyveri!», for det er som å ta noe fra selskapet. En gang spurte vi om vi kunne ta en pause på fem minutter for å be, men rabbien svarte at de gamle Vise ikke tok pauser, men sa sin Shma’ [den viktigste daglige bønnen] mens de jobbet, og at vi kunne utsette de andre bønnene til etter arbeidstiden.» Disse reglene respekteres samvittighetsfullt selv når de overordnede ikke er til stede. «Vi er vant til å adlyde. Vi unngår forbudte ting selv når ingen overvåker, for det er alltid en som ser oss der oppe», forklarer en av de ansatte med et smil.

Vi må imidlertid ikke forveksle disse eksemplariske beskrivelsene med virkeligheten. De ultraortodokse kvinnene som jobber for Matrix og andre liknende foretak, har sikkert et par triks for å omgå den strenge kontrollen. Og den bemerkelsesverdige disiplinen som hersker her har også sine materielle årsaker: Det finnes ikke annet arbeid for disse kvinnene i Modi’in Illit, og de har ikke bil, så de kan ikke jobbe andre steder.

Situasjonen i Modi’in Illit minner om den «interne kolonialismen» som preget Israel på 50-tallet. De nye innvandrerne, som for det meste kom fra araberlandene, ble da plassert i grenseområdene for å sikre territoriene Israel hadde tilegnet seg i 1948-krigen, og de utgjorde i tillegg en ny (og billig) arbeidskraft for den gryende industrisektoren. I begge tilfellene var integrering i Israels kolonialiseringsprosjekt ved å befolke grenseområdene en nødvendig betingelse for å oppnå grunnleggende sosiale rettigheter. Den gangen var det innvandrerne fra araberlandene som ble framstilt som ubegavede arbeidere uten kompetanse, slik de ultraortodokse kvinnene i dag framstilles som mennesker som ledes opp i lyset, fra husholdningsarbeidets fengselslignende tilværelse til de moderne kapitalistiske foretakenes fordeler. I farten glemmes det at disse kvinnene faktisk har et relativt høyt utdanningsnivå, og at de tradisjonelt har jobbet og tjent til livets opphold samtidig som de har tatt seg av familien. I dagens Israel betaler de nye nybyggerne mot sin vilje en høy pris, for slik grensekolonialisme forsterker graden av avhengighet og underkastelse. I Modi’in Illit er de fattige blitt instrumenter for kolonialiseringsprosessen, og til syvende og sist vil de også være dens ofre.

Mange tror at Israel vil bli i stand til – og kanskje nødt til – å gi slipp på den gammeldagse kolonialiseringen, takket være moderniseringen av israelsk kapitalisme. Situasjonen i Modi’in Illit viser imidlertid at israelsk kapitalisme kan være både kolonial og digital, veksle mellom globale marked og koloniale bosettinger, mellom kampanjer for uhemmet privatisering og omfattende statssubsidier. Overlatt til seg selv er den ikke i stand til å dra seg ut av kolonialiseringsmyra (eller utøve press på staten som holder den der), og det er ikke meningen heller. Med mindre Israels kolonialiseringsprosjekt blir en ugjendrivelig fare for landet, og motstand fra de kolonialiserte og deres allierte tvinger fram en kursendring.

G.A.

oversatt av G.U.

2 Yoni Shadmi, «Globalization Killed the High-Tech Star», Ma'ariv, 11. november 2005.

3 Samme sted.

4 Galit Yemini, «Indian Labor? Matrix is hiring Orthodox Women», Haaretz, 17. januar 2005.

5 Mordechai Gutman, «Off Shore in Israel–The New Direction in Developing Software for Organizations at High Quality and Low Cost», Matrix? Nettside: www.matrix.co.il/Matrix/he-IL/Contents/Articles/OffShore.htm

6 Yoni Shadmi, samme verk.

7 Ruth Sinai, «Modi'in Illit: The Zionist Response to Off-shoring», Haaretz, 19. september 2005.

8 Yoni Shadmi, samme verk.

9 Eli Shim'oni, «Who can Find an Orthodox Java Wife?», YNet, 23. september 2005.