En forfalsket histories avsporinger

Når man ser hvordan de tyske myndighetene involverer seg i «det som må huskes», kan man bli bekymret. En episode vitner om dette: deres offentlige støtte til utstillingen Flucht, Vertreibung, Integration (Flykt, fordrivelse, integrasjon») som dreier seg om «flyktninger» i Europa i det 20. århundret.

Utstillingen åpnet først i Bonn, der den varte i fire måneder på Haus der Geschichte (Historiens hus), og det er nå mulig å se den i Berlin fram til midten av august på Deutsches Historisches Museum. Etter Berlin følger Leipzig (i Historische Forum) som utstillingsby, der vil den vare fram til april 2007.

Utstillingen innledes med en framstilling av de europeiske statene etter 1918 og avslutter med innvandrerne fra Afrika. Faktisk er denne kronologiske framstilling kun en måte å framheve det utstillingen egentlig kretser rundt. Den dreier seg for det meste om hvordan et dusin millioner tysker på «umenneskelig vis» ble jaget på flykt fra Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia i årene 1945-1947. Og, hvordan de ble mottatt i de to tysklandene fra 1949.

Referansen til «Europa» er kunstig. Hulter i bulter trosser utstillingen enhver anstrengelse for å forstå andre verdenskrig. Forbrytelsene det Tredje Rikets gjorde mot innfødte befolkninger i Sentral- og Øst-Europa er kun gitt en marginal plass. Målet er å rette søkelys mot «monstrositetene» som «Sovjetunionens satellittstater» gjorde mot de etniske tyskspråklige samfunnene. Utstillingen «glemmer» å fortelle at sudettyskerne selv brukte nazimetoder helt fram til sammenbruddet i 1945. Og den er fullstendig taus om de politiske aktivitetene til Foreningen for fordrevne, som har vært allierte med høyreekstreme partier, grupper eller personer.

«EN HYLLEST MÅ rettes til Foreningen,» sa Hermann Schäfer, presidenten for Haus der Geschichte i Bonn. En reproduksjon av Charteret for de fordrevne fra 1950 hang også på en av veggene. Men det var ingen informasjon om de tretti som signerte – flertallet var tidligere høyere embetsmenn i Nazityskland, og til og med tidligere medlemmer av SS.

Her finner vi det nye. Alt som angår de «fordrevne» framstilles offisielt som «europeisk». Kjennetegnende for dette er resolusjonen som ble stemt fram i riksdagen 4. juli 2002. Denne fastsetter at det tyske parlamentet skal engasjere seg for å få til en «europeisk dialog» om problemet, «innenfor rammene av et europeisk samarbeid».

«I 1995 var ennå ikke Oder-Neisse-linjen anerkjent [av organisasjonen hun er valgt til ny leder av, Forbundet for de fordrevne]», sier Erika Steinbach, riksdagspolitiker for Bayern CDU (Den kristelig-demokratiske union). For tiden er ikke lenger retten «til å vende tilbake» og retten «å kreve tilbake frarøvede goder» vesentlige krav. Det dreier seg framfor alt om å gå foran i «forsoningsarbeidet».

Fortsatt er «formålene» til Forbundet for de fordrevne knyttet, ifølge statuttene, til Charteret for de fordrevne. Hva sier dette? «Å atskille mennesker fra deres fødeland med makt er et åndelig mord. Vi har erfart og lidt denne skjebnen. Av den grunn mener vi at vi har rettsmessig grunn til å forlange at retten til fødelandet anerkjennes og konkret betraktes som en av de grunnleggende rettighetene Gud har gitt menneskeheten.»

Tilsynelatende har ikke lederskapet i Forbundet for de fordrevne gått så langt at de fornekter den moralske arven som har blitt gitt til dem, og så langt at de benekter den tvilsomme fortiden til dets tidligere ledere. Riktig nok retter deres strategi seg nå mot «europeiske frihetsverdier». Likevel, risikerer den å bli et bedrag for alle nasjonene som led under det Tredje Riket. Som følge av «offermedlidenhetens» hindringer, som skaper raseri i Tyskland, er ikke Europas politiske og intellektuelle hukommelse i ferd må vikle seg inn i en forfalsket histories avsporinger?

oversatt av R.N.< BR>
1 Se de mange artiklene Erich Spälter har publisert i tidsskriftet Konkret og hans glimrende bok Kein Frieden mit Tschechien: Die Sudetendeutschen und ihre Landsmannschaft (Ingen fred med Tsjekkia: Sudettyskerne og deres tilhørighet til hjemlandet), Hamburg, Konkret Verlag 2005.

2 Se Anja Kruke (red.), Zvangsmigration und Vertreibung–Europa im 20. Jahrhundert (Tvangsmigrasjon og fordrivelse–Europa i 20. århundret), Bonn, J. H. W. Dietz Verlag 2006.

3 Se Michel Korinman, «La longue marche des organisations de réfugiés allemande de 1945» («De tyske flyktningorganisasjonens lange marsj»), Hérodote, nr. 68, 1. kvartal 1993, ss. 41-66. Se også Yvonne Bollmann, La Tentation allemande (Den tyske Fristelsen), Paris, Michalon 1998, og Ce que vet l'Allemagne (Hva Tyskland vil), Paris, Bartillat 2003.