Et avantgardistisk sosialt laboratorium

Ni måneder etter «hendelsene i drabantbyene» høsten 2005 i Frankrike, har et lokk av taushet senket seg over situasjonen i disse områdene. Det virker som myndighetene kun nøyer seg med å konstatere de stadig tilbakevendende konfrontasjonene. De synes ikke å ha mot til å se at viljen til å «ordne opp» i problemet med hjelp av politi, strafferettslige og disiplinære tiltak på ny har mislykkes. Så hva kan vi lære av disse hendelsene?

Konklusjonene som har blitt felt etter «drabantbyhendelsene» i november 2005 framstår som hastverkspregede. De kjennetegnes ofte av en frivillig blindhet – både på venstre- og høyresiden. De tar i liten grad stilling til de mange studiene som er gjort på området, og har i svært liten grad satt hendelsene i perspektiv i forhold til tiden og sammenlignbare internasjonale kontekster. Av den grunn er det ikke nytteløst å kaste et nytt blikk på hendelsene, om det så kun er på grunn av mangelen på mer solide forklaringer, ettersom det er disse som vil være utgangspunkt for framtidige beslutninger.

Tre typer utsagn skiller seg ut i mengden av franske og utenlandske analyser. For det første, drabantbyopptøyene blir knyttet til etniske, kulturelle og religiøse konsekvenser av langvarig innvandring, der innvandrerne blir stadig mindre «integrerte» (dette er synspunktene til Alain Finkielkraut og Hélène Carrère d’Encausse, imot Olivier Todds påstander). For det andre, opptøyene er resultatet av en «familiekatastrofe», noe som innebærer at de unge og deres foreldre må ta moralsk, pedagogisk og disiplinært ansvar. Og til slutt, opptøyene er en konsekvens av at de unge i disse utsatte byområdene utsettes for en omfattende eksklusjon fra arbeidslivet, og i et større perspektiv den dystre sosioøkonomiske situasjonen til de som levere i disse betongbyene.

Hvis vi sammenligner drabantbykrisen med lignende fenomener rundt omkring i verden, blir disse påstandene presisert, relativisert og til og med motsagt. Ved å knytte denne krisen til internasjonal urban aggresjon og andre «opprør», kan man se at det særegne ved den (dens «franske unntak») gir et håp som er sjeldent andre steder.

Drabantbyopprøret har vært relativt upåvirket av rasemessige, kulturelle og religiøse motsetninger. Dette forklarer delvis hvorfor det har vært relativt snilt (veldig få personer har blitt fysisk rammet). Virkelige urbane opptøyer, utløst av hatet en religion nærer mot en annen, krever ofte tusenvis av ofre (for eksempel sammenstøtene mellom muslimer og hinduister i Mumbai i 1992-1993). Opptøyer mellom nasjonaliteter eller «raser» i en bydel kan medføre hundrevis av drepte. Dette var tilfellet i de amerikanske «urban riots» fra 60-tallet og inn på 90-tallet, særlig i Los Angeles.

I andre tilfeller – der opptøyene inngår i en politisk kontekst og er en del av det som står på spill – kan lokal nærhet medføre stadig tilbakevendende lidelser over lengre tid (Palestina, Nord-Irland). Opptøyer kan til og med forandre sitt vesen og nivå, og forårsake – særlig når det finnes ytre destabiliserende faktorer – borgerkriger (Beirut i slutten 70-tallet) eller folkemord (Rwanda i 1994).

Disse eksemplene viser at den mest ekstreme urbane volden oppstår når befolkningsgruppen «med problemer» (det vil ofte si minoritetene) ikke er fremmed, men har bodd i områdene i århundrer (svarte amerikanere, indiske muslimer, katolikker i Nord-Irland, osv.). På et sammenlignbart samfunnsnivå er skikkene veldig lik mellom dem og «fiendene», med unntak av deres religiøse riter. Man kan altså ikke identifisere, som man har lett for å gjøre i Frankrike, sivil urolighet med kultursjokkene som har vist seg i de nye innvandringsbølgene.

DE UNGES SOSIOPOLITISKE aggresjon i Frankrike dreier seg, riktig nok, om unge med foreldre av utenlandsk opprinnelse. Likevel har den (ennå?) ikke blitt overtatt av nyfrelste, ei heller blitt jaget inn i en dyp identitetsmessig atskillelse. Dette blir grundig understreket av politiet selv. De fundamentalistiske imamene har ikke forsøkt å rekruttere de unge. Dette er kanskje fordi de allerede er for påvirket av egalitære og antistatlige holdninger, som er nærmere de republikanske kravene enn viljen til renhet.

Den reelle sivile passiviteten til diverse religiøse autoriteter må likevel ikke lede til en feilslutning. Med en gang den blir forankret i en troende befolkning, er den atskillende identiteten potensielt mye farligere – og brenner lengre – enn den ungdommelige reaktive flammen. De byråkratene og de intellektuelle som mener de etnisk-religiøse rammene er på vei tilbake, driver med trolldomskunst. De gjør ikke annet enn å gi næring til det religiøse og rasemessige konfliktklimaet som stadig brer om seg i Nord-Europa («islamofobien» i den flamske delen av Belgia, Nederland, Danmark).

Et slikt forsøk vil være mye mer regressivt i Frankrike. Ikke bare finnes det ikke lenger sammenstøt mellom befolkningsgrupper (selv om en tilbakevending til «terroraksjoner» og andre former for angrep mot mennesker på bakgrunn av hudfarge fortsatt er mulig). Det eksisterer så å si heller ikke fascistiske nasjonalistgrupper som kan provosere «utlendingene» i «gettoene» (som tilfellet er i England med National Front, som forårsaket hendelsene i Oldham og Bradford i 2001, der unge pakistanere og bangladeshere viste sitt sinne).

PÅ BAKGRUNN AV disse kjensgjerningene bør man heller stille seg følgende spørsmål: Hvordan er det mulig i et samfunn som det franske – relativt verdsliggjort og åpent for forskjeller i «rase», kultur og religion, der ingen religiøse eller politiske grupper finner nok grunner til å fornærme de unge i en spesifikk befolkningsgruppe – å skape et slikt eksplosivt og smittende «raseri» hos de unge?

Svaret virker enkelt: kun staten er i stand til å skape eller begrense konfliktene. Det er i all vesentlighet dette som har vist seg i Frankrike. Høyreregjeringene har måttet betale for deres iver etter å bygge ned alle støtdemperne. De har fjernet tiltakene – både fysiske og symbolske – som har blitt satt i verk av deres sosialistiske forgjengere. For eksempel fjernet de arbeidsmarkedstiltakene for unge, som bidro til å minke den sosiale spenningen i disse områdene.

I et slikt land er det kun regjerningen som fortsatt har muligheten til å oppildne til fiendtlige eller aggressive holdninger hos sine funksjonærer. Det er den politiske eliten som har tatt over for den manglende motsetningen i befolkningen, ved å benytte seg av den på en sekundær måte, særlig for å kunne framstå som en garantist for offentlig orden. I denne forstand er dette en farlig politiske oppførsel. I et annet perspektiv framstår denne som en siste motstand, en siste støyskjerm (man snakker om «drabantbyenes Berlinmur»), før man endelig anerkjenner den Andre. Man kan ikke særlig lenge fornekte den Andre uten å bli mistenkt for å ha skumle hensikter, også i forhold til andre innbyggere.

Den grunnleggende og vedvarende årsaken til urbane opprør – selv blant de yngste – trenger man ikke lete langt etter. Den dreier seg nesten alltid om «mangelen på respekt», eller «mangelen på anerkjennelse» av individet, særlig av den unge som kulturelt og politisk subjekt. Dette skjer nesten utelukkende fra representanter for staten og viser seg som likegyldighet, implisert mistro, en følelse av overlegenhet, sjikanering fra politi og statsadministrasjon, eller som en organiserte begrensning av alle anledninger til kontakt og til slutt jobbmuligheter.

HER FINNES DET et likhetspunkt med lignende hendelser i USA. Man vet at institusjonell forakt automatisk leder til «utløsende hendelser». Disse er alltid de samme, kun noen får variasjoner finnes (fra Rodney King som ble banket av politiet i Los Angeles, til ungdommen som gjemte seg for politiet i en transformator i Clichy-sous-Bois og ble drept av strømkablene, via en rekke lignende tilfeller i en rekke land). Det dreier seg om en person fra en «vanskelig» minoritet som blir forfulgt, dømt eller arrestert på feil grunnlag, banket eller skadet av politiet.

Vennene får raskt greie på hva som har skjedd med offeret (via kameraer, internett eller mobiltelefoner). Siden får miljøet hans – som allerede er lettantennelig – kjennskap til situasjonen. De yngste reagerer med en lite «politisk korrekt» kampvilje, og vender seg heller mot symbolene til lovmakten og den økonomiske makten enn mot andre personer eller andre grupper. Om de materielle skadene generelt sett er betydelige, er alvorlige personskader eller dødsfall sjeldne (foruten når politiet oppsøker konfrontasjoner ut ifra logikken «loven skal ha siste ordet» eller begår åpenbare fornærmelser).
Her finnes en garantert mekanisk virkning. Dess mer en repressiv stat – bevisst eller ubevisst – følger en hevnlogikk, dess flere drepte. Inntil nå har ikke den franske staten overskredet – kanskje som følge av mai 1968, saken om Malek Oussekine i 1986 eller en skjerpet forståelse blant områdets funksjonærer om hva som står på spill– grensen for provokasjon som fører til konfrontasjoner med store dødstall.

Man kan likevel forutsi at dess mer staten tillater lærerne, sosialarbeiderne og framfor alt politiet (eller fra nå av, militæret) å resonnere ut ifra en logikk om «kontroll av befolkningsgrupper», dess flere ydmykende situasjoner med «utløsende hendelser» vil oppstå. En politikk som profiterer på det verst tenkelige, som militært okkuperer disse kvartalene og bydelene, vil føre til nettopp det den hevder å ville unngå: borgerkrig.

FØR MAN ØDELEGGER alle støtdemperne i drabantbyene (ut ifra en «sivilmilitær-strategi» for å tilrettelegge territoriet), må man huske på tre kjensgjerninger (ifølge sosiologen Loïc Wacquant og andre observatører):

1. Fordelingen av leilighetene gjør det vanskelig å forvandle disse bydelene til etniske eller religiøse gettoer (på tross av hva visse sosiologer sier). Regissøren Mathieu Kassovitz viste i Hatet (1995) at gjengene kjennetegnes av «united colors». Dette en sosiologisk realitet. I denne forstand er de franske drabantbyene en ordentlig smeltedigel, noe som fortsatt ikke er tilfellet i England med de «anti-pakistanske» fattige hvite, eller i Australia med «anglo-kelterne» som vil forby libanesere på sine strender. Heller ikke i USA er dette tilfellet. Landet er fortsatt ekstremt segregert og holdes sammen av frykten for de andre minoritetene.

For eksempel var opptøyene i South Central i Los Angeles i 1992 delvis knyttet til en vedvarende friksjon mellom tre «rasesamfunn» (latinamerikanere, asiater og afroamerikanere). Fram til slutten av 90-tallet førte denne konflikten til omtrent tre hundre mord i året. Som et speilbilde på den «rasemessige» ekskluderingen av fattige, er også de gyllne nordamerikanske gettoene (de såkalte «gated communities») «etnisk» eksklusive og konfliktfulle. Deres stadige utbredelse leder til en forverring av hatet mellom befolkningsgruppene som man ennå ikke har sett i Frankrike.

2. Drabantbyenes karakter av å være vertikale festninger gjør utvilsomt politikontrollen vanskelig, men den forhindrer også provokasjon fra militante eller nasjonalistpartier - som tilfellet var med sammenstøtene med pakistanerne i England som bodde i små hus og leiegårder i de gamle bysentrene. Man unngår brannstiftninger, som for eksempel skjedde med en tyrkisk bolig i Tyskland. Deres «synlighet» gjør at man ikke lenger kan skjule spredte slummer med albanske «slaver» (som i Italia og Hellas), og vedlikeholde deres frykt, slik at de kan tjene den nasjonale befolkningen.

3. I motsetning til ulovlige innbyggere i bysentrene, ofte overlatt til en elendig tilværelse for papirløse innvandrere, er drabantbyene i stor grad forbeholdt en forskriftsmessig befolkning som må oppfylle et økonomisk minstenivå. Riktignok er gjennomsnittsinntekten her en tredjedel lavere og arbeidsledigheten blant de unge to til tre ganger høyere enn i resten av Frankrike. Riktignok er mange av de som vil arbeide nødt å reise langt, kjøre uten førerkort og forsikring for å søke arbeid. Men subsidier og forskjellige tiltak (soner for sosial redynamisering, soner med avgiftsfritak, bydelsstyrer, nettverk av foreninger og assosiasjoner, osv.) hjelper til, foruten den reelle «ikke så underjordiske» økonomien – man dør tross alt ikke av sult i drabantbyene.

Den degraderte tilstanden som noen ganger rammer drabantbyene er altså ikke mer et resultat av et økonomisk problem (reelt) enn virkningen av en kulturell tendens. Man vet godt at den i all vesentlighet stammer fra et maktesløst sinne, som dessuten også ulmer hos mange unge i villastrøkene. Noe som fører tilbake til problemet om anerkjennelse. Begrepene om «kriminalitet» og «uregjerlighet», og i enda større grad «kulturell avintegrering», klarer ikke å gripe dette problemet. De leder heller til at man blindt overser det.
LIKEVEL KAN MAN legge merke til at visse ubegrunnede måter å snakke om «uforenlighetene mellom måter å leve på», brer om seg blant de mest anerkjente intellektuelle. De snakker også om «avkultiveringsfenomener» som fører til forskyvninger, særlig hos de unge, som slik blir dømt til «forråelse». Uten å legge for mye i dette problemet, er det nok å påminne om den store friheten som blir gitt til barna før tenårene i Afrika, som organiserer seg i «gjenger» etter kjønn og generasjon. Det er ikke et signal om oppløsning av familiens kontroll, men vitner heller om tidlig utforskning av livet utenfor kokongen. Dette sammenfaller med forfedrenes praksiser rundt incestforbudet.

Det oppstår uten tvil tilpasningsvansker når landsbyens varme kontroll byttes ut med den kalde sektorinndelte europeiske samfunnsovervåkningen. Men, dette burde få oss til å reflektere over lovløsheten og ensomheten vårt eget «overlegne» system skaper.

Når det gjelder skredet av termer som blir brukt for å beskrive drabantbyen som et reelt helvete der man kun møter mentalt og moralsk forfall, stemmer de kun delvis overens med en materiell virkelighet. De stemmer enda mindre med måten folk her oppfatter deres egen verden på. Det dreier seg som oftest om semantisk avledninger av nedsettende ord som de velstående klassene uavlatelig bruker på bostedene til de folkelige klassene med fremmed opprinnelse (i gamle dager viste de forakt for «kullhandlerbydelene» i Paris). Man foretrekker, i tillegg til at det skal være hardt, at livet her er nedtrykt, bedrøvelig og fastlåst i skrekken av sine egne vilkår, og selv at man blir terrorisert av sine naboer. Man glemmer da at bydelene ofte er det eneste de unge innbyggerne deler i fellesskap, med like mye klaging som latter, de forsvarer den like mye som den er stedet for småkriminalitet. Riktignok drømmer de unge om å forlate drabantbyene (slik de fleste unge drømmer om å forlate sitt barndomsmiljø). En hel romantisk rapkultur forteller om denne ofte mislykkede drømmen, men understreker solidariteten som skapes her. Håpet om å reise vekk har aldri utelukket «å være stolt av betongen».

Segregasjonen er mye mer reell i USA enn i Frankrike og kan ikke sammenlignes. Likevel har den blitt like mye ideologisk forsterket fra utsiden. Selv i dag kan man leve normalt i Watts og sende barna på skolen (bydelen i Los Angeles der det ifølge framstillingene er nok å gå på gata for å bli drept).

Man har ikke rettet nok oppmerksomhet mot hvordan disse automatisk nedsettende bemerkningene virker på ødeleggelsen av solidariteten i områdene, og denne solidaritetens reduksjon av gjengmentalitet. Det vil si, hvordan denne solidariteten reduserer tilbaketrekning til «området», som grunnlaget for det store spillet av antagonismer og mer generelle opprør (uten nødvendigvis å framtvinge dannelsen av mafiøse gjenger, som er mer oppsplittende på grunn av nødvendighetene som følger med illegale handel).

GJENGENES UROLIGHET KAN være uutholdelige. Men det er viktig å skille mellom det som kommer fra det hverdagslige opprøret og det som enkelt og greit er den eksplosive energien til en ny generasjon. Livsgleden til ungdommen kan være støyende, men ikke mer enn i de borgerlige hjemmene der syv-åtte barn springer rundt og plager en kristen «hushjelp», slik det fortsatt er tilfellet i visse «versailleske» forsteder. Det er ikke lenger unormalt at de yngste ikke lenger er like opptatt av problemene med å få arbeid som deres storebrødre. Dette må betraktes som en ingrediens i spørsmålet om «respekt» og åpenhet, og ikke omvendt. Men noen ganger er det kun denne livsgleden (kalt «hypertonisk» og «mangel på hemninger» i det politipsykologiske språket) som tiltrekker seg institusjonell represjon og restene av «sjåvinistisk» grettenhet. Den forblir således en hatmekanisme.

Det som virkelig gjør visse intellektuelle forarget er at denne urolige, og noen ganger dødelige, livskraften viser seg å skape en ekspansiv kultur, en kultur som er lettere å dele enn den de intellektuelle framhever «fra sentrum». Det de implisitt må mislike er ikke den manglende integreringen eller ødeleggelsen av kulturelle kjennetegn, men tvert imot at resten av den fascinerte ungdommen og interesserte medier har forsterket hip-hop-bølgen. I løpet av flere generasjoner har den franske hip-hop-bølgen blitt skapt og utviklet i drabantbyene. Ungdommen og mediene har gjort den til et integrerende element. Dette elementet er kanskje enda mektigere (med sine internasjonale «lån») enn arbeiderkulturen som den delvis har overtatt rollen til.
Selv om rappens kvalitet er svært variabel – som enhver musikkform – er det ikke uvanlig at den inneholder politiske eller filosofiske analyser. Den har poetiske trekk som er fjernt fra den akademiske kulturens falmede elementer. Integrasjonen er dermed i ferd med å akselerere, men i en annen forstand. Det er ungdommen i mer fjerntliggende rurale strøk som nå hører på de vonde beretningene til Diams og læresetningene til Doc Gyneco («Glem aldri hvor du kommer fra»), appellene til Diziz la peste, 113, Busta Flex eller la Brigade. Vi skal heller ikke glemme «klassikerne» NTM, MC Solaar, Passy, Assassin, Menelik, og IAM – rappere som omdanner raseriet til kunst og politikk.

At det ikke er samme fransk som snakkes blant ungdommene i drabantbyene og gjestene i France Culture [statlig radiokanal] er ikke noe «scoop». Men kulturen – særlig når den blir satt på prøve – er ikke nødvendigvis gitt. Den kan likeså godt gjenoppstå, eller selv skapes i situasjoner. Man må ikke glemme at i ekstreme tilfeller der den «opprinnelige» kulturen er blitt ødelagt, som i tilfellet med antilliske slaver, er det ofte barna – ekspertene bekrefter dette – som skaper blandingsspråk og -kulturer. Med utgangspunkt i bruddstykker og tvungne blandinger, tyvlån fra utvekslinger med hvite – som kun henvender seg til dem på en bjeffende måte, mens de forbyr dem å snakke foreldrenes språk – skaper de nye uttrykksmidler.

LIKEVEL, VI ER MILEVIS fra denne situasjonen. Den franske skolen er i forgrunnen, mediene når denne befolkningsgruppen på samme måte som de andre innbyggerne i Frankrike. Det teknologiske beherskelsesnivået til de unge i drabantbyene (internett, mobiltelefoner, osv.) har allerede vist seg å være overraskende for… politifolkene som har ansvar for å forutse truende ansamlinger. Noen ganger har de blitt spilt ut på sidelinjen av noe som må kalles en virkelig organisasjonskultur!

Vi kan dermed ikke lenger akseptere forakten som rettes mot voksne, ungdommer og barn som er i ferd med å skape – på bakgrunn av deres situasjon og noen ganger som et forsvarsverk – en dynamisk del av den franske kulturen. Dette er en del av overgangen «fra en arvet kultur til en sammensatt kultur». Dette er en fase av globaliseringen ifølge Edouard Glissant.

Aktørene i hendelsene i oktober-november 2005 (som sikkert var ubehagelige for eierne til de 28 000 bilene som ble påtent og de ansvarlige «eierne» for de offentlige tjenestene som ble vandalisert) kan verken anses som opprørere eller ungdommelige bråkmakere, men heller som hovedrolleinnehaverne i en «integrasjonskrise for unge franskmenn i boområdene til de lavere klassene». Dette er en ungdomskrise som er i ferd med å innledes. «Det franske unntaket» i forhold til ungdommen framstår i denne forstand som et avantgardistisk sosialt laboratorium (ettersom det ikke er rammet av kommunitaristiske regresjoner rettet mot etnisk og religiøse konflikter). I denne spenningen viser det seg en ny vei som åpner for en sosial solidaritet.

I dette perspektivet er det overdrevne snakket om innstramminger og sterkere kontroll innenfor familiens rammer meningsløs. Dette gjør ikke annet enn å forlenge en mislykket politikk – ikke integreringspolitikken, men tvert imot tilbakeskrittspolitikken i møte med de uunngåelige nødvendighetene til osmosen som allerede er i gang. Den iherdige politikken for å gjøre staten til «en brannstifter» har mislykkes.

SUKSESSEN TIL EN ordentlig offentlig integreringspolitikk – den eneste som kan være i stand til å skape positive virkninger på kortere og lengre sikt på Gavrochene [Gavroche er et av gatebarna i Victor Hugos De elendige] som leker Robin Hood med politiet og brannvesenet – avhenger likevel av to betingelser.

For det første må den gjennomføre en radikal holdningsendring, og fjerne seg fra enhver form for paternalisme og ubevisst baktalelse. Den må anerkjenne at den Andre har en rett til å finne sin plass ved siden av oss i en verden som er i ferd med å forenes. Dette er det samme vi vil kreve en dag, når ønsket om bedre kjøpekraft for pensjonene fører oss til Marokko, eller når vi en dag ønsker nærhet til strendene i Afrika eller andre mottaksland.
Den andre betingelsen gjelder ikke kun ungdommen i «bydelene». Man kan ikke ville at den franske måten skal bli satt pris på av alle og samtidig legge lønnen eller arbeidsbetingelsene på det laveste nivået i «hele verdens fabrikk», dit store deler av den kapitalistiske utbyttingen, som ikke lenger er i stand til å overleve uten slaveri, er flyttet.

Som en av våre gamle vismenn nettopp uttrykte det: «Vi må gi ungdommen noe å gjøre. Men da må vi gi dem jobber som gir noe tilbake.»

oversatt av R.N.