Gaddafis helomvending

I mai i år ble Libya strøket fra USAs liste over stater som støtter terrorismen. Dette er den seneste etappen i en langvarig prosess, påbegynt i 1999, for å gjenopprette kontakten mellom Libya og det internasjonale fellesskapet. Familiene til ofrene for flere attentat – det tyske diskoteket La Belle i april 1986, Lockerbie i desember 1988 og UTAs DC10 på strekningen Paris-Brazzaville i september 1989 – har fått økonomisk oppreisning, og i september 2003 stemte FNs Sikkerhetsråd for å oppheve de internasjonale sanksjonene mot Libya. I desember samme år kunngjorde oberst Gaddafi, som fremdeles ikke har noen annen tittel enn «Revolusjonens leder», at alle programmer for produksjon av masseødeleggelsesvåpen var definitivt avviklet, og åpnet landet for besøk av inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Gaddafis diplomatiske helomvending er total. Før støttet han alle organisasjoner som drev væpnet kamp mot imperialismen, sionismen og nykolonialismen. Kanskje var han redd for å lide samme skjebne som Iraks tidligere statsoverhode. Uansett valgte han å benytte seg av konjunkturendringene forårsaket av attentatene den 11. september 2001. «Regimet har to sjeldne ressurser som det vet å benytte seg av: Inngående kjennskap til terrorismetaktikk, og omfattende oljereserver», skriver Luis Martinez i sitt siste verk. Libya er blitt rene omstillingsmodellen, og kommer som bestilt for Bush-administrasjonen og dens manglende legitimitet for krigen i Irak. (…)