Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres

Den franske filosofen Jacques Rancière har utgitt et tjuetalls bøker siden midten av 70-tallet – der den røde tråden er hvordan undertrykte holdes fast som undertrykte. Nylig kom han ut i bokform på skandinavisk for første gang – med Texter om politik og estetik.
– Kan du gi en generell beskrivelse av det politisk-filosofiske engasjementet blant franske intellektuelle i Frankrike, nå etter at betydelige skikkelser som Lyotard, Deleuze og Derrida har gått bort. Hvem kan i dag utfylle dem?
– Det er vanskelig å si. På den ene siden finnes det en slags offisiell politisk filosofi i dagens Frankrike. Denne er veldig sterk og samtidig veldig svak. Denne filosofien er representert av skikkelser som filosofene Alain Finkielkraut og Michel Gauchet, som diskuterer demokratiets problemer. De argumenterer for at demokratiet er blitt en fare for demokratiet, ettersom demokratiet er redusert til makten til det individuelle, til forbruket. Det er faktisk en anti-demokratisk forvandling av den marxistiske kritikken av forbrukersamfunnet. Den hevder at alt er tapt på grunn av masseindividualismen, der demokratiet betyr forbruk. Det er altså vanskelig å finne politisk tenkning i Frankrike i dag. Men det finnes filosofer som Alain Badiou, som forsøker å legemliggjøre en type trofasthet til en bestemt form for politisk brudd.
– Du har tidligere skrevet om arbeiderne og de arbeider-intellektuelle på 1800-tallet. Er arbeideren som kategori til stede i debattene til dagens intellektuelle i Frankrike?
– Jeg tror ikke det. Jeg arbeidet med arbeiderfrigjøringen på 1800-tallet for å revurdere en bestemt politisk tradisjon, nemlig den marxistiske. I dag må jeg dessverre konstatere at det ikke finnes særlig interesse for disse temaene – det finnes ikke lenger arbeiderbevegelse eller arbeiderfrigjøring. Det er en trend i Frankrike i dag å betrakte enhver arbeiderprotest som et sykdomstegn. Man betrakter dem som en utdatert befolkningsgruppe som ikke har klart å tilpasse seg moderniteten.

INTERESSANT Å MERKE seg, er at Rancière kaller det meste av hva vi normalt oppfatter som politikk for politiorden – den strukturerte samfunnskroppen hvor enhver ting har sin plass. Politiorden er regjeringen eller styringskunsten, som forordner vår virkelighet eller vår sansbarhet – ved den underliggende normer som definerer hva som i en gitt situasjon er tillatt eller ikke, tilgjengelig eller utilgjengelig – i selve det fornembares område. Nærmest et «hva man gjør». Således er det en underliggende oppdeling som bestemmer hva som kan sies og ikke sies, vises eller ikke vises, gjøres eller ikke gjøres. Dette skaper faste normsett som igjen oppretter et fellesskap som styrer hvem som inkluderes eller ekskluderes, hvem som sier noe betydningsfullt eller ikke, hvem som er berettiget til å styre andre, og hvem som ikke er det. Men er det noen konkrete aktører i politiordenen? Enkelte politikere, dataverdens Microsoft, eller det nykonservative amerikanske tv-selskapet Fox News?
– Politiordenen må ikke tenkes i form av en offentlig institusjon. Jeg mener ikke politiordenen er identisk med politiet med deres batonger. Jeg mener det er for enkelt å si at media er politi, at det er en stor maskin. Politiordenen er ikke kun storebror. Det er en type fordeling av det som gis vår erfaring, av hva vi kan gjøre. Vi trenger ikke en storebror à la Fox News. Jeg mener den samme typen fordeling mellom det som er mulig og umulig for oss, også utføres gjennom mer sofistikerte kanaler. Det blir feil å fokusere på et så fryktelig eksempel som Fox News. Den sofistikerte delen av mediene er også en del av politiordenen. De skaper også en fordeling av hva du kan og ikke kan gjøre. I Frankrike har vi en del mer sofistikerte aviser, men de er like fullt en del av politiordenen på samme måte som Fox News.
– Ut i fra ditt skille mellom «politilk» og «politiorden», hvordan ser du på Hardt og Negris begrep om multituden eller mangfoldet som en slags innenfra-og-opp-reaksjon mot ordenens autoritet?
– Fra mitt perspektiv følger Toni Negris begrep om multituden fortsatt det jeg kaller det gamle økonomiske synet på politiske problemer. Dette synet er knyttet til ideen om at den reelle politiske scenen befinner seg i realitetene til samfunnets produktive kraft, samfunnets levende kraft. Jeg mener at Negri fortsatt arbeider innenfor dette skjemaet. Ifølge dette vil det komme en reell bevegelse nedenifra som vil være arbeidets bevegelse og forandring, og nye former for kommunikasjon. Dette er den gamle marxistiske ideen om at det vil komme en omveltning fra systemet selv, ideen om at produktivkreftene det kapitalistiske systemet selv skaper vil ødelegge systemet. Jeg tror ikke kapitalen skaper sine egne bødler, slik det marxistiske skjemaet hevder. (…)