Byen som selve krigens medium

Angrepet som avdelinger fra De israelske forsvarsstyrkene (IFS) utførte mot Nablus i april 2004 ble beskrevet som «omvendt geometri» av brigadegeneralen Aviv Kokhavi som ledet angrepet. Han definerte dette som «reorganisering av den urbane syntaksen ved hjelp av en rekke mikrotaktiske handlinger.» Under slaget beveget soldatene seg inni byen gjennom mange hundre meter med «overjordiske tunneler» gravd ut i en tett og sammenhengende bystruktur. Selv om flere tusen soldater og palestinske geriljakrigere opererte samtidig i byen, ble de så «nedsenket» i den urbane materien at veldig få ville ha vært synlige fra luften. De brukte ikke noen av byens gater, veier, smug eller bakgårder, eller ytterdører, trappeoppganger og vinduer. De beveget seg horisontalt gjennom vegger og vertikalt gjennom hull som ble sprengt i gulv og tak. Denne formen for bevegelse blir beskrevet av militæret som «infestering»: Her omdefineres innsiden som utside, og boligenes innside som trafikkårer. IFSs strategi med «å gå gjennom vegger» innebærer en forståelse av byen som selve krigens medium – et fleksibelt og nesten flytende medium som for alltid er kontingent og i bevegelse – og ikke bare dens åsted.

DAGENS MILITÆRANALYTIKERE er for tiden opptatt med å skape en helt ny forståelse det urbane området. Det som står på spill er de underliggende begrepene, antakelsene og prinsippene som bestemmer de militære strategiene og taktikkene. Dette omfattende intellektuelle feltet har geografen Stephen Graham kalt en internasjonal «skyggeverden» – bestående av de militære instituttene for byforskning og treningssentrene for urban krigføring som har blitt opprettet for å nytenke militære operasjoner i byer. Det kan forstås som noe som ligner på den internasjonale forbindelsen mellom elitearkitekturskolene. Ifølge byteoretikeren Simon Marvin, har denne militær-arkitektoniske «skyggeverdenen» for tiden byforskningsprogrammer som er både mer intense og bedre finansierte enn alle universitetsprogrammene til sammen. De er nokså sikkert oppmerksomme på den urbane avantgardeforskningen som utføres innenfor arkitekturinstitusjonene, særlig den som tar for seg tredje verden og afrikanske byer. Det finnes et betydelig sammenfall mellom de teoretiske tekstene militærakademiene og arkitektskolene anser som vesentlig. Litteraturlistene på dagens militærinstitusjoner inkluderer verk fra tiden rundt 1968 (med en særlig vektlegging av skriftene til filosofen Gilles Deleuze, psykoanalytikeren Félix Guattari og situasjonisten Guy Debord), så vel som mer samtidige verk om byforskning, psykologi, kybernetikk, postkolonial og poststrukturalistisk teori. Hvis det stemmer at rommet for kritisk teori visnet hen i den senkapitalistiske kulturen mot slutten av det 20. århundret, slik noen forfattere hevder, virker det nå som den har funnet sin blomstringsplass innenfor militæret. (…)